Jeg er på Snarøya, rett utenfor Oslo, på vei hjem til henne. Ja, selvfølgelig er hun datter av Ivo Caprino, multigeniet, regissøren som kreerte og laget «Flåklypa Grand Prix». Norges største filmsuksess! Hun bor i barndomshjemmet, Snarøen Gamle Hovedgaard. En fantastisk eiendom, kjøpt av hennes farfar, Mario rett etter 1. verdenskrig. Hovedhuset brant i 1921, og ble bygget opp igjen av hennes besteforeldre på murene fra 1640-årene.

Bare det å gå her, på historisk grunn, kjennes stort. Føler at jeg kan treffe på Reodor Felgen, mekkende på Il Tempo Gigante, bilen som hadde hovedrollen i storfilmen fra 1975. Kanskje sitter Josefine, en av figurene kreert av datteren Ivonne, i baksetet, ventende på at han skal bli ferdig?

Det er 7. februar, glatt holke, og flere kuldegrader fryser meg tilbake til virkelighetens verden. Ivonne åpner døra. Den er gedigen, med jernnagler og smijernsbeslag, laget av faren.

– Velkommen, sier hun. – Jeg har fyrt opp i peisen.

Hun leder an. Stuene ligger på rekker. Den ene større og finere enn den forrige. All filming startet her i den ene stuen. De tykke murene lager dype vinduskarmer. Middelalder er et stikkord. En gedigen peis gir det beste lyset i denne innerste stuen. – Jeg satt ofte her om vinteren og gjorde lekser da jeg var liten.

Kanskje jeg kan sitte her under intervjuet? Det er ikke meg imot at denne vakre, vevre skikkelsen sitter i rampelyset fra ildskjæret. Smilet hennes varmer mest.

– Jeg fikk seilerinteressen i gave. Som 5-åring fikk jeg en A-jolle, og kjærligheten til sjø og båt ble forankret. Der og da visste jeg at dette forholdet ville vare livet ut.

– Etterhvert vokste jeg ut av A-jollen, og som 15-åring fikk jeg, i tilknytning til filmen «Seilas» for KNS,- en Yngling. Det var stort. Pappa monterte et avtakbart kamera i toppen av masten, og dermed var jeg med i filmen.

Det var mye båtliv i oppveksten. Pappa eide en Ancas Sea Queen fra 1964 til 2001. Alle sommerferier tilbragte vi ombord langs norskekysten.

Men, med bare kunstnere som forfedre, skulle ikke eplet ramle langt fra stammen og heller ikke rulle av sted… Bestemor Ingeborg Gude, barnebarn av Hans Gude, var forfatter, modellør, dukkemaker. Hun laget alle figurene til sin sønn Ivo`s eventyrfilmer.

Hennes ektemann, Mario, kom til Norge med advokat-utdannelse i kofferten, men måtte omskolere seg til møbelsnekker.

Ivonnes mor, Liv Bredal, skuespillerinne og hennes mann Ivo, skulle få et produkt som ville følge kunstens forførende fløytetoner.. Ivonne skulle sette spor etter seg, med Trollene og de andre figurene i Eventyrgrotten og i Soria Moria Slottet i Hunderfossen Familiepark.

Blant mye annet. Men, det er seiling vi skal tilbake til.

– Jeg elsker seilingen og båten min. Men ikke bare dem. Jeg er en god bryggeseiler også.

Smilerynkene gjør henne enda mer moden, vakrere.

– Er mannen min bortreist, drar jeg gjerne ned til båten og bor ombord ved brygga.. Bare det å være der og høre sjøen klukke. Nå har vi en Moody 49. Sentercockpiten passer oss fint. Båten er såpass stor at vi kan ha med venner. Det er hytta vår.

Vi behøver ikke seile langt. Destinasjonen er ofte brygga til venner her og der. Hvaler-området rommer mange av dem. Men, vi trives godt i Indre Oslofjord også, så lenge vi kan ankre opp. Særlig i fellesferien, når de fleste skal sydover.

Jeg har lært mannen i mitt liv å seile. Han er blitt god. Men, det er jeg som styrer skuta i havn. Ikke bare fordi, men han er sterkest, best til å ta imot, eller hoppe i land. Jeg, som jente, passer best til å stå her med liten muskelkraft og styre de små hendlene..

Sier kvinnen som sitter i skjæret fra flammene. Men, det er smilet hennes som varmer mest.

Artikkelen sto på trykk i SEILAS i 2018, og er skrevet av Bjørn Eckhardt