Rocna-ankeret erobrer Evjesund

Det er søndag, oktober. Vi ligger i Evjesund og venter på RS Horn Rescue. Ikke for å få assistanse, men for å få hjelp av et sannhetsvitne som vi alle stoler på.

Saken er denne: Vi skal teste et anker som produsenten mener er bedre enn de andre på markedet. Watski, som er importør, utfordrer oss. Vi tar dem på ordet. De fleste steder ligger vi alle trygt når vi har et kvalitetsanker og nok kjetting ute. Evjesund er ikke et slikt sted. Veldig idyllisk og skjermet, men med hard bunn hvor ålegresset liker seg… og ankeret hater å være. Vi har aldri fått skikkelig feste her og alltid fulgt hva guidebøkene anbefaler – ut med masse kjetting. Ligg på tyngden og sov på ank.

Evjesund: Dårlig rykte, når det gjelder ankring. Hard bunn med ålegress. Guidebøkene anbefaler, legg ut mye kjetting, ligg på tyngden og sov på ank.

Det er mange år siden vi var her sist. Vi liker å ligge på svai, derfor. Flere hundre svaner ønsker oss velkommen blant mange bøyer som er dukket opp.Vi skjønner hvorfor, det med bøyene, altså.

RS Horn Rescue kommer seilende inn sundet, helt presis. Alltid til å stole på, de gutta. Vi ligger på Friluftsrådets blå bøye og RS legger seg longside oss med et lite kyss. Redningsskøyta har nemlig dykker ombord. Ideen er han legger seg på bunnen, rett ved siden av ankeret. Herfra skal han fotografere og iaktta hvordan ankeret oppfører seg.

Vi står på dekket til Horn Rescue sammen med skipper Magnar Opdal, styrmann Jim Forås og maskinist og dykker Nicolai Frisk. Det ser ikke lovende ut. Vannet er helt brunt. Selv om vi bare har 2,4 meter under kjølen kan vi ikke skimte det grønne gresset. Vi må jo gjøre et forsøk. Sannhetsvitnet kan fortelle hva han ser, i hvert fall. Vi slipper ned Rocna-ankeret som veier 33 kilo. Venter litt med kjettingen så den ikke legger seg opp på ankeret.

Det er Jim, styrmannen, som kler på Nicolai. Det virker tungt, komplisert og avansert. Innebygget lys i hjelmen i tillegg til kommunikasjon. Alt utstyret er skinnende blankt og vedlikeholdt. Linen er det siste Jim fester. Deretter tester de sammen at alt funker. Dykkeren går til relingen og hopper fra 2,5 meter. Jeg blir overrasket, trodde han ville bruke plattformen akter. Jim ser på meg. – Den bruker vi bare når han skal opp.

PA040003

Nicolai blir borte. Vi ser ikke ham engang i det grunne vannet. – Bunnen er veldig hard og mye gress. Ankeret ligger med gresset rundt seg. Blir nok vanskelig å ta gode bilder! Jim har på seg øreklokker og forteller hva som blir sagt. Vi blir enige om å la gå fortøyningen i bøya, og slippe ned mer kjetting. Nicolai ligger på bunnen rett ved siden av ankeret.

Fra dekket til redningsskøyta ser vi boblene fra dykkeren. Den slappe kjettingen henger rett ned. Maskinene startes og vi går akterover med RS fortøyd i oss. Kjettingen blir til en stålstreng som danner liten vinkel med vannet. Vi er alle spente på Nicolais fortelling. Båtene ligger stille nå.

– Jeg føler drønnet i vannet da de store dieselmaskinene starter, bare to meter over meg og vet hva som skal skje. Ankeret vrir seg som i sakte film rundt i lengderetningen til båten. Legger seg litt på siden, men bøylen hindrer det i å rulle rundt. Jeg ser at etter kort distanse er det bare bøylen som stikker opp over gresstustene. Like etter, er denne borte også. Ankeret har gravet seg ned. Det beveger seg ikke mer.

Båtens Verden retter en stor takk til Redningsselskapet som velvillig stilte og gjorde dette stuntet mulig.

Annonse
sensarmarine580x400_v2sensarmarine320x250_v1
O

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2017, og er skrevet av Bjørn Eckhardt

Endret: 25.05.2020
Tagger: Ankring