Kostersundet ble første stopp. Nydelig vær, men lite vind. Vi hadde fulle batterier ved ankomst 6,5 timer senere. Helt stille, helt alene. Vi la oss longside. En romantisk kveld i skinnet av oljekaminen i salongen. Da får det litt forslitte «julefreden senket seg» ny betydning.

2. juledag våknet vi tidlig. Rødmende i øst. Deilig og lunt om bord. Det eneste som ikke fristet, var morgenbadet… Etter julefrokosten i vindstille, gikk vi for motor innaskjærs til Väderöarna. En nydelig tur, helt alene.

Loshavna der ute er grunn, men med kjølen hevet, stikker vi bare 0,95 meter. Ingen andre båter, og vi kunne legge oss helt innerst. En rask tur til toppen. Väderöarna er fantastisk, ja, idyllisk som et postkort. Vertshuset var åpent. Til tross for stive priser, smakte det å sette seg til dekket bord.

3. juledag. Endelig litt vind. Vi heiste seil og satte kursen nordover. Systembolag og annen bunkring fristet. Vi ankom Strømstad etter mørket. Den innerste delen av havna var stengt grunnet ombygging, men med få båter, fant vi fin longsideplass. Etter et par dager, fristet en uthavn. Vi strakk oss helt til «Alska», Nordre Langö, et par nautiske mil vest for Strømstad. En flott kveld. Igjen.

Kursen hjemover, til en annen virkelighet er satt. Hverdagene vinker til oss rett over det nye året. Innaskjærs for motor, under Kjøkøy-brua og opp til Hankøsundet. Vi er kommet til nyttårsaften, og en flott seilas brakte oss raskt over fjorden til Ytre Bolærne, øygruppa i Vestfold og Telemark som forsvaret ikke forsvarer lenger. Det er blitt en perle for tur- og båtfolket. Endelig, andre turbåter, seks i tallet, å kunne skåle det nye året velkommen. Og på toppen av øya, med utsikt over hele vestfold-skjærgården, kunne vi heve våre glass og ønske det beste for det nye året.

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2020, og er skrevet av Hanne Knudsen og Per Øivin Lund