Innenfor Norges maritime redningsområder har Norge ansvar for alle fartøy i nød uavhengig av nasjonalitet. Alle maritime nasjoner og radiopliktige yrkesbåter har i over 100 år måtte forholde seg til internasjonale krav til hvordan nødkommunikasjon skal fungere og utøves. Global Maritime Distress and Safety System (GMDSS) fra 1999, er et sett med internasjonalt godkjente sikkerhetsprosedyrer, utstyrstyper og kommunikasjonsprotokoller for nødkommunikasjon.

GMDSS stiller krav til hvilket utstyr for nødkommunikasjon som skal befinne seg på fartøy avhengig av hvilket havområde (A1-A4) fartøyet seiler i.

Mange vil nok hevde at den teknologiske utviklingen innen maritime nødnett ikke går særlig fort. Dette skyldes i stor grad at utvikling må skje gjennom utstrakt internasjonalt samarbeide mellom maritime nasjoner. Dette tar tid da mange nasjoner har langt dårligere forutsetning for å følge teknologisk utvikling og har gjerne helt andre behov enn for eksempel Norge.

I mange år var det manuell morsekode på 500 kHz og talekommunikasjon via VHF (Very High Frequency) og MF (Medium Frequency) kanalene som gjaldt. Med GMDSS kom en del nye elementer som satellitt og Digital Selective Calling (DSC), men de siste 10-12 årene har det skjedd svært lite nytt. Man forventer heller ikke noen radikal teknologisk utvikling innen de neste årene, så gjeldende GMDSS-krav setter fortsatt rammevilkår for hva som skal støttes i et maritimt nødnett i flere år fremover.

Behov for modernisering

Mot 2016 ble det klart for Telenor at viktige elementer i det eksisterende maritime nødnett begynte å bli utdatert og ville bli vanskelig å opprettholde og drifte forsvarlig fremover. I tillegg har forventning til robusthet og tilgjengelighet økt år for år og er nå betydelig høyere enn tidligere.

Hovedsentralene fra 2003 ved hver Kystradiostasjon som innehar all GMDSS-funksjonalitet og gir mulighet for operatører å betjene nødnettet, var i ferd med å miste leverandørsupport. Begrenset mulighet til å flytte trafikk fra en Kystradiostasjon til en annen medførte sårbarhet, i tillegg til at man var avhengig å ha tilgang til hovedsentral ved hver stasjon for å få til dette.

Telenor bestemte derfor at fra 2016 skulle Telenor Kystradio starte å planlegge modernisering av et nytt maritimt nødnett for fortsatt kunne ivareta Norges forpliktelser for maritim nødkommunikasjon. I tillegg har forventningene til robusthet og tilgjengelighet økt betydelig siden forrige moderniseringsrunde tilbake i 2003. Under planlegging og design ble det lagt stor vekt på å bygge et maritimt nødnett med flere lag av redundans og sikkerhet både på infrastruktur- og systemnivå.

Alle VHF radiosystem var allerede byttet ut innen 2016. Det eneste av eldre dato som ikke ble med i moderniseringsplan for 2016-2018 var antenner og kraftforsyning. Dette blir sett på i neste fase som allerede er påbegynt.

Etableringen

I nytt system ønsket vi at hver hovedsentral ved Kystradiostasjonene skulle kunne overta styring og trafikk til en hvilken som helst basestasjon i hele nødnettet. Dette gjør det mulig å styre trafikk til alternativ kystradiostasjon ved alvorlige feil eller om stasjonen skulle trenge avlastning for en periode.

I 2017 så man at å gå fra fem til kun to kystradiostasjoner samlokalisert med Hovedredningssentralen i Nord og Sør ville redusere sårbarhet betydelig ved at design ble kraftig forenklet og man kunne bygger opp to identiske Kystradiostasjoner med identiske verktøy, systemer og kapasitet nok til å betjene hele nødnettet om nødvendig. Med dagens oppsett er Kystradiostasjonene Nord og Sør i stand til å overta for hverandre delvis eller 100 % ved alvorlige feil eller for å bedre fordele belastning.

Historisk har man lagt stor vekt på å etablere dekningsoverlapp på radio slik at nabobasestasjoner vil kunne dekke opp tapt dekning ved utfall av en basestasjon. Siden hovedårsak til utfall var feil i aksess ved statiske og utdaterte analoge samband, bestemte moderniseringsprosjektet at hver basestasjon skulle kobles opp med to uavhengige aksessløsninger (fiber + 4G mobil) mot Telenors moderne og fleksible IP-løsning – Nordic Connect. Trafikk fra aksessløsningene rutes så videre mot både Kystradiostasjonene Nord og Sør. Hver kystradiostasjon er også tilkoblet IP-nettet fra Nordic Connect via to uavhengige fiberaksesser.

Det tidligere MF-radiosystemet fungerte greit, men de var over 30 år gamle så reservedeler begynte å bli umulig å oppdrive. Nye radiosystemer er dessuten bedre, enklere å drifte og mye mindre plasskrevende. Nå er moderniseringsprosjektet ferdigstilt og vi har nå ett nytt og moderne maritimt nødnett som er langt mer robust og fremtidsrettet enn tidligere. Hittil i år ser det ut til at moderniseringen også har bidratt til å redusere antall utfall av basestasjoner med over 50 %.

Å gjennomføre en såpass omfattende moderniseringsprosess samtidig som man fortsatt skulle ivareta operativt ansvar for et maritimt nødnett har vært utfordrende, særlig for operatørene over de travle sommermånedene i 2018. Neste fase som er påstartet vil vurdere behov for utskiftning av en del eldre MF-antenner og oppgradering av kraftforsyning med bedre reservekraft. Dette for å gjøre nødnettet enda mer robust ved større stormer eller kraftutfall som berører større områder/regioner.

Veien videre

Telenor Kystradio har ambisjon å være med på å drive den teknologiske utviklingen videre framover. På sikt vil en gradvis sammensmeltning av det landbaserte og maritime nødnett gjennom fremtidens mobilteknologi. Særlig i de nære kystområdene vil morgendagens mobilteknologi kunne tilby mange av de samme nyttige og kritiske funksjonene som VHF innehar. (Push to talk, felles nødkall til båter i nærheten, sporing og så videre). Men internasjonale krav vil uansett sikre at dagens maritime nødnett vil bestå i mange år fremover, om 6-7 år trolig i kombinasjon med en fremtidig mobilløsning. For fritidsflåten vil VHF uansett være den sikreste og raskeste måten å genere maritime nødkall på mot redningstjenesten.