I flere sesonger hadde vi pratet om å legge båtferien til Telemarkskanalen, men det hadde liksom ikke passet for alle tidligere, før i år. Denne sommeren fikk vi timeplanen til å passe for alle, og det ble klart tidlig at vi ble tre båter fra «Sagaklubben Oslofjorden» som ville dra sammen. Med litt ulike ferieønsker og behov i forkant, ble vi enige om å møtes i Skien, onsdag den 29. juli. De som skulle møtes og reise sammen var en Saga 29HT «Fortuna», Saga 310 Open «Aventura» og Saga 365 «Wendela».

Tidligere år har vi hatt stort hell med å vente med båtferien til nettopp siste uken i juli, da trykket på fjorden og i gjestehavner avtar voldsomt etter dette.

Siste dagen før avtalt møte, så var vi i samme område, og ble enige om å møtes i Brevik for lunsj og topping av tankene. I alle havnebøker står det at Porsgrunn gjestebrygge har alt av fasiliteter og er et koselig sted, så vi siktet oss inn dit for den siste natten før vi skulle opp i kanalen. Godt råd, ikke gjør det. Her finnes ingenting annet enn en meget sliten brygge uten strøm, vann eller andre fasiliteter. I tillegg til mye plasking og skvulping fra elven og trafikken der.

Fem meters sluser

Så var dagen kommet, og i samlet rekke dro vi oppover elven mot Skien en tidlig formiddag, onsdag 29. juli. Det var varslet regn hele dagen, og det skulle vise seg å stemme godt. Men spenningen var stor og humøret på topp for det.

Ved Skien sluse legger man seg til ventebryggen ved siden av sluseporten og blir tatt imot av veldig hyggelige og hjelpsomme slusevoktere som forteller om hvordan dette foregår, hva vi har i vente oppover og opplæring i slusing. Så går porten opp og man får beskjed om å kjøre inn i kammeret. I Skien skal man fem meter opp i ett kammer, så jaggu er det høyt opp når man kommer inn. Slusevaktene slipper ned tau til deg, foran og akter, så dette slipper man å tanke på selv. Men et godt tips er å ha med hansker, for disse tauene kan være vonde å holde i når man skal holde stramt.

Myk start

Siden vi hadde flagget at vi var helt ferskinger på dette og uerfarne, tok slusevaktene det helt med ro når vannet skulle slippes inn. Så vi fikk en myk start. Vel oppe var det oppgjørets time og kanalavgiften skulle betales, før porten ut ble åpnet. Selve kanalavgiften for hele vassdraget opp til Dalen kostet 2 700 kroner, i tillegg er det frivillig å kjøpe kart, men det må man ha etter min mening, og det er ytterligere 600 kroner. Hvorfor må man ha det? Jo for bare noen minutter oppover i elva, så sluttet kartplotteren å vise kart lenger, det lå rett og slett ikke i systemet, noe som gjelder de fleste plottere.

Etter å ha kommet ut av Skien sluse benyttet vi anledningen til å tømme septiktankene ved tømmestasjon som ligger rett ved. Man bruker de stasjonene man kommer over, da det er strengt forbudt å tømme i sjøen oppover i hele vassdraget.

Så var det å rusle i fem knops fart oppover fra Skien by og opp til neste sluse Løveid. Det er en tur på omtrent tretti minutter. Her var det rett inn og slusing med en gang. Her er det tre kammer og førti minutter senere var vi oppe. I felleskap besluttet vi at vi ønsket å ligge et sted med butikker tilgjengelig for natten, så kursen ble satt over den store innsjøen Norsjø og mot Ulefoss gjestebrygge, en tur på 1,5 time. Her hadde man alt man kunne ønske – landstrøm, vann, toaletter, dusjer, søppeltømming, septik, drivstoff (riktignok dyrt) og en kiosk/gatekjøkken. Sentrum med butikker var ti minutters gange unna. Litt trafikkstøy fra veien rett ved, men det fikk man tåle.

Så torsdag 30. juli skulle bli den store ilddåpen og en maratondag med slusing, noe som allerede var bestemt på forhånd. Vi forlot Ulefoss rett etter at begge rutebåtene hadde passert inn i slusen, omtrent 10:30 – de har uansett fortrinnsrett i alle sluser, så det er ingen vits å prøve å komme før, da blir man bare liggende å vente. Været var flott denne dagen, og Ulefoss sluse med sine tre kammer gikk lett og smidig med alle tre båtene samtidig, takket være kjempehyggelige og servicemindede slusevoktere. Man blir ønsket god tur med et smil og alle vaktene oppover har kontakt med hverandre, så ved neste sluse Eidsfoss er vi ventet og blir vinket rett inn, her er det to kammer opp.

Etter dette kommer den største av de alle, nemlig Vrangfoss, som bare er fem minutters kjøring unna, med sine fem kammer. Her la vi oss til ventebryggen nede og fikk beskjed om at det ville bli et par timer venting, da rutebåtene var på vei ned igjen etter hvert. Men området er fantastisk, så en rusletur rundt for å ta bilder og se litt var helt greit. I tillegg ligger Slusemesterens Kro på toppen av anlegget, og der benyttet vi anledningen til å få oss en deilig lunsj. Det kan vi trygt anbefale andre som skal samme vei å gjøre og. Så etter hvert kom rutebåtene seg ned og vi fikk beskjed om å komme, og da kom selvsagt regnet igjen, men det får man bare ta med et smil. Med fem kammer tar hele denne slusingen opp over en time, og med mange tilskuere føler man seg som en Norsk attraksjon – så man får bare smile imens man blir tatt bilder av.

Trolsk landskap

Så kjører vi videre oppover gjennom nesten et trolsk landskap før vi kommer ut i litt mer åpent vann i innseilingen til Lunde. Som vanlig er vi ventet og blir vinket rett inn. Her er det bare ett kammer, så det går veldig raskt. Dagens destinasjon er gjestehavnen på Lunde, som ligger på oversiden av slusen. Et helt fantastisk anlegg som vi alle falt for med en gang. Det er to store bassenger som er mudret ut og brygger rundt hele med strøm og vann. I idylliske omgivelser med trær, plener, søppelsortering og ikke minst Slusekroa der man betaler havneavgiften, og kan få servering.

Vi la inn en ekstra dag her for å få oppleve stedet. Hver dag fra 12:30 til 14:00 strømmer folk til for dagens happening, det er her alle tre rutebåtene møtes hver dag, noe som er flott å bivåne. I tillegg tok vi turen inn til Lunde sentrum, en femten minutters gåtur, fikk handlet litt igjen og ikke minst fikk sett den legendariske bilen Troll, som står utstilt i hovedgaten.

Lørdag 1. august går vi videre opp til de siste slusene Kjeldal med ett kammer og Hogga med to kammer. Etter dette er det to store vann som skal kjøres, først Flåvatn og så Kviteseidvatn.

Begge disse tar vel en times tid hver. Dagens destinasjon er Kviteseid, og ved innseilingen må man under en lav svingbro, som for den ene av oss var for lav. Men ikke noe problem, en telefon så kom en hyggelig ung dame og åpnet broen så vi kunne passere, og ropte ut til oss velkommen til Kviteseid. For en velkomst! Vi hadde nok sett for oss at Kviteseid skulle være mer idyllisk enn det faktisk var, en veldig sliten gjestebrygge og fasiliteter som var langt under pari. Men matbutikk rett på bryggen trakk jo litt opp. Vi hadde egentlig satt av en liggedag også her, men ble fort enige om at vi prioriterer å dra videre til Dalen dagen etter, noe som ikke opprinnelig lå i planen. En rask telefon til Dalen Hotel, og jammen fikk vi ikke reservert middag der og dagen etter, til tross for at det var ganske fullt.

Søndagen etter var det ut samme veien som vi kom, men vi benyttet anledningen til å dra samtidig med rutebåten, da svingbroen ble åpnet for den allikevel. For å komme til Dalen må man over innsjøen Bandak, og den er lang. Nettopp det som gjorde at vi kviet oss i utgangspunktet for å ta turen. Vi ble enige om å holde full fart over innsjøen for første gang denne turen. Og nesten to timer senere var vi ved Dalen. Og jammen skulle vi ikke angre på dette, for dette er en idyll av et sted. Her er fine gjestebrygger, flott servicebygg med fasiliteter, bryggekro, kiosk, lekeplasser, turområder, parker og ikke minst det fantastiske Dalen Hotel.

Nordsjø Ferieland

Mandag 3. august gikk ferden samme vei tilbake i stor fart over Bandak, og så ned i rolig tempo da vi kom ned til Kviteseidvatn og Flåvatn, ble et mye kjøring over store vann denne dagen, før vi kom ned til Hogga sluser og Kjeldal sluser til slutt. Det var blitt sen ettermiddag og vi ville ikke rukket flere sluser denne dagen, så vi la oss til i Lunde også på vei ned. I samarbeid med slusevaktene ble det bestemt en tid det skulle lønne seg å dra videre nedover på neste dag, i forhold til rutebåtene. Så tirsdag 4. august ble vi slust ned fra Lunde klokken 10:30 og ruslet i rolige fem knop nedover mot Vrangfoss. Vi var litt tidlig ute, så vi la oss til ved ventebryggen oppe til rutebåtene hadde kommet opp og passert oss. Så ble vi kalt opp på VHF og fikk beskjed om å komme inn. Slusing nedover går som en lek i forhold til oppover, og ikke minst, mye mye raskere, for da slipper man alt vannet på en gang.

Dette var en skikkelig regnværsdag, selvsagt når vi skal sluse oss gjennom elleve kammer i en etappe, men alle tar dette med godt humør, og med masse tilskuere kan man jo ikke annet. Noen timer senere var vi igjen nede ved Ulefoss og kommer ut på Norsjø, hvor destinasjonen denne dagen var Norsjø Ferieland. Dette mest for å tilfredsstille ungdommen som var med, for der er det mange aktiviteter for dem. En ekstra liggedag var satt av her. Her er det fine gjestebrygger, med alle fasiliteter man kan ønske, da man praktisk talt legger til midt i en campingplass. Vi har bare godord å si om plassen og dens tilbud, men samtlige var sterkt misfornøyd med maten vi kjøpte på serveringsstedet deres – den holdt særs dårlig kvalitet, i tillegg til høye priser.

Torsdagen går så ferden tilbake over Norsjø og ned til Løveid sluser igjen, og så siste etappe ned til Skien by og siste sluse ut. Etter dette gikk ferden ned til Downtown kjøpesenter i Porsgrunn som har egen gjestebrygge for litt handling, og deretter skiltes våre veier, da man skulle i litt ulike retninger. For vår del gikk ferden opp til Stavern, da denne dagen var av det rolige slaget, og vi kunne få en fin tur over Rakkebåene, i motsetning til turen ned som ble en skikkelig tøff tur.

Telemarkskanalen bør alle ta, uansett båtstørrelse – det er en båtopplevelse, men også naturopplevelser som virkelig griper en. Man møter bare hyggelige ansatte oppover, som hjelper deg med det du måtte trenge. Det er bare å prate med slusevaktene om ditt behov, så justerer de trykket i slusene etter det. La gjerne de som er unge og spreke ligge først i slusen, for der er det ofte tyngst (oppover) og de som ikke er så sterke ligge bak. Eller spør om hjelp. Slusing nedover krever ingen krefter i det hele tatt, det er bare en lek.

Vi kunne godt ha brukt mer tid på turen oppe i vassdraget, men hadde en ferieplan å holde oss til i tillegg til at sesongen skulle avsluttes i kanalen noen dager senere. Dette gjør vi gjerne igjen!

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2016, og er skrevet av Knut Lorentzen