Det er tidlig påske i år. Det merkes. Isende kald vind feier over meg der jeg går på gangbrua som ligger på vannet, i sundet mellom Nesøya og Brønnøya. Og det er nettopp til Brønnøya jeg skal. Navnet har øya fått fra sjøfolk som bunkret spesielt godt ferskvann her.

På østsiden, i sundet mot Langåra, finner vi Middagsbukta. En utrolig skjermet bukt. For alle vinder, et yndet sted for båtfolk.

Jan og Dordi bor på Brønnøya Hovedgård. Herfra har de dratt til jobb i alle år. De har bedre tid, nå. Det er en fem minutters gange fra pongtongbrua opp til gården. Peisvarmen fra kjøkkenet slår mot meg. Her blir jeg stående med hendene utstrakt. En varm kopp kaffe gjør underverker, nå.

– Mine foreldre hadde hytte her ute. Jeg har vært heldig med dem. Foreldrene mine, altså. Alle ferier her. Frihet, ingen biler, klatre i trær. Lære å bli litt gær’n liksom. Ja, forresten, jeg kjenner hvert tre her ute. Og hvert rådyr også. Når sant skal sies, liker jeg å felle av naturen. Vedhogst er god mosjon, miljøvennlig drivstoff og herlig varme.

Jeg var så heldig å få tilbudet om å kjøpe en del av hovedgården. Det har jeg aldri angret på. Herfra seiler vi året rundt, setter garn og teiner når dette er lovlig. Som sagt, jeg liker å høste av naturen. Vi er selvforsynt med fisk. Store frysere tar seg av datomerkingen. Det er litt av en sjau når garnene skal renses. Jeg har nok litt lengre garn enn folk flest…

8-meter

– Men, som sagt, båten betyr nok mer og mer for oss. Nå som vi har mer tid til den. Krabat heter herligheten, en Bestewind 50. Den krever ikke så mye av meg. Jeg var tidligere eier av en annen krabat, en 8-meter. I tre. Bygget hos Anker & Jensen i Vollen, i Asker.

Det kreves utrolig med vedlikehold, veldig mye av det som kunne vært seiltid, ble brukt til pussing. Alle visste hva jeg ønsket meg til jul. Slipepapir. I alle grader. Heldigvis. Det er ikke slik lenger. Nå seiler vi. Hele året.

Vi er i Skagen 5-6 ganger per år. Alltid i tiden rundt Kristi Himmelfart. Da våkner byen fra vinterdvalen. Hundrevis av seilere inntar stedet og har det moro. HH-Skagen Race er blitt en institusjon. Mange hever pokaler, de fleste bare sin Bayer etter sin personlige bragd. For mange er det å fullføre det viktigste.

Mange nautiske

– Helt ærlig, jeg har ikke peiling på hvor mange nautiske mil vi seiler i året. Men, det er mange. Turen i fjor til Lofoten slukte jo mange, og ettersom vi bruker båten hele året, ligger vi nok blant den Adelen, tenker jeg. Skal vi på kino, eller restaurantbesøk, tar vi «Krabat» til Aker Brygge. Da har vi hjemmet med oss. Lar oljekaminen stå å putre. Da er det herlig å vasse gjennom snøen, låse opp og kjenne varmen slå mot oss fra salongen. Og der sitter vi, Dordi og jeg, og ser hverandre inn i øynene. Vi hever våre glass med rødvin. Kan vi ha det bedre, mon tro?

Jan og Dordi er symbolet på Mr. & Mrs. livsnytere. Men ikke overdådig. Ikke slik at det er snobberi. De er egentlig selvlærte i faget… Vil de ha kamskjell, dykker de etter dem. De har ofte høyrygg av torsk. Alle vet hva den koster, men disse fisker den selv.

Til Bornholm

– Det er både gratis og gøy, skjønner du. Jan har glimt i øyet, legger hodet på skakke.

– Men, det er skjær i sjøen. I ti år har vi fisket hummer i Oslofjorden i oktober. Vi har sett sammenhengen mellom økningen av teiner og størrelse og antall av denne herlige retten. Det må skje noe. Myndighetene bør snarest frede hummeren og hjelpe bestanden. Dordi og jeg går foran med et godt eksempel. Vi har besluttet å frede den. Teinene er pent renset og lagt i kjelleren inntil det er slik at vi kan høste igjen.

– Det er ikke bare båten, men båtlivet og alt det innebærer som er viktig. Vi setter mer og mer pris på det. Vi bor jo nærmest i båten om sommeren, bruker den hele året. Vi trener litt og går turer. Prøver å holde oss i god form. Vi må innrømme, motivet er å kunne drive med det vi elsker, ja nesten like høyt som hverandre.. I sommer setter vi kursen mot Bornholm. Der har vi aldri vært.

Om vi derfra seiler til høyre eller venstre? Ja, det får tiden vise.

Artikkelen sto på trykk i SEILAS i 2018, og er skrevet av Bjørn Eckhardt