To voksne mennesker, Kristin og Per Erik har truffet hverandre. Etter å ha debutert i virkelighetens verden for lenge siden, vet de hva ekte kjærlighet er. Begge føler at de har møtt den nå. I tillegg, er de begge seilere! Året er 2010. Det er høst.

Per Erik har en First 50 fot, og sommeren 2011, ble båten naturlig nok flittig brukt. Den sommeren var liksom lysere og varmere enn vanlig. Kristin tilbrakte mange solnedganger i armkroken til Per Erik, og drømte om enda varmere klima. Tanken om å realisere drømmen om langturseilas begynte å snike seg inn. Og når det er mulig, og økonomi er i orden, barna er voksne, da er det vanskelig å ikke drømme videre. Venner ble konsultert, de tok kontakt med folk som hadde vært på langtur. Unison var beskjeden: Realiser drømmen, sett en dato og seil avgårde! Vi ville delta i ARC. Turregattaen med start i Las Palmas og målgang i St. Lucia i Karibia 2 300 nautiske mil unna.

– Vi syntes First’en var for racingpreget og ønsket en mer turvennlig båt. Båten ble lagt for salg, men markedet var veldig tregt. Vi hadde gitt opp å selge den, og heller utruste den for drømmeturen vår. Sommeren 2013 gikk med til dette. Vi ble veldig godt kjent med alt utstyr… Høsten kommer, og telefonen ringer. First’en blir solgt. Nå har vi dårlig tid.

Vi hadde jo, mens båten var til salgs, funnet ut hvilken båt som passet oss. Jeanneau 53 fot. Via Finn, fant vi den i Bergen. Der lå den. Champagnefarget og lekker. Et syn var den. Vi var høyt oppe nå. Samme uke ramler vi til jorden. Kristin får diagnosen kreft. Det var som om vi var i et korthus, og alt raste rundt oss. Livet er skjørt. Kristin viser mental styrke.

Selv med den alvorlige sykdommen vil jeg fullføre planleggingen av vår drømmetur sammen med min drømmemann.Hun vil ikke gi opp! Og gjennom en lang høst og vinter med operasjoner, cellegiftkurer og uker i isolat, satt de sammen de to og planla sitt livs eventyr. – Det virket som om å tro på og evnen til å se over og forbi sykdommen var viktig terapi for oss begge.

Kristin blir erklært frisk. Vi er kommet til mars 2014. De flytter raskt ut i båten, bil og møbler blir solgt, leiligheten leid ut.

Kristin får innvilget permisjon fra DNB. Per Erik må si opp jobben som regnskapssjef i Wittusen&Jensen. På fastsatt dato, 28/6, vinket de farvel til venner fra gjestehavna i Horten. Deres 2 døtre skulle seile med til Kristiansand. Avskjeden i Sørlandets hovedstad ble mer enn tårevåt.

– Vi hadde bestemt for å seile via Scotland og Caledonia kanal. Det var en flott opplevelse. Via 29 sluser. Vi måtte gjennom en mindre, med manuelle sluser, og Kristin fikk opparbeidet fysikken som hadde fått seg en knekk. Fin seilas sydover i Irskesjøen til Falmouth.

Vi skulle som førstereis krysse Den Engelske Kanal. En av de mest trafikkerte strekingene i verden. Vi startet i kuling. Fra vest, så vi tok sjansen for en rask seilas over til Brest i Frankrike.

Midtveis får vi en skikkelig broach, og jolla som er forankret i krybbe på fordekket kastes mot rekkestøttene. Det var en stri jobb i 4/5 m bølger å få den på plass. Ankommer Brest i stummende mørke. Strømsjø, nesten utmattet. Fortøyd i marinaen, velger skipperen Kristins kakao istedenfor øl. Hun ser forundret på ham.

Over Biscaya, vindstille, La Coruna, Spania, palmer, syden smalsporet trikk. Alt veldig eksotisk. Turen videre sydover, fine dagsetapper, trivelige havner med enda hyggeligere mennesker, gjør livet enkelt å leve.

Fra havnen Oeiras, utenfor Lisboa, settes kursen til Madeira ut i kartet. – Vi ligger sammen med andre seilere her i ni døgn og venter på at en storm som herjer, skal finne andre jaktmarker. Til Madeira er det cirka 500 nm.

Madeira ble oppdaget av portugiserne i 1420, etter at de et par år i forveien hadde funnet frem til Porto Santo 30 nm lenger nord. Ordet madeira betyr ved/ tre og var så tettvokst at navnet kom av seg selv. Portugiserne satte fyr på skogen for å kunne ta seg fram. All asken fra dette, gjør at alle verdens tresorter kan gro her. I hovedstaden Funchal finner vi trær med skilt som viser hvor de er fra. Også fra Norge.

– Vi hadde en fin tur hit. Nettene var klare med en utrolig stjernehimmel, ofte med lynglimt i horisonten. Vi følte stolthet over å seile i Rundøs kjølevann.

Vi hadde hørt mye om den spektakulære havnen i Puerto Mogan på Gran Canaria, så oppholdet på Madeira ble ikke av lang varighet.. Å seile inn på havnen med hus dekket av Bougainvilla, er noe vi unner alle seilere. Det må oppleves. Vi hadde drømt om dette lenge. Vi ble ikke skuffet.

Vi ble i Puerto de Mogan i syv uker! Her fikk vi også fikset på ting som hadde røket underveis og div utbedringer. Det er cirka en dagsseilas opp til Las Palmas, hvor starten skal gå. Her er det også mye forberedelser, sikkerhetssjekk av båt og utstyr, mannskapet mønstrer på, og bunkring for syv personer i tre uker skal kjøpes/hentes og stuves bort.

Over Atlanterhavet hadde vi ingen problemer. Bortsett fra lite vind, da. Ja, og høye bølger, men disse er alltid høyere og mer besværlig når farten er liten. Ingen ombord ble lei av solnedgangene, eller når den kiler i nakken om morgenen. Ingen ble lei maten heller. Den var god. Å ankomme St. Lucia om kvelden etter 19 døgn i sjøen, et øyeblikk som sitter printet på netthinnen. Julen feirer de norske båtene på Bequia. De svenske er der også. Det ble mye skål for julen og alt det der..

Sanke plusspoeng

Døtre og venner seiler på tur i paradiset denne vinteren. Det er bare hygge, sommer og sol. Alt har en ende. Også dette eventyret. Mannskapet må hjem for å sanke plusspoeng hos familie og arbeidsgiver. Da er det lett å ta beslutningen om å laste Perlen på et skip.

Kristin og Per Erik venter på Mallorca. Derfra seiler de hjem.

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2016, og er skrevet av Bjørn Eckhardt