Cruise i Karibien

Med St. Lucia som startpunkt skulle vi nå ta fatt på de andre øyene oppover i Leeward Island-kjeden med nytt mannskap ombord, nemlig Linn Charlottes foreldre. Mens Per hadde vært med oss fra England over til Gran Canaria, stod Evy foran sin første ordentlige seilas og var naturlig nok svært spent. Første stopp var naboøya Martinique, som vi ikke kan skryte av å ha sett så mye av. Kun én natt ble tilbrakt her i en meget urolig bukt, før vi satte kursen videre mot Dominica grytidlig neste morgen.

Vær- og seilforhold var upåklagelige og både strømmen og den stabile østavinden gjorde sitt til at det gikk som en kule. Vår ferske matros syntes nok det gikk vel fort til tider, og med økende hastighet tiltar også dansen med bølgene, hvorpå inventar og interiør svinger seg med i takten. Skrålage, gjenstander som finner det for godt å forlate sin vante posisjon og deise i gulvet samt evinnelig knirking fra treverket er en tilvenningssak og kan selvsagt virke en smule skummelt i begynnelsen. Derfor satset vi på dagsetapper slik at nattesøvnen ikke skulle bli forstyrret.

DSC_0365

Ankomsten på Dominica fant sted like etter mørkets frembrudd, i en bukt like utenfor Portsmouth som vi delte med kun én annen båt. Dinghyturen til land med fire pers var ikke bare bare siden det bratte tilløpet til stranda bød på steiner i fleng, og planen med å legge til ved brygga måtte droppe da vi så hva slags stand denne var i. Ved hjelp av lommelykta berga vi oss omsider i land uten å pådra hverken jolle eller mannskap varige mén. Våte i tøyet og sultne etter turen marsjerte vi mot spisestedet et steinkast unna og gjorde en artig oppdagelse.

Restauranten vi inntok kveldens middag på tilhørte ikke hvilket som helst hotell. For noen år tilbake hadde det nemlig huset en rekke pirater. Johnny Depp og resten av crewet hadde bodd her under innspillingen av en av «Pirates of the Caribbean» filmene, ble det fortalt. Vi kan godt forstå hvorfor nettopp Dominica ble valgt som kuliss, siden øya er en av de frodigste i området, med mye ubebodd natur, bredspektret flora og rikt dyreliv. Må si det var spesielt å ferdes på stranda neste dag og vite at selveste Jack Sparrow hadde satt sine ben her. Også stranda er å se på lerrettet og etter å ha tilbrakt en hel dag her var vi neimen ikke skuffa over hva den hadde å by på. Mandel- og guavatrær samt bugnende palmer på rekke og rad sikret matinntaket den dagen. Kvelden ble avsluttet med en deilig gryte bestående av ris, papaya, kokos og grønne bananer tilberedt på leirbålet, dertil en rum i glasset på ekte piraters vis.

DSC_0498

Nattens mysterium

Etter en visitt i den lille byen sjekket vi ut og kasta loss igjen neste ettermiddag. Nå var det duket for en natteseilas til neste øy, Guadeloupe, helt uten protester fra Evys side. Tvert imot var hun blitt mer vennlig innstilt til livet på bølja’n blå og siden hun ikke trengte å ta nattevakt håpet hun på å få seg en god natts søvn i køya. De to øyene ligger svært tett, men med sitt langstrakte areal utgjør Guadeloupe en solid etappe, spesielt for oss som hadde siktet oss inn mot den nordlige delen. Vi holdt oss et godt stykke unna kysten, likevel hang vindskyggen fra øya tidvis over oss og natta ble langdryg. Stadig veksling mellom rundt 3-4 knops framdrift og konstant blafring i seilene var en tålmodighetsprøve og periodevis hadde vi ikke annet valg enn å gå for motor. Langsmed kysten møtte vi i tillegg på en utfordring. Mens Linn Charlotte hadde vakt oppdaget hun et lengre fartøy med styrbord og babord lanterner samt gult lys lengre forut. Det beveget seg på en pussig måte og i det ene øyeblikket kunne man bare se det røde lyset, ikke lenge etter dukket det grønne lyset opp.

Annonse
Norsk_batmeglerforening_Panorama_710x218Norsk_Batmeglerforening_mobil

På AIS’en var intet å se, kunne det være en fiskebåt i aksjon? Men det var noe som ikke stemte; rett som det var kunne både styrbord og babord lanterne skimtes samtidig, noe som skulle tilsi at båten hadde kurs rett i mot oss. Derimot befant seg det gule lyset slettes ikke midt imellom disse, men på helt vilkårlig plasser, og det fantes ikke noe mønster. Per, som foretrakk å sove i den kjølige cockpiten, måtte finne seg i å bli vekket etterhvert som fartøyet kom nærmere. Heller ikke han hadde noen fornuftig forklaring på mysteriet. Mens vi endret kursen noen grader mot babord for å vike ytterligere unna, ble far og datter sittende å beskue den merkelige lanterneføringen helt til en nærmere synsvinkel ga oss svaret. Den gule lanternen viste seg å tilhøre en slepebåt som tauet en større plattform med kun to sidelanterner. Aha! Hva i all verden den evige runddansen skulle være godt for fikk vi imidlertid ikke svar på siden det nå feide forbi oss med stø kurs mot Dominica og forsvant i det fjerne.

Skjermbilde

Franske vibber

I takt med det gule sitrondropsets stigning i øst og hanens lystige gal entret vi lagunen vi hadde sett oss ut og lot ankeret falle til bunns. Mens to av mannskapet fortsatt var trøtte etter nattens dyst, hoppet de to andre i vannet straks morgenkaffen var inntatt. Det skulle bli nok av både bading og snorkling denne dagen, avbrutt av en sightseeingrunde i den sjarmerende landsbyen. Guadeloupe er en idyllisk øy som fra fugleperspektiv ser ut som en sommerfugl. Franskmennene har festet grepet på denne vakre perlen, hvor både euroen og franske gloser florerer og bilskiltene bærer EUs kjennemerke. Helt europeisk er den likevel ikke, og herlige innslag av karibisk kultur sørger for et fargerikt inntrykk. Siden ingen av oss behersker fransk var det ikke alltid så lett å bli forstått, men til gjengjeld kunne vi nyte godt av franskmennenes kulinariske evner i det gode utvalget av spisesteder langs kaia. Hverken mannskap eller ekstramannskap hadde hatt noe imot å tilbringe noen ekstra dager her, men vi hadde dessverre ikke allverdens tid til rådighet.

Klundingene hadde booket fly hjem og skulle vi unngå lengre hasteetapper på tampen var det på tide å sette kurs videre nordover mot vår siste destinasjon på denne turen. Mens sola skinte og vannet glitret ble det servert druer, ost og kjeks i cockpiten. Kan man ha det bedre? All ære til Evy, som hadde overkommet både sjøsyke og sin skepsis til sjøen og nå så ut til å storkose seg. I tillegg hadde det vært ganske uproblematisk med fire personer i den lille 34-fots båten vår. Selv om det til tider hadde vært en smule trangt, syntes vi det hadde gått overraskende bra.

Kjente »Rocher du Diamant» utenfor Martinique
Kjente ''Rocher du Diamant'' utenfor Martinique

Fra strandløver til kloakkrotter

Hvite strender, palmer og turkis vann er vel først og fremst det man forbinder med Karibien, og dette var synet som møtte oss da vi kom til Antigua. Overfarten hadde strukket seg litt lenger ut i tid enn antatt (heldigvis) og vi valgte å ankre opp i solnedgang fremfor å ankomme St. John’s i mørkeret. Skal si vi hadde flaks med valg av ankringsplass, for her var det ingen andre båter å se. Noe som igjen innebar at vi ville ha hele den herlige stranda for oss selv neste dag!

På nytt fikk vi en tøff velkomst, denne gangen i form av koraller som omringet jolla. Mens vi andre var nødt til å svømme den siste biten inn, benyttet Paul seg av en stor bølge til å surfe inn på stranda. Imidlertid var det verdt strevet, spesielt var timene tilbrakt på vårt eget lille private strandparadis dyrebare og kjære for den delen av mannskapet som snart skulle returnere til en hektisk hverdag. Vi måtte likevel bryte opp til fordel for hovedstaden, som ifølge brosjyrene også skulle være et besøk verdt. Ikke minst gledet vi oss til gamlebyen som skulle ta oss tilbake til tiden da piratene hersket. Men førsteinntrykket av byen var heller dårlig og gode muligheter for å legge til eller ankre opp fantes ikke.

Cruiseskipet «Oriana» okkuperte mesteparten av brygga, så vi måtte ta til takke med den verst tenkelige ankringsplassen; ved utløpet av et renseanlegg! Lukta var deretter, så det var best å komme seg på land, men heller ikke der følte vi oss hjemme. Taxfreebutikkene lå på rekke og rad i en egenkonstruert handlegate til glede for turistene, og i mylderet av cruisepassasjerer var det neimen ikke enkelt å finne innklareringskontoret. På Guadeloupe hadde det vært lekende lett og etter å ha betalt noen få euro i en souvernirbutikk var det overstått. St. John’s var på sin side lite innstilt på båter med færre «føtter» og vi ble sendt hit og dit før vi omsider fikk gjort unna formalitetene. Gamlebyen kunne vi glemme, men vi fant et fint rustikalt havneområde hvor vi spiste en hyggelig avskjedsmiddag sammen. Vi mimret tilbake og var skjønt enige om at vårt minicruise hadde vært topp. Dagen etter gikk flyet og vi takket vårt avmønstrende ekstramannskap for en alletiders seilas.

Mens vi satt på en café hvor vi tilfeldigvis hadde utsikt mot båten, syntes vi at den så ut til å ha drevet et stykke bort fra posisjonen sin, retning steinskråningen på land. Her var det ingen tid å miste så vi hoppa i dinghyen og konstaterte at observasjonen vår stemte.

Mens vi satt på en café hvor vi tilfeldigvis hadde utsikt mot båten, syntes vi at den så ut til å ha drevet et stykke bort fra posisjonen sin, retning steinskråningen på land. Her var det ingen tid å miste så vi hoppa i dinghyen og konstaterte at observasjonen vår stemte. «Amanda-Trabanthea» lå farlig nærme land, noe som tydet på at kloakkslammen i den grunne bukta ikke var noe særlig tess som ankerfeste. Nå gjaldt det å komme seg bort før vi satte oss fast i gjørma, og motoren ble starta på et blunk. Dessuten var vi bokstavelig talt møkkalei hele byen…

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2014, og er skrevet av Linn Charlotte Klund

Endret: 21.05.2020
Tagger: Amanda