Du kan kjenne at det hele nærmest duver når de små dønningene fra havet som har passert Sandefjordfjorden, rikker litt på hele anlegget. Og den samme følelsen får du når du er inne i lokalene. Vi bare spør: Er Ulabrand Båtforening Norges eneste forening som nærmest har «forlatt fastlandet» og «dratt til sjøs» – bokstavelig talt? For hele båtforeningen, med hus og brygger, alt holder til uti vannet. Det er fordi alt står på solide påler!

Ulabrand Båtforening holder til i havnebassenget rett utenfor Sandefjord havn. Den ble stiftet 28. november 1936 og er med det Sandefjordsfjordens nest eldste båtforening. Den har 89 båtplasser til rådighet for sine 176 medlemmer.

Det opprinnelige badeanlegget, «Strømbadet» som nå eies av båtforeningen, ble satt opp i 1857. Huset, slik det i hovedsak fremstår i dag, ble satt opp i 1879. Badeanlegget fungerte i mange år, også utpå 1900-tallet, som «Søbad for aabne Bad». I 1878 kostet et bad med håndkle 36 øre for voksne, 20 åre for barn. Det hører med til historien at Henrik Ibsen har besøkt anlegget og skrev et eget dikt tilegnet virksomheten. På den tiden var badeanlegget med side 70 ansatte byens største bedrift.

Da båtforeningen like etter oppstart overtok kurbadet, lå hele anlegget brakk. Men noen ildsjeler hadde sett mulighetene for båtforeningen og gikk på med krum hals. Anlegget har vært i motorbåtforeningens eie siden 1937.

Ulabrand har også egen kran og slipp. Denne delen av anlegget står på et gammelt skipsvrak som har ligget der fra 1890-tallet. Kran og slipp er et kjærkommet tiltak for medlemmene som får heist opp båten for en billig penge for å kunne utføre «stoffing» og annet.

I de senere år har stabilisering og fundamentering rundt bryggene og bygningene tatt mye tid og ressurser. Og påler er blitt skiftet ut. I tillegg har Sandefjord kommune det siste året mudret og gruslagt store deler av det indre havnebassenget.

Det gamle badeanlegget står ikke på Riksantikvarens liste, til tross for sine over 160 år! Like fullt har Ulabrand Båtforening valgt å ivareta denne særegne eiendommen. Foreningen har sett det som viktig og har derfor tatt det inn i foreningens formål. Mangeårig sekretær i foreningen, Bjørn Gunnar Andersen, presiserer at foreningen mottar ikke noe offentlig støtte for å ta vare på den kultur og historie bygningsmassen representerer. Og det til tross for at foreningen har mottatt en kulturpris for bevaring av bygningene. Alt vedlikehold dekkes av det vanlige driftsbudsjettet. Og når anlegget restaureres, er styret opptatt av å være tro mot «det opprinnelige».

Lokalene til båtforeningen framstår som varme og intime. Folk som var til stede under intervjuet, sa at det er lett å trives her. Og det formelig «lukter» tradisjon og historie fra veggene, kan sekretær Andersen fortelle. Han har en opplevelse av at folk liker seg meget godt her ute og medlemsmassen er utrolig stabil. «De blir og de blir. Og de blir gamle!»

Bygningene er utformet slik at det finnes alltid en lun krok ute for vær og vind. Bygningene gir muligheter til å kunne nyte tidlig vårsol og sen høstsol. Og er det for varmt, kan man bare sette seg ut mot sør og nyte en svalende trekk fra havet. Derfor blir båtforeningen ikke bare et sted å ha båten.

«Høydaren» er nok utkikkstårnet i 2. etasje. Her kan man trekke seg litt tilbake om man ønsker. Man kan sitte her og la blikket hvile mot horisonten. Eller lese om man vil. Også det er rekreasjon. I tillegg er utkikkstårnet en perfekt plass for havnevaktene.

Dugnadsånden er stor i foreningen da vedlikehold og reparasjoner er tuftet på å ha lavest mulig kostnader noe som igjen gir lave medlemskontingenter og avgifter. Slik har det vært i båtforeningen i alle år.

Sekretær Andersen har vært innom nesten alle vervene i foreningen i de ca. 30 årene han har sittet i styre og stell. Han forteller at stort sett har det vært en utrolig glede å være med.

Samtidig kan Bjørn Gunnar Andersen også berette en historie som vi begynner å kjenne igjen flere steder i landet. Ulabrand Båtforening er et nytt eksempel på hvordan myndighetene i byer og tettsteder langs kysten nedprioriterer den levende kystkulturen som fritidsbåtene representerer, ved å omdisponere arealer. Bestemmelser vedrørende parkering og opplag ble gjort om for noen år siden. Andersen kan fortelle at dette førte til endring av brukermønsteret av båtene. Det viste seg over relativt kort tid at båtene ble mindre brukt etter endring av arealdisponering. Det er nesten som om man kan si «før og etter».

I dag er det slik at man må grytidlig opp for å få seg en parkeringsplass ikke alt for langt unna bryggeanlegget. Styret ser at det er en sammenheng mellom nærhet til lett tilgjengelige parkeringsplasser og båtliv. Derfor er det å håpe at Ulabrand får igjen muligheten til å kunne disponere plassen utenfor porten til parkering.

Det er ikke mye kommunen får gjort med de arealer Ulabrand Båtforening disponerer. De føler seg rimelig trygge på at her skal foreningen være. Og her er det godt å være!

Artikkelen sto på trykk i Fritidsbåten i 2018, og er skrevet av Leif Rune Sundli