Jeg kan fremdeles huske den elleville historien om «Hugo Grotius» fortalt i Seilas & Båtliv for så mange år siden. For Valderhaug er båten et flyvende teppe som kan bringe ham til fremmede kyster. Slik som bare Orientalsk Mystikk og Tusen og en Natt kan fremkalle film på netthinnen. Kong Salomo skal ha hatt et slikt teppe, vevd av grønn silke og så stort at hele hæren på 40 000 mann fikk plass. Slik kunne de spise frokost i Damascus og middag i Medina….

Men, Hans Jakob Valderhaug våknet av drømmen, debuterte i virkelighetens verden, og sverget at han heretter skulle seile langs verdens fineste kyst. Ja, riktig, Norskekysten.

Han har vært tro til sitt løfte helt siden.

– Det har blitt mange turer. Opp og ned kysten, rundt Nordsjøen, til Scotland og øyene vest i havet. Denne fantastiske sommeren seilte vi rundt Irland. I 10 år har jeg bidratt til «The Cruising Almanac», og det ble mange spennende turer. Blant flere, til de Frisiske Øyer.

Spesielt morsomt har det vært å bidra til en engelsk versjon av turseilerguide for Norskekysten, «The Norwegian Cruising Guide». Dette har gitt meg motivasjon og inspirasjon til å oppsøke stadig nye havner.

Vi seilte i mange år en gammel HR Monsun. En fin og solid bygget båt. Men uisolert som den var, ble vi plaget av kondens. At dette ikke var sunt, ble vi klar over, og jakten på ny båt som var skikkelig isolert begynte. Vi hadde, på våre turer, møtt på flere båter tegnet av Hollenderen Dick Koopmans sr. Vakre, sjødyktige båter.

Den gode fe holdt sin hånd over oss, da vi kom over en vinterisolert 39’s utgave fra Koopmans tegnebord. Ferdig importert til Norge! Vi overtok båten i Haugesund. Samme helg var det meldt S/Ø vind.

Vi satte seil mot Shetland. Kontroll over de kritiske systemene, hadde vi. Men VVS hadde vi ikke fullt så mye greie på…. Båten hadde, viste det seg, et komplisert system for brunt og svart vann, basert på bruk i kanalene i Holland. Ingenting gikk rett i havet. Alt måtte innom en tank eller to.

Dere aner hva som kommer? Midt i Nordsjøen, gikk pumpa til septiktanken tett. Så dreide vinden. Til N/Ø. Super seiling, men med krengning til babord, kom innholdet i septiktanken opp i dusjrommet forut. Nei, det var ikke lekkert.

Vi luftet godt hele veien til Lerwick. Der begynte demonteringen av kompliserte systemer.

Mange meter med slanger, kabler elektriske pumper, trykkvannsystemer, varmtvannsbereder. Haugen på brygga ble stor. Bare lensepumpa unngikk giljotinen.

Nå har vi fotpumpe for ferskvann, og manuelle pumper for toalett og tømming av septik. Pipa fra Reflexovnen går gjennom dusjrommet forut og er blitt det suverene tørkerommet og lager.

Vi beholdt autopiloten, som er fin til innaskjærs-seiling, men tok med oss vindroret fra Monsun-en, heldigvis. Dette, en Windpilot Pacific, funker supert utaskjærs, når skuta er i balanse.

– Jeg jobber deltid og har mer fritid enn kona, så det blir en del soloseiling. Den store genoaen er vrien å håndtere, og jeg hilser stadig det nye mindre forseilet velkommen.

Da vi kjøpte båten hadde den et manuelt ankerspill. Med vårt 30 kg Spade anker og 65 m kjetting var det et blodslit. Og det tok tid. Derfor, før vår 4. seilas til Svalbard, monterte vi i 2016 elektrisk vinsj på 1 500 watt. Helt fantastisk. Båten har vist seg tørr og fin under seilas i kalde farvann.

«Anna» er solid bygget og er en veldig stabil plattform utaskjærs. Den er passe røff og passer inn i alle havner. Fiskerihavner med betongkai og 3 meter flo/fjære går helt fint, dog med lange tamper og solide fendere.

Neste år blir det nok vestlandet og Nord-Norge igjen. Og med dette seilingsområdet dekker «Anna» alle våre behov.

– Jeg får heller se meg om etter mindre båt når jeg nærmer meg 70 kanskje?

Artikkelen sto på trykk i SEILAS i 2018, og er skrevet av Bjørn Eckhardt