Hva betyr «som den er»?

Salg/kjøp «som den er» er det altoverveiende vanligste ved omsetning av fritidsbåter mellom private. Det er relativt sjeldent at vanlige kjøpsrettslige vilkår avtales, og salg med garanti forekommer omtrent ikke. Spørsmålet er: Hva betyr det å handle "som den er"? Litt av svaret får du her.

Når man selger/kjøper «som den er» betyr det i utgangspunktet at kjøper får all risiko for enhver skjult feil og at selger er uten ethvert ansvar for båtens tilstand. Selger er da fri for ethvert ansvar for hva tilstanden viser seg å være, nettopp fordi tilstanden er avtalt å skulle være akkurat SOM DEN ER.

Annonse
20_06_Fuelservice_Bannere_BVNettFuel-service_710x21820_06_Fuelservice_Bannere_BVNettFuel-service_320x250

Opprinnelig gjaldt dette nærmest bokstavelig, og det betydde at kjøper var henimot «rettsløs». Å være det er jo greit nok — når man vet det på forhånd, og tar det i betraktning når pris og andre vilkår avtales. Fra 1974 av har imidlertid politikerne lagt seg opp i folks private avtaler, og ansett folk for å ikke klare å tenke selv, eller at de behøver beskyttelse mot sin egen lettsindighet. Fra da av kom det nemlig inn i loven at «som den er» likevel ikke helt betyr «som den er». Det var da de tre alternativene som fremkommer i kjøpsloven § 19 (1) (a–(c) ble tatt inn i loven. I årtiene senere er dette forsterket på mange måter f.eks. i forbrukerkjøpsloven.

IMG_9535
Illustrasjonsbilde: Jakob Gjellestad

Kjøpslovens regel om «som den er»-handel mellom private er slik – kjøpsloven § 19 (1):

(1) Selv om tingen er solgt «som den er» eller med liknende alminnelig forbehold, foreligger mangel når
(a) tingen ikke svarer til opplysninger som selgeren har gitt om tingen, dens egenskaper eller bruk og som kan antas å ha innvirket på kjøpet,

(b) selgeren ved kjøpet har forsømt å gi opplysning om vesentlige forhold ved tingen eller dens bruk som han måtte kjenne til og som kjøperen hadde grunn til å rekne med å få, såframt unnlatelsen kan antas å ha innvirket på kjøpet, eller

(c) tingen er i vesentlig dårligere stand enn kjøperen hadde grunn til å rekne med etter kjøpesummens størrelse og forholdene ellers.

"Problemet" med å selge/kjøpe "som den er" etter kjøpsloven kan enkelt sagt betegnes som en inkongruens mellom kjøpers og selgers (1) kunnskapsnivå og (2) i partenes respektive tilstandsforventning/standardnivå.

«Problemet» med å selge/kjøpe «som den er» etter kjøpsloven kan enkelt sagt betegnes som en inkongruens mellom kjøpers og selgers (1) kunnskapsnivå og (2) i partenes respektive tilstandsforventning/standardnivå.

skjærhalden2
Illustrasjonsbilde

I tilfelle (1) er det to varianter. Det enkleste er tilfeller av uriktig opplysning (bokstav a) dvs. at selger har opplyst noe som er objektivt uriktig. Dette er alltid mangel, både i vanlige salg og i «som den er»-salg. Som regel er tvister om dette alternativet uenigheter om hva som er sagt, opplyst eller ment, altså rene bevisspørsmål om faktiske omstendigheter.

Det er den andre (bokstav b) som volder mest vanskeligheter — nemlig spørsmålet om selger kjente til en vesentlig omstendighet, og lot være å opplyse om den.

Hvis vi ser bort fra tilfeller der det lar seg bevise ved objektive fakta at en selger visste om et forhold, må man nemlig vurdere om han måtte kjenne til feilen. Dette er et objektivt spørsmål mht. om en vanlig god normalt forstandig båtmann ville kjenne til den aktuelle omstendighet ut fra normalt bruk og vedlikehold osv. — det er dette som ligger i kriteriet «måtte kjenne til». Engelsk originaltekst i EU-direktivet som ligger bak forbrukerkjøpsloven er litt mer spesifikk: «Could not have been unaware of». På norsk blir spørsmålet da om selgeren har noen «plausibel grunn til å være uvitende» om det aktuelle forhold. Dette gir gjerne en bedre forståelse av hva som skal til. Og, som alltid, man må jo underbygge denne vurderingen med relevante bevis for hva tilstanden var før kjøpet og hvorfor selgeren ikke hadde plausibel grunn til å være uvitende. Dette kan være en svært vanskelig vurdering.

Annonse
580×400[1]320×250[1]

Når en feil oppdages og kjøperen synes at den er «alvorlig» vil kjøperen omtrent alltid mene at «dette måtte selgeren kjenne til», enkelt sagt fordi feilen finnes. Denne innfallsvinkelen dominerer svært mye av debatten mellom «ufaglærte» som instinktivt inntar dette synspunkt, uten å (kunne eller ville) foreta en vurdering ut fra lovens ordlyd.  En variant er f.eks. en kjøper som oppdager en oljelekkasje fra motoren kort etter overtakelse — da «må» jo selgeren (som en automatisk slutning) ha kjent til den. For i kjøperens perspektiv er det «umulig» at han kunne rammes av noe som oppsto etter overtakelse, enhver feil må jo i og av seg selv også ha eksistert før. Men det svikter på bevis: Det må foreligge objektive holdepunkter for en observerbar tilstand som selgeren ikke kunne unngå å ha oppdaget. Liknende eksempler til det foregående er mange. Felles for dem er at kjøperen, etter kjøpet, ikke vil «belite seg» som vi sier her vest, på at det som oppstår etter levering er kjøpers eget problem.

I alle disse tilfellene handler det om hva som er et saklig begrunnet forventningsnivå til båten og dens tilstand og egenskaper, med utgangspunkt i partenes avtale. Dette skal ikke ses "gjennom kjøperens øyne".

Tilfelle (2) — lovens bokstav c) — kan det skrives mer enn en doktoravhandling om og jeg har ikke tenkt å skrive noen av dem. Temaet er svært vidt, fordi kriteriet er det samme i de fleste typer «som den er»-kjøp og bare nyansert en del i forbrukerkjøp. Det er endog i stor utstrekning det samme i bruktkjøp som IKKE er «som den er». Forskjellene mellom reglene er bare nyanser.

I alle disse tilfellene handler det om hva som er et saklig begrunnet forventningsnivå til båten og dens tilstand og egenskaper, med utgangspunkt i partenes avtale. Dette skal ikke ses «gjennom kjøperens øyne». Det skal derimot bygges som en vurdering av hva en objektivisert normalkjøper med rette kunne vente seg av båten. Til syvende og sist blir dette en «skjønnsmessig helhetsvurdering». Det er en forutsetning at avviket er «klart» og betydelig.

Vurderingen bygger likevel på to faste kriterier som det  tas stilling til — hva prisen betyr, og hva alt annet betyr. I dette ligger at man først må «over en terskel» i forholdet mellom feilens økonomiske betydning og kjøpesummen. I løsørekjøp er en tommelfingerregel at «avviket» bør være 20 prosent eller mer. Dette er mer av en rettesnor — jo dyrere båten er, desto mindre vil man antakelig kreve i prosent. Før eller siden kommer man opp til et beløp hvor beløpet i seg selv, nominelt, kan bli «vesentlig» i lovens betydning, selv om det er lavere i prosent.

IMG_2845.02
Illustrasjonsbilde

Det andre elementet er fullkomment skjønnsmessig men skal likevel være en objektiv bedømmelse; og det går ut på å bedømme hva man «egentlig» kan vente seg av risiko for skjulte feil ved den aktuelle båttype, modell, årgang etc. ut fra avtalen, de opplysninger selger har gitt og båtens fysiske fremtredende og hva som ellers kan være relevant. Det kan bli en vurdering av hva som må anses «påregnelig» alt tatt i betraktning. Det sier seg selv at dette kan bli vanskelig, og at vurderingen kan være forskjellig fra person til person alt etter ens egne erfaringer og meninger osv. For hel-kurante båter det er produsert mange av og som det er et marked for og omsetning av, vil det gjerne være mulig å finne ut hva som er et «gjennomsnitts» nivå i tilstand og egenskaper. Men jo mer sjelden båten blir, desto vanskeligere blir det å bedømme om en feil utgjør kjøpsrettslig mangel. En måte å stille spørsmålet på, kan være «hvor finner vi en liknende båt til samme pris, som er bedre?»

I alle disse spørsmålene har man som båteier behov for en advokat som også kan båt — og kan faget godt.

Som alltid: Er du i tvil om din rettsstilling etter et kjøp eller salg, er det ingen tvil: BÅTADVOKATEN er den som kan lede deg i riktig retning.

Båtadvokaten
Nils E. Tangedal er partner og advokat i advokatfirmaet Judicium DA, og fast juridisk rådgiver for KNBFs medlemmer. Han ble valgt til «Årets Båtentusiast» i 2015 av forumet Båtplassen, og har opparbeidet seg særlig kompetanse innenfor kjøpsrettslige saker relatert til bil, bolig og spesielt båt. Tangedal driver bloggen «Båtjuss og båtliv», som du finner på www.baatjuss.no

Artikkelen er opprinnelig skrevet i 2018

Endret: 23.05.2020
Tagger: Båtjuss