Moss Motorbåtforening (MM) var for oss gutta i Krossern på Jeløya et herlig fristed hvor flatbunninger og båtglede gikk hånd i hånd. Her kappkjørte vi med snekker i blodig alvor. Regattaene med klubbfesten og premieutdelingen var sesongens høydepunkter. Og kveldene med «gamlingene» på krakken nede på brygga, hvor den ene historien tok den andre. Kunne en oppvekst blitt bedre? Den satte i alle fall sine spor.

Vi er klar over at båthavna med navnet «Betongen» har forandret seg siden jeg forlot barndomsbyen på midten av 70-tallet. På vei ned Sundbakken ser vi et praktanlegg som vi vet det er nedlagt mange dugnadstimer i. De gamle pælebryggene er for lengst borte. Havna har fått en solid utvidelse og har tett oppunder 400 båtplasser.

Vi blir møtt med nykokt kaffe av formannen i foreningen, Geir Foldvik (59). Geir er selv en ihuga båtmann med sin Nidelv 26, som ligger rett nedenfor klubbhuset skinnende blank og snart klar for sjøsetting. Geir forteller at Moss Motorbåtforening ble stiftet i 1913 og har i dag rundt 780 medlemmer. En havn som ligger lunt til for nesten alle vindretninger på vestsiden av Mossesundet. Riktignok er det flest motorbåter i havna, men også noen høye master ser vi. For skal man sørover fra Moss og har båten i Mossessundet er det greit å slippe å måtte gå rundt hele Jeløya. Det er lenge siden kanalbrua mellom Moss og Jeløya lot seg åpne. Høyden opp til brua er rundt 4,5 meter.

Den gamle tyskerbrakka som tjente som klubbhus har fått en skikkelig ansiktsløfting. Det ligger mye historie i dette huset. Og det er tatt mange smådrammer under medlemsfestene i båtforeningens regi. Geir har samlet mye gammel historie og satt dette i et system for etterkommerne. Nede i havna er den gamle utedoen fjernet legger vi merke til. Der gjorde man sitt fornødne rett i sjøen. Dette er minner som satte spor i en guttunge som fløy rett ned i havna etter skoletid.

BP-lekteren

Jeg husker jeg som 14-åring hadde sommerjobb på BP-lekteren, hvor vi solgte bensin, traktorbensin og white spirit. Fiskerne fikk det billigere for de hadde fiskerimerker som utgjorde betalingen. Nede i lasterommet på sementlekteren, som tjente som bensinstasjon, solgte vi lagerøl, solo og Isi-cola samt smøreolje. Men båttrafikken på 60-tallet var nok noe mer begrenset i antall enn dagens trafikk på sjøen. Det kunne bli lange dager når været ikke var på sitt beste, husker jeg.

Regattatiden

Det ble arrangert regatta for motorsnekker flere steder langs kysten. Til og med landsregattaer ble arrangert. Og her kom det mer alvor inn og ikke minst prestige. Noen tok opp snekka et par uker før regattaen og lot båten ligge og tørke. De mente den ble lettere da. Kalesjer ble satt på land og frontvinduene ble satt vidt åpne for å slippe luftmotstand. Fantasien og troen gikk hånd i hånd. De startet rett syd for båthavna og gikk ut og rundt Bevøykrakken midtfjords mellom Jeløya og Tofte. På premieutdelingen samlet vi guttene som ikke fikk komme inn på festen oss utenfor. For like før midnatt kom de til premieutdelingen hvor vi fikk lov til å hente premien, hvis vi fikk noen. En kar som vi kalte «Gubbi» vant aldri, men så fikk han en lys ide! Han kjøpte en svær pokal som han ville at beste «12.-premie» skulle få. Gubbi var en fin kar.

Kveldene på krakken

Den innerste brygga i havna kalte vi guttene for «Honnørbrygga». Det var der de som jobbet mest i båtforeningen fikk ligge med snekkene sine. På den brygga var det også krakker hvor båtfolket møttes på kveldene. Jeg var med far min ned der og vi satt og lyttet til alle historiene som ble fortalt. Far min sa lite, men lyttet mest. I motsetning til meg, som det er mer omvendt for vil jeg tro. Det var mye ekspertise i havna som det også er nå. Båtforeningen har et eget lite verksted hvor det er alt fra små håndverktøy til en stor metalldreiebenk. Og er du forbi og ikke vil ligge på gjesteplassene i kanalen, finnes det også gjesteplasser inne i havna på «Betongen».

Vi ble mektig imponert over all jobben som er blitt nedlagt i havna de siste årene. Et mønsterbruk vil jeg kalle det. Havna er utvidet, det samme er opplagsplassen, men en ting er det samme, det er dugnadsånden, samholdet og viljen til å vise fram en god småbåthavn. Jeg skulle gjerne vært på en av medlemsfestene i havna og mimret litt om gamle dager. Det var også gode tider.

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2017, og er skrevet av Astor