Som en av de raskest voksende kommunene i Nord-Trøndelag blir det stadig flere som søker til sjøen og får behov for båtplass. Det har den lokale foreningen på Stjørdal, beliggende rett ved flystripa til Værnes flyplass, merket godt de siste årene, og det legges fortsatt ned store ressurser i å bygge ut havnen. Og når dugnadsånden er høy og medlemmene selv står for utbyggingen året gjennom, går det unna i svingene.

Vi møter kasserer Per Olav Munkhaug og styremedlem Geir Basso, som henholdsvis har åtte og tre år bak seg i styret. Det har skjedd mye siden foreningen ble etablert i 1971 med en pålebrygge. Like før ferien tok til i år åpnet de et splitter nytt bryggeanlegg, og de siste årene har det vært stor byggeaktivitet i havna – med en venteliste på over et hundre personer – som nå er blitt betydelig mindre. Foreningen har også fått bygget to store moloer som gir et lunt havnebasseng, til en samlet prislapp på rundt ni millioner kroner.

– Det er det eneste vi har banklån på og ikke kunne gjøre selv, forklarer kassereren. Han forteller at prosessen med å få etablert moloene og de nye bryggeplassene både har tatt tid og vært krevende.

– Det er et stort byråkrati, og vi har vært gjennom en lang rekke tester med tanke på grunnforhold og så videre. Vi har nærmest sloss for å få utvidet havna siden 2007, og vi kan vel ikke si at kommunen har vært på vår side hele veien, forteller de to.

– I disse dager jobbes det også med en kyststi over elva her, og selv om vi leier grunnen av kommunen, fikk vi en regning på en million kroner for å være med på kostnaden til sykkel- og gangveien. Det synes vi er urimelig, og er i dialog med KNBF, der vi er medlemmer, for eventuell juridisk bistand, forteller styremedlemmene.

Lang venteliste

I fjor sto 125 nye båtplasser klare, og alle plassene ble leid ut på flekken.

– Det tok helt av, og vi måtte kile inn nye utriggere der det var plass. Men det er fortsatt god plass til nye brygger i havnebassenget, og det er i alle fall plass til to nye langbrygger på cirka hundre meter hver, i følge de to ivrige styremedlemmene. Totalt har investeringen som har blitt gjennomført de to siste årene kostet i overkant av femten millioner kroner. På området har de også en parkeringsplass som benyttes til opplag, samt en slipp som kan ta opptil tretti tonn og båter på cirka 45 fot. Nå teller foreningen 380 medlemmer og 340 båtplasser.

– Vi har også planer på land her for de neste årene, og tanken er å flytte dagens klubbhus og få bygget et litt større lokale. I tillegg er målet å få til en uteservering og kanskje en liten restaurant på området, forteller kassereren.

Dugnad hver mandag

På det langstrakte området til foreningen har det blitt plass til en liten kiosk, et klubbhus og en pen kaikant med gress og krakker. Området er meget velstelt, og vi forstår raskt hvorfor. Her er det nemlig dugnad hver eneste mandag året rundt, kun med et lite ferieopphold midt på sommeren. I år ble det imidlertidig ingen ferie på båteierne. – Normalt pleier vi å være en gjeng på opptil ti personer her hver mandag kveld, og så kaller vi inn etter behov utover dette, og det hender også at vi spiser flere av ukedagene. Ordningen innførte vi slik at alle skulle ha mulighet til å finne en passende dag å stille opp, men flere velger selvsagt å bidra flere ganger i løpet av året. I tillegg stiller en pensjonistgruppe opp ukentlig og klipper plener og tar ansvar på land, og alle medlemmer med båtplass må også stille opp som nattevakt en gang i løpet av sesongen.

At dugnadsånden er god, er noe de to er ekstra stolte over. Her blir alt til på dugnad. De nye bryggene kjøpes fra kommersielle aktører, men både montering av selve bryggen og utriggerne gjøres på dugnad. Derfor har de fått laget en egen flåte med kran for enkelt å montere utriggere.

– Dermed er vi raske med å få laget nye plasser eller justert bredden på plassene. Det hender det går noen i vannet når vi holder på ja, ler Munkhaug.

Bedret innsats

– Vi innførte mandagsregimet for fire år siden, slik at medlemmene kan velge hvilke dager de ønsker å jobbe, og alle skal ha tre timer i løpet av et år. Før hadde vi en ansvarlig for hver brygge som hadde oversikt over hva som skulle gjøres, og selv kalle inn til dugnad. Jeg var dette selv, og det var et forferdelig arbeid med å ringe rundt og kalle inn, og mange hadde all verdens av unnskyldninger. Det nye dugnadsordningen har fungert over all forventning, forteller Geir Basso.

– Det er alltid noe å gjøre, og selvfølgelig bidrar denne ordningen til at mange får et forhold til havna. I så måte er dette en av de viktigste medlemsaktivitetene våre. I tillegg arrangerer vi «maritim dag» her, forteller Basso. Både han og Munkhaug er flittig innom havna, og mener den spiller en viktig rolle for de som er bosatt i området.

– Dette er møteplassen vår, og her treffer vi likesinnede. Den er i alle fall alfa og omega for meg. Det er mitt andre hjem, men kona hjemme påstår det er mitt første, forteller Basso.

– Det er nesten alltid en som er her og drikker kaffe, og plutselig blir vi en liten gjeng, tilføyer han.

Foreningen har ingen restriksjoner på hvor medlemmene skal være bosatt hen, og har sågar medlemmer fra både Sverige, Tyskland og det store utland.

– Vi har åpnet for at folk kan ha båten sin her hvis de ønsker å overvintre og la båten bli liggende her i Trondheim mens de er hjemme, eller bare ønsker en sentral plass langs norskekysten. Beliggenheten med bare fem minutter til flyplassen og en time til svenskegrensa gjør oss ganske attraktive. Vi bare kjøper inn utriggere og brygger etter behov, avslutter de to.

Mer seilbåt

Bare på få år har antallet seilbåter doblet seg i Stjørdal Båtforening.

Nå er det cirka tretti seilbåter i havna opp til nesten femti fot.

– Flere har byttet fra motorbåt og det kan virke som at interessen for seiling er økende her i Trondheimsregionen, særlig etter at det ble etablert en egen seilforening i området. Bare de siste to årene har antallet seilbåter doblet seg, forklarer Geir Basso.

Han hadde en mindre snekke og byttet til Hanse 31 etter å ha blitt bitt av basillen i 2011. – Da ble jeg med en kamerat og hentet en seilbåt i Middelhavet, og det var nok den store interessevekkeren, forteller Basso. Han har nettopp kommet tilbake fra tre ukers båtferie da vi møter han, og turen har gått til både Møre- og Ålesund-skjærgården.