Han ble «født på en strandstein og oppvokst på en kaikant» i en skyssbåtfamilie i Kopervik, har «alltid» vært i båt og var bare tolv år første gangen han gikk alene med legeskyss. Det gjorde noe med ham å stå til rors og skue utover sjøen og manøvrere trygt mellom staker, holmer og skjær. Etter noen turer til sjøs, og senere mange år i oljebransjen, valgte han i 2006 å kutte ut vanlig jobb og gå fullt og helt inn for det som interesserer ham aller mest – nemlig sjøopplæring, godt sjømannskap – og sikkert båtliv.

Helt siden 1992 har Jan bydd på sin enorme kunnskap om navigering, håndtering av båt, sikkerhet, tekniske spørsmål og sjømannskap for øvrig, da han startet «Baatskolen Poseidon» sånn i det små med noen kurs på kveldstid nå og da. Nå er hobbyen blitt både jobb og livsstil for Jan – og delvis resten av Welde-familien. Dessuten har han opp gjennom årene markert seg med vettuge svar på forumet Baatplassen.no – der han ble kåret til «Årets båtentusiast» i 2004.

Isbryter som kursbåt

– Jeg liker å bidra med faglige tyngde, praktisk vinklet og uten pekefingermentalitet, og gjerne skrevet litt forenklet for å få frem poengene. Noen besserwisser håper jeg ingen ser på meg som, men at jeg er dønn ærlig, ja, det er sikkert – og slett ingen stor diplomat. Særlig i saker som angår sikkerhet på sjøen. Da kan jeg være både spissformulert og engasjert, forteller Welde. Vi møter ham om bord i hans POSEIDON II, den tidligere svenske redningskrysseren GRÄNGESBERG, en båt på 72 fot, med en tonnasje på 88 brutto og en vekt på godt over 100 tonn. Og hele ekvipasjen ligger ved båtskolens kai utenfor det store naustet, som Jan har fylt med godsaker for den maritimt interesserte… Ja, det er lett å bli ordknapp når du skal intervjue slike personligheter…

Men Jan, han er like imøtekommende og ydmyk som de fleste andre båtfolk. Han tar oss med et tosifret antall trappetrinn ned til det store maskinrommet. Selv om han nok hadde foretrukket en langsomtgående Wichmann-motor fra Rubbestadneset, så får disse to «grønnmalte svenskene», som han kaller sine 2 x TAMD120B-CC dieselmotorer, gjøre jobben når de først står ombord. Jan trives her nede, og tar det meste av vedlikeholds- og reparasjonsarbeidet selv. Dette gjøres både av egen interesse og for å holde kostnadene nede, men alt må være grundig dokumentert for på et skip som holdes i klasse.

POSEIDON II ble opprinnelig bygget i 1958 i Amsterdam for det svenske redningsselskapet for bruk i Østersjøen. Fartøyet ble finansiert med en donasjon fra selskapet Grängesberg som blant annet drev storindustri helt nord på den svenske østersjøkysten, og som ville sikre ansatte og deres familier med en isbrytende redningskrysser fast stasjonert i Holmsund. På grunn av isforholdene der nord er båten konstruert med vekt på isbryteregenskaper, med atten millimeter tykke skrogplater fra vannlinjen og ned, isfinner foran propellen og diverse andre finesser som er spesielt for isbryting.

Etter 26 års drift, i 1984, bekostet Sjöräddningen en total modernisering av krysseren, med nytt overbygg, fornyet innredning, nye motorer og en total fornyelse av all elektronikk og navigasjonsutstyr. Ombyggingen kostet cirka fire millioner kroner, men dermed var man klar for ny innsats som redningskrysser, frem til 2005. Det svenske redningsselskapet har, i likhet med vårt norske Redningsselskapet, faset ut de tunge stålkrysserne og satset på lettere, hurtiggående fartøyer. Denne ble lagt ut for salg, havnet i Ålesund, fikk navnet MINNA og var blant annet på ekspedisjon til Nord-Østgrønland før den ble «Skoleskipet POSEIDON II» i juli 2007.

Feile for å lære

– Dette er det perfekte skoleskipet. Solid nok til å kunne dundre i brygga uten at det gjør noe, vi må bare velge kaier som holder, forsikrer Welde. Først da er det enkelte som lærer, flirer han.

– Det skal ikke være flaut å prøve seg, så lenge man er innstilt på å bli bedre…

Vi begynner å forstå hvorfor så mange over hele landet har tatt kurs her, og anbefaler Jan videre – både damer og menn. Han byr på kunnskap han har opparbeidet seg over mange, mange år på sjøen. Og ja, Jan har hatt normale båter også i diverse utgaver og størrelser. Det var først i 1992 at Jan og familien gjorde et uvanlig valg og kjøpte en tidligere dansk los- og slepebåt på 56 fot, bygget i Marstal i 1954. Men ettersom kursvirksomheten vokste kraftig i årene fremover ble det trangt ombord på de mange og lange praksisturene.

– Nå er det andre boller, her er det romslig og velutstyrt styrehus som passer godt for praksisturer, både for båtførerprøven, fritidsbåtskipperen (D5L) og påbygningskurset D5LA. Her kan vi ha både fire, seks og helt opp til ti personer som har fornuftig oppgaver i forbindelse med navigasjon og seilas. Dessuten har skipet seks doble lugarer under dekk forut, og mye plass å boltre seg på – både for kursdeltakerne og når båten brukes til andre oppgaver.

Utstyrt bro

Vi tar en titt på broa. Her lærer Jan kursdeltakerne å føre båt «fra grunnen av». Uten baug- og hekkthruster, så klart. Det holder lenge med en stor, saktegående propell og et ror som fanger propellvannet godt. Med tre radarer, fire kartplottere, AIS, syv VHF’er, to Navtexer, autopilot, fem GPS’er, gyrokompass, GPS-kompass, papirkart, ymse sekstanter og de andre navigasjonsmidlene du kan lære mer om på kursene hans. Her kan man «se med fingrene», som Jan ofte sier, for det finnes mange som lærer både raskere og bedre av å prøve seg frem enn av å lese i en bok.

– Siden båtførerprøven er blitt totalt utvannet med tvilsomme «alt-på-en-dag-med-100%-beståttgaranti-kurs», og man slett ikke har noen obligatorisk, praktisk del, blir det helst til at jeg konsentrerer meg om fritidsskipperkursene, hvor folk virkelig kommer for å lære noe, ikke bare for «å kjøpe seg en lapp», sier han.

– Der kommer båtfolkene som virkelig er engasjert og som vil lære stoffet grundig og få mer utbytte av båtlivet sitt. De færreste skal kjøpe båt over femten meters lengde (som er grensen for når du må ha D5L-sertifikat, red. anm.), eller har noe annet myndighetskrav på nakken, påpeker han.

– De kommer ene og alene på grunn av en brennende interesse. Over 800 personer har tatt Fritidsskippern hos Poseidon gjennom årene og vi har fra første dag hatt praksisturer som en selvfølgelig del av kursene. Det gjorde vi selv om Sjøfartsdirektoratet de første årene var avvisende til å godta tiden ombord som kurstid.

Heldigvis har den siste revisjonen av pensum gjeninnført krav til praktisk læring som en del av D5L-kurset, og da brukes POSEIDON II – uavhengig av vær og vind. Jeg bruker å si at hvis sjøen fortsatt finnes, da går vi, sier han.

Jan er opptatt av sikkerhet på sjøen, og han skulle gjerne sett en praktisk obligatorisk del i båtførerprøven – slik som vi har hatt som en selvfølge på våre båtførerkurs i over 20 år.

– Ingen lærer å sykle ved å lese ei bok, ingen lærer å svømme ved å lese i ei bok, men det virker som om alle nordmenn skal være født i en båt med ski på beina, sier han oppgitt. Vi lar diskusjonen ligge inntil videre, for det mangler ikke gode argumenter når den erfarne skipperen åpner munnen…

Kystkultur

Og så er det lidenskapen for maritime klenodier og flytende kulturminner da. Jan og kameratene i Rygja kystlag i Stavanger har satt sitt preg på havnebassenget i sentrum. Det begynte med at man hentet hjem det gamle skipet ROGALAND fra 1929 som nå ligger sammen den vernede nattruten MS SANDNES fra 1950. Kysthurtigruten MS ROGALAND var som et vrak da de i 1989 reddet den fra hugging, men den er i mellomtiden blitt fredet av Riksantikvaren. Dette er maritime kulturminner som har tjent samfunnet trofast gjennom flere generasjoner, bidratt til gjenoppbyggingen etter krigen, og som virkelig fortjener å bli tatt vare på. Jan har vært en av pådriverne til å få skipene til byen, holde dem ved like og drive aktiv formidling av den gamle kystkulturen. Begge seiler mest mulig i løpet av året, både til kulturelle samlinger langs kysten, på besøk til fartøyvernere i utlandet og på en del fjordturer med glade turister. Ofte er Jan med på broa, selvfølgelig. Denne båtentusiasten går nok ikke i land med det første.

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2016, og er skrevet av Vetle Børresen