Et kappløp mot storm og is

Vi nærmer oss etappevis en overvintring i Arktis

Hver morgen vi våknet opp og kunne konstatere at vannet rundt oss ikke hadde sjokkfryst over natten, var en stor lettelse. Vi hadde unnsluppet det beryktede Bellotsundet, men befinner oss stadig vekk på grensen til overvintring. Etter at sytten seilfartøy har måttet kaste inn håndkleet og snu i løpet av sesongen, er «Infinity» nå én av to båter inne i Nordvestpassasjen.

I isfjellenes territorie. Fotoꓽ Ben Cooke
I isfjellenes territorie. Fotoꓽ Ben Cooke

Mens vi har Grønland som endelig mål, er den tyske S/V «Thor» på vei mot Alaska i vest. Vi har ingen form for kontakt med mannskapet på denne 52ˈ aluminiumsbåten, og det forblir et mysterium hvordan de har holdt seg flytende gjennom sesongen. Det er ikke et hvilket som helst år i Nordvestpassasjens nyere historie. Vi referer til et sommerhalvår preget av rekordmengder is – høyere konsentrasjoner enn på flere tiår!

Annonse
580×400[1]320×250[1]

Sammen med våre mannskapskolleger har vi fortsatt turens nordligste punkt foran oss. Vi må runde nordspissen av Baffin Island. I motsetning til under kampen i Bellotstredet, har vi ingen andre fartøy rundt oss på mangfoldige sjømils omkrets. Foruten en sel eller ørn i ny og ne, er vi mutters alene. Luften holder allerede flere minusgrader og vi vet at når vannets når sitt frysepunkt på -1,5°C er løpet kjørt. Bare et tynt islag ville være synonymt med å navigere gjennom et lag av glass. «Glassbiter» som ville bore seg inn i skroget og tillate sjøvann å trenge inn i materialet. I ettertid har vi ofte fått spørsmål om «Infinitys» konstruksjon, eller toleransegrense om du vil.

Så her følger en liten funfact for båtbyggerentusiaster: Skuta vår var laget av bunnsolid ferrosement, støpt på en base av armeringsnett (tre lag for å øke fleksibiliteten). Likevel – mot den arktiske vinterens naturkrefter ville hun ha lite å hamle opp med. Rundt oss er det heldigvis nok av canadisk naturprakt til å ta tankene bort fra bekymringer og worst-case-scenarier. Snødekt fjordlandskap, spektakulære isbreer, hvis formasjoner minner om bratte akesklier som munner ut i Nordvestpassasjen. Omgivelsene kan ta pusten fra alle og enhver. Som nord-amerikanerne liker å si – awesome!

Isen har så smått begynt å legge seg. Sjokkfryser vannet, riskerer vi å bli frosset fast på stedet. Fotoꓽ Manuela Legoretta
Isen har så smått begynt å legge seg. Sjokkfryser vannet, riskerer vi å bli frosset fast på stedet. Fotoꓽ Manuela Legoretta

Synkende gradestokk og rekordmengder is

I en stadig kamp mot klokka kom vi oss rundt Baffin-odden, og fra 74° Nord gikk det nå bare én vei, sørøst. Offisielt hadde vi lagt Nordvestpassasjen under kjølen, noe som skulle vært god grunn til å feire. Triumfen passerte derimot i stillhet, foran oss ventet nemlig neste nåløye. Dette var passasjen langsmed Bylot Island – farleden ut av Lancaster Sound. Rettere sagt veien ut av canadisk farvann og rømningsveien mot åpent hav. Mot frihet.

Kun et par-tre båtlengder skiller oss fra kyststripa, på babord så vel som styrbord. Farleden er beskyttet og vannoverflaten ser faretruende skummel ut der den ligger, flat og urørlig. Det verste er at vi kan se forandringene når sola forsvinner bakenom horisonten. Da dannes et tynt lag av iskrystaller på vannet, som sakte transformeres til hvite roser. Neste fase er et slush-aktig lag i vannskorpa. Med gru spør vi oss hva som er følgestadiet, stivnet melis?!

Polfarerne tar seg en velfortjent feiring i cockpiten. Foto; Ben Cooke
Polfarerne tar seg en velfortjent feiring i cockpiten. Foto: Ben Cooke

For oss var det nesten litt surrealistisk at Nordvestpassasjen hadde bydd på bortimot isfrie farvann de foregående somrene. Med gjennomtrekk av fraktskip så vel som seilbåter. Årets iseksplosjon var således heftig! Samtidig pekte det mot en positiv tendens. Var klimaendringene i ferd med å reverseres? Det var lov å være optimistiske, dessverre kom nye rapporter som ytterligere motbeviste dette. Isen som nesten hadde satt punktum for ekspedisjonen, var i all hovedsak løsrevet pakkis fra den nordlige pole. Hele polarkappen er i ferd med å skrumpe inn og dersom trenden fortsetter, vil Arktis være isfritt sommeren 2040. Kurant for skipstrafikken, mindre hyggelig for bosetninger langs passasjen.

Flere øyer må evakueres før det stigende havnivået river med seg hjemmene deres. Ombord på «Infinity» vaier ‘‘The Earth Flag’’ på akterstaget, mens den ikoniske totempelen rager på toppen av styrhuset. Som en påminnelse om oppdraget støttespilleren vår Earth Today hadde sendt oss ut på, nemlig flaggseremonien i isødet (BV nr. 4-‘19). Flaggplanting i ekte Amundsen-stil eller ei, i ettertid pekte den seg ut som en markering av Verdens Internasjonale Fredsdag vi sent ville glemme. Til tross for å ha vært fanget i isen gang på gang, hadde vi også dokumentert eskalerende smelting i stor skala. Ironisk, men sant. Det er heller ikke til å stikke under en stol at vi hadde funnet moderate mengder ‘‘beach trash’’.

I den tidligere viking-jacuzzien lader vi opp til stormen. Fotoꓽ Tim Charody
I den tidligere viking-jacuzzien lader vi opp til stormen. Fotoꓽ Tim Charody

Isfjell forut!

Vi forsøker å skyve faren sjokkfrysing unna, og isteden fokusere på pattedyret som står øverst på vår bucket-list over arktisk dyreliv. Vi håper så gjerne å se en ekte narhval! Ja du vet, det finurlige pattedyret som ser ut som et slags hybrid mellom en enhjørning en falsk spekkhogger. Vi hadde hørt at området rundt Bylotøya skulle være denne artens territorium, så det gjaldt å holde øynene åpne. Vi håpet i det lengste, men foran baugen var det bare sel, fugl og atter mer sel. Rett som det var lå en hvitspraglet sel og slikket sol på et isflak, eller inntok skutesiden sammen med sin fulltallige flokk. Hvalrossene var heller ikke særlig sosiale, på hele turen så vi kun ett eneste eksemplar.

For hver sjømil vi nærmet oss Grønland simpelthen vokste isfjellene i dimensjon. Der is møtte hav brøt det i et herlig grønn-blått fargespekter. For oss som aldri hadde sett fenomenet annet enn på film, var de majestetiske, abstrakte skulpturene en pryd. Så sant vi ikke støtte på dem i mørket, vel å merke. Det var minimalt med pakkis igjen, så utkikksposten framme ved baugen hadde fullt fokus på isfjell. I tillegg ble radaren holdt under kontinuerlig oppsyn.

Grønland skjemte oss bort med fabelaktig nordlys. Fotoꓽ Ben Cooke
Grønland skjemte oss bort med fabelaktig nordlys. Fotoꓽ Ben Cooke

Stemningen om bord gikk fra latent kritisk, til stabilt optimistisk. Hva kunne potensielt stoppe oss nå?

I det siste hadde Paul ofte trukket seg tilbake i biblioteket og håpefullt lagt planer for en overvintring midt i ingenmannsland. Selv om det var aldri så vemodig, måtte han en dag innse at dette løpet var kjørt. Foran oss lå nå åpent hav så langt øyet kunne se. Resten av gjengen kunne derimot senke skuldrene, og stemningen om bord gikk fra latent kritisk, til stabilt optimistisk. Hva kunne potensielt stoppe oss nå?

Et lite stykke Grønland. Fotoꓽ Victor Legros
Et lite stykke Grønland. Fotoꓽ Peter Emanuel Falk

Grønland – ho!

Fra vi stilte oss dette spørsmålet skulle det ikke gå mange dagene før vi var fanget i et lavtrykk med påtagende kuling. Vi var blitt vant med at når at værmeldinga viste 30 knop, ville det bli 40-45 knop og vel så det. Denne gang holdt vi imidlertid stø romskjøts kurs og dro fordel av de ekstra vindkulene. Storseilet var på tredje rev, og vi vi nærmest fløy mot Grønland med 12-13 knops hastighet. Det var således lite å klage over. Kaptein Clemens var klar for vaktskifte da han merket at noe ikke stemte. Han tittet ut og fastslo med store øyne at storseilet hadde revnet! Paul og Linn Charlottes vakt stod for tur og mens kapteinen måtte utsette nattesøvnen, fikk vi vår svare stri med å berge det som var igjen av seilet. Det var midnatt, og seksten pers lå og sov. Vi trengte forsterkninger – hvem skulle vi vekke? I hui og hast banket vi på et par-tre dører, og få minutter etter dukket fem trøtte tryner opp i styrhuset. Ute på dekk omfavnet vi storseilbommen mens vinden ulte rundt oss.

Da båten dreide inn i vinden brøt i tillegg bølgene langt over rekka. Flere av leserne kan sikkert relatere til følelsen av å stå på fem-meter’n over svømmebassenget og kjenne hvordan det kiler i magen. «Skal, skal ikke?» I full storm midt på natten befant vi oss syv meter over havet, ikledt regnjakke og olabukse mens sjøsprøyten traff oss i ryggen. Med full kroppsvekt hang vi på seilet, armene begynte å verke og vi mistet følelsen i fingrene. Rundt oss var det bekmørkt – er det ikke typisk hvordan slik dramatikk «alltid» inntreffer om natten?! Da vi omsider hadde fått restene av storseilet trygt på dekk, følte vi oss som helter. Én ting ble vi imidlertid enige om: Neste gang skal vi bruke redningsseler. I kampens hete hadde vi ikke prioritert sikkerhet..

I mangel av storseil gikk det relativt trått, men totalt sett bød resten av overfarten på lite hodebry. Aberet var – vi måtte legge inn en pitstop på Grønlands østkyst og forvandle pilothuset til et seilmakeri. Storseilet var gått såpass i oppløsning at det ikke var til å redde. Isteden skulle et brukt seil få påsydd kroker og innvies som storseilreserve.

Et lite stykke Grønland. Fotoꓽ Peter Emanuel Falk
Et lite stykke Grønland. Fotoꓽ Peter Emanuel Falk

Fabelaktige Disko Bay

Etter at over 30 kroker var påsydd for hånd, var vi klare til å stevne inn i Diskobukta. Ikke bare huser denne naturperlen av en region klodens mest aktive isbreer. Her varter nordlyset opp med diskolys i fargesprakende nyanser. Det er imidlertid uvisst om bukta har navnet sitt derfra. Landskapet i Disko er det eneste av sitt slag i Grønland, med sine ruvende, karakteristiske fjelltopper som flater ut på toppen.

I den største byen, Ilulissat, fikk vi en forsmak på sivilisasjonen. Sermeq Kujalleq er jordas mestkalvende isbremaskineri, og i bukta utenfor ligger isfjell store som containerskip på rekke og rad. For å sette det i perspektiv var de lokale speedbåtene kun små prikker i forhold. Dette var magisk! På vei inn i havna passerte vi en ivrig jeger som var i full gang med å slakte sel på et mindre isflak. ”Inuit fastfood”, spøkte vi. Vi syntes det var hyggelig at grønlenderne lot til å holde seg mer til egne tradisjoner enn inuittene i Nord-Amerika. Ganske riktig – at den nasjonale stoltheten var utbredt, skulle vi få bekreftet de neste dagene. «Infinity» fikk hedersplass ved den kommersielle brygga, og vi la i vei for å utforske deler av verdens største øy.

Disse skutene har vært ute en vinterdag før. For anledningen maler de et pent bilde på bergmosaikken som pryder terrenget i Disko Bay.
Disse skutene har vært ute en vinterdag før. For anledningen maler de et pent bilde på bergmosaikken som pryder terrenget i Disko Bay.
I Ilulissat Havn, Grønlands, er det trangt om plassen.
I Ilulissat Havn, Grønlands, er det trangt om plassen.

For en tredjedel av gjengen var Disko Bukt siste endestasjon, og vi sa farvel til kjente og kjære mannskapskolleger på flyplassen i Ilulissat. Samme kveld som tolv sangglade seilere nærmest hadde overfalt den lokale karaokesjappa, ble inuittjenta Renata med på nachspiel ombord. Det endte med at hun gikk hjem og pakket sakene sine, sa opp både jobb og leiekontrakt og attpåtil gjorde slutt med samboeren – ila. bare 24 timer. Så mønstret hun på «Infinity»!

Manuelas bursdag. Dette var det nærmeste vi kom å se den eksosotiske dyrearten narhval. Fotoꓽ Ben Cooke
Manuelas bursdag. Dette var det nærmeste vi kom å se den eksosotiske dyrearten narhval. Fotoꓽ Ben Cooke

Fra sagnomsust viking-jacuzzi til full storm

Siste stoppested på Grønland var Viking Hot Springs. De varme kildene ble satt på kartet allerede i vikinghøvdingen Erik den Rødes sagaer, og vi forstår godt hvorfor han hadde en dragning til Sør-Grønlands eldgamle naturlige spa. Her ladet vi batteriene i forkant av ekspedisjonens tøffeste offshore etappe. Kalenderen viste oktober, høysesong for stormer på den nordlige halvkule. Nord-Atlanteren på denne tiden av året er det siste sted man vil være med en seilbåt. Vi visste at vi måtte hamle opp med én, to, muligens tre stormer. Derfor valgte vi med vilje å seile rett inn i første lavtrykk – for å ha det unnagjort. Mens båten ble stormsikret utvendig som innvendig, bakte vi brød og lagde bolognesesaus til den store gullmedaljen. Hvis prognosene stemte, hadde vi ingen tid å avse til kokketjeneste i dagene framover.

Samme ettermiddag innhentet ruskeværet oss, og igjen vartet Poseidon opp med drøye 50 knop vind. Seilføringen bestod av stormfokk i front, og tredje rev og minimalt med seilduk hos besan- og storseil. Det var duket for skikkelig huskestue, og tross stormsikring fløy gjenstander veggimellom. Det positive var at vi hadde medvind og ikke måtte krysse opp mot vind og Atlanterhavsdønninger. For å hindre en ufrivillig jibb, krever det samtidig stålkontroll på roret. Rorvaktene var mer utmattende enn noensinne, og sjøen nådeløs. En bølge trengte seg inn mellom lystbåten og solcellestativet, og knuste de to massive panelene akterut. Hardwood-flisene i styringsstasjonen ble likeså feid over bord. Som om ikke det var nok, sørget en lekkasje i styrhuset for bløtlagte køyer, og en elektrisk brann slukket lyset i byssa for godt.. Det er kanskje overflødig å nevne at pastaen ikke ble ”al dente”.

Paul er i gang med å inspisere det ødelagte storseilet etter nattens strabaser. Fotoꓽ Ben Cooke
Paul er i gang med å inspisere det ødelagte storseilet etter nattens strabaser. Fotoꓽ Ben Cooke

Gudskjelov kom vi oss gjennom det. Da vi nærmet oss den Engelske Kanal pumpet adrenalinet fortsatt i årene, men nå var det i form av gledesrus. Vi hadde greid det! Som eneste seilbåt og ekspedisjonsmannskap hadde det lyktes oss å navigere Nordvestpassasjen fra vest til øst. Det gikk for alvor opp for oss hvilken etappe vi hadde tilbakelagt det siste halve året, og de verste strabasene ble glemt. Til og med at spagettien smakte gummi. Vi kom oss til Europa, selv om både fokk- og besamseil hadde spjæret underveis. Da vi kom til England hadde adrenalinet lagt seg og strabasene blitt til en god historie.

Nord-Atlanteren i oktober, trenger vi si mer… Fotoꓽ Tim Charody
Nord-Atlanteren i oktober, trenger vi si mer... Fotoꓽ Tim Charody

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2019, og er skrevet av Linn Charlotte Klund

Endret: 21.05.2020
Tagger: Amanda