Jenta, som kommer fra et småbruk i Valdres, har greid det som mange vil føle er rørende. Hennes pågangsmot, hennes visjoner om å gjøre det beste ut av livet, gjør at lommetørkleet må hentes frem. Gled dere, folkens. Her er hennes egne ord:

– Jeg vokste opp på et småbruk i Valdres. Der hadde vi hester, høner, kaniner, katter, hunder… og en grønnsakshage. Tidlig fikk jeg oppleve hvor skjørt et liv kan være. Mine erfaringer med båt i barndommen begrenset seg til roturer på Strandefjorden.

Senere ble jeg invitert til seilturer i indre Oslofjord av venner av familien. Den gang interesserte ikke seiling meg noe særlig. Ikke skjønte jeg noe av det heller. Men, følelsen av den lille verden som oppstår når man skyver båten fra land og bare er sammen med bølgene, har alltid grepet og fascinert meg, forteller hun.

Medisin og diesel

Jeg sitter sammen med Kristin i hennes seilbåt som hun bor i. Bryggeplass har hun på «Kongen» ikke langt fra Aker Brygge, i Oslo. Ute er det minusgrader, men inne i hennes Hallberg-Rassy fra 1976, er det lunt og koselig. Bilder, malt av hennes søster, har hun rundt seg. Til å være en Rasmus på 35’, er båten trang, jamført med dagens moderne båter. En Cello i futteral tar en god del av plassen i salongen. På bordet ligger bøker. Både medisinske og dieselfagbøker.

Kristin smiler sitt sjarmerende smil. – Ja, jeg har måttet lese meg skikkelig opp på hemmelighetene rundt dieselmotoren. Kan bytte dieselfilter, nå..

Veiet beslutningene

– Da jeg flyttet til Oslo for å studere medisin, ble jeg etterhvert lei av å bo i kollektiv og av dyre leiepriser. Jeg har flyttet flere ganger. I 2016, var det tid å flytte igjen. Et par år tidligere hadde tanken om å bo i båt blitt sådd. Spiren vokste og mitt 15. hjem skulle bli båt. Jeg kom over en annonse på Finn.no, om en båt til salgs med båtplass på «Kongen». Kan vel ta en titt, kanskje?

Umiddelbart sa magefølelsen JA! Jeg forelsket meg i min Hallberg-Rassy Rasmus med en gang. Og ettersom jeg alltid tar de store beslutningene i livet basert på denne følelsen, bestemte jeg meg der og da for å kjøpe. Jeg slo til. Jeg trosset mine egne fordommer om at jeg ikke strakk til. Dersom jeg ikke taklet båtlivet eller mistrivdes, kunne jeg jo selge båten igjen. Og måtte jeg flytte, kunne jeg jo bare flyte videre.

Tre år senere har jeg angret tilsammen 10 sekunder. Med tom vanntank kl. 06:00 og ingen morgenkaffe for eksempel. «Lilletuss» (oppkalt etter mormor) og jeg har hatt mange fine turer sammen. Vi har vokst sammen også. Jeg har lært utrolig mye, godt hjulpet av gode båtnaboer.

Noe av det beste ved denne boformen er roen som senker seg når jeg kommer hjem, og byen slipper taket. Jeg er veldig glad i naturen og å være ute. Jeg er blitt mye mer glad i Oslo etter at jeg har fått denne tilgangen til sjøen, soloppganger og solnedganger. Det blir et avbrekk fra trafikkstøy og folkemengder. Dessuten må dette være byens beste nabolag! Hvor ellers møtes naboer i alle aldre og med ulik bakgrunn til ukentlig quiz, arrangerer julebord og sommerfester sammen? «Kongen» er liksom bygda i Oslo, der man byr på ferske boller og tropper opp hos hverandre for en kaffe eller øl.

Til slutt:

Jeg ble ferdig utdannet lege rett før jul. Nå jobber jeg ved legevakten i Oslo, mens jeg tenker og planlegger livet videre. Til våren skal jeg gå over Grønlandsisen. Sommeren går med til å frakte meg og båt til København. Der skal jeg delta på et kurs i tropemedisin. Håpet er etterhvert å få jobb i «Leger uten grenser». Hvor ferden går videre fra høsten, gjenstår å se.

Kanskje ligger jeg i båsen min på Kongen, eller jeg er på vei nordover? Uansett, jeg slipper å flytte. Langturen lar foreløpig vente på seg, men den ligger i boksen med drømmer og planer, som ennå ikke har fått en dato i kalenderen.

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2019, og er skrevet av Bjørn Eckhardt