Oppholdet i Trinidad hadde allerede blitt lengre enn planlagt og nå som karnevalet var rett rundt hjørnet bestemte vi oss like godt for å bli noen uker ekstra. Vi hadde hørt mye positivt om denne folkefesten, som regnes som årets største begivenhet, og syntes den var verdt å få med seg. Nå som vi så en ende på prosjektene ombord, skulle det bli godt med en avkoblende karnevalshelg før båt og mannskap var klare til å kaste loss. Det var i alle fall planen vår, helt til pipa fikk en annen lyd…

Få dager før det braket løs gled en elegant, grønn dame inn i marinaen, med det norske flagget vaiende i vinden. «Jenny» kom fra byen mellom de syv fjell og mannskapet Eli og Jan var nå på vei hjemover etter snaue fem års seilas rundt kloden. Hovedmisjonen i Trinidad var å ta opp båten for å sjekke spillet i rorbladet, et ikke ukjent problem. Siden sist sommer har de udefinerbare lydene i roret vårt vært en stadig tilbakevendende bekymringsfaktor.

Selvfølgelig har vi forhørt oss med andre seilere, men tilbakemeldingene har vært varierende. Senest fra en sveitser, som over lengre tid hadde hatt lignende spill i roret på sin katamaran og mente at slike lyder bare var beroligende og et tegn på at roret fungerte som det skulle. Etter dette utsagnet slo vi oss mer til ro, men beskjeden fra Eli og Jan var derimot klokkeklar: «Spill i roret må undersøkes, jo før jo heller. Dessuten er Trinidad et av de aller rimeligste stedene for landsetting av båten og i Stillehavet vil mulighetene for eksempel være begrenset». Råd fra erfarne sjøfolk er gode å ta med seg og vi lot oss ikke be to ganger; «Amanda-Trabanthea» måtte belage seg på nok en tur i krana. Men hun måtte pent vente til over helga siden den fem dager lange karnevalshøytiden nå stod for døra.

Karneval

Oppvarmingen hadde allerede pågått i ukesvis, med konserter og arrangementer langs strandparaden inn mot hovedstaden Port og Spain. Calypsomusikk og livlige rytmer kunne høres til langt på natt, selv om folk flest skulle på jobb dagen etter. Man kan spørre seg om det i det hele tatt er noen som har hørt om promillegrense. For oss kunne det virke som om den gjeldende grensen vi har til sjøs i Norge til og med er strengere enn den som gjelder her nede. Karnevalet er derimot offentlig ferie og trinidaderne kan slå på stortromma. Og det er slett ikke alkoholen som står i fokus, snarere musikk, dans, kostymer og tradisjoner. Det er en eneste stor gatefest og en begivenhet som sveiser befolkningen sammen, uansett hudfarge, religion og sosial status. Port of Spain er hovedarena og location for en rekke parader.

I mylderet av feststemte og utkledte «trinis» og turister var det godt å ha noen lokale med seg, og havnemesteren introduserte oss for «the Mud Parade» som skulle bli litt av en opplevelse. Et x antall bøtter med tynnflytende leire var anskaffet for anledningen og noen utvalgte hadde fått oppgaven med å sprute ned resten av gjengen (N.b. vi valgte ikke ut paraden selv!). Her hadde man ikke noe valg, en real sølesprut var obligatorisk. Skal si det hjalp til med å ta tankene vekk fra båten og alle potensielle dårlige nyheter med påfølgende arbeidsinnsats som vi hadde i vente. Selv om det var den klokeste avgjørelsen, var det ikke til å stikke under en stol at vi var både frustrerte og oppgitte over at båten skulle på land for fjerde gang i løpet av bare ett år. Sikkert og visst kunne vi ha planlagt ting annerledes, men fortid er fortid og vi fikk bare prøve å gjøre det beste ut av det.

Nå var det karneval som gjaldt, og vi hadde ennå flere kilometer med parade foran oss. Ivrige «steel drum»-trommiser og høyttalere med fengende reggaerytmer holdt motivasjonen oppe hele natten lang. Opptoget vårt som hadde startet i 02-tiden var ved soloppgang fortsatt ikke ved veis ende. Mot slutten ble sølevannet byttet ut med fargerik maling for å freshe opp toget som nå bestod av en gjeng grå mus. Med delikate klær dekket av sølekaker og fargeklatter i skjønn forening var vi omsider kommet i mål og gledet oss til å komme tilbake til marinaen og hoppe i dusjen og så i køya. Karnevalet hadde vært en opplevelse for livet.

Fast grunn under kjølen

En tidlig morgen mens sola fortsatt stod lavt på horisonten ble vi beordret inn i kammeret der krana allerede ventet. Vi begynte så smått å bli vant til denne prosedyren og bekymret oss ikke stort over at en av kranas belter skulle svikte, bekymringsfaktor nummer én under verftbesøket på Las Palmas. Straks stillasen var på plass ble roret grundig inspisert. Det viste seg at rorakselen hadde altfor mye slingringsmonn og at lagrene absolutt burde erstattes med noen tjukkere. Først måtte vi løsne hele roret fra skroget, noe som slettes ikke var gjort på et blunk. Det satt dønn fast! Tretti år med saltvann hadde gjort sitt til at det hadde grodd fast, og boltene lot seg ikke rikke. Flere tilbød seg å hjelpe til og etter ørtenførti forsøk med diverse bor, meisel og vinkelslipere løsnet omsider hovedskruene og vi trodde vi var i mål. Så enkelt var det likevel ikke; en ekstra sikring holdt det fortsatt på plass og ytterligere redskaper og verktøy måtte anskaffes. Ved hjelp av den største vinkelsliperen på bruket løsnet det endelig etter fire dagers slit. Yes!

Vi trakk et lettelsens sukk og roret kunne overleveres til verkstedet som skulle lage de nye lagrene for oss. Vi hadde kommet til bunns i problemet som hadde gnagd oss i over et år og det hele var Eli og Jans fortjeneste. Takk og pris for at vi fulgte deres råd før det eventuelt hadde gått galt. Skulle roret ryke med i hardt vær midt ute i Stillehavet hadde vi ikke hatt mye å stille opp med. Tviler på at dodøra hadde gjort samme nytten. I ettertid har vi snakket med andre seilere som kunne fortelle at roret røk under en seilas utenfor Grenadinene, ikke langt fra klippene ved kysten. Heldigvis hadde de vinden på sin side denne dagen og greide å ta seg trygt i havn ved hjelp av kontinuerlig kryssing mens de gikk for motor. Sånn flaks kan man ikke alltid regne med. På Trinidad møtte vi i tillegg et par som hadde vært mannskap på en nyere chilensk båt over Atlanteren, som kunne fortelle at masta knakk bare tretti sjømil unna overfartens destinasjon i Brasil. I slike situasjoner blir vi minnet på hvor ufattelig heldige vi var som ikke mistet masta vår på vei til Barbados…

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2014, og er skrevet av Linn Charlotte Klund