Siste innspurt før beinhard overvintring. Vi befinner oss på King William Island, nærmere bestemt Gjøa Havn i det nordlige Canada. Bukta Roald Amundsen ga navn til. De røffe forholdene har akkurat tvunget kapteinen vår til å ta ekspedisjonens tøffeste avgjørelse. Han har innsett at en overvintring i Arktis er uunngåelig. Det innebærer solid planlegging og utrustning av ”Infinity”. Alle vannrør må tømmes og stenges av og vi kan se langt etter sanitære forhold.

Menyen vil hovedsakelig bestå av bønner, linser, quinoa og ris – og pannekaker. Forutsett at forsyningsskipet med brennstoff til byssa når fram i tide… Privatliv kan vi bare glemme. Hele arealet under dekk skal avgrenses, slik at styrehuset blir både oppholdsrom, kjøkken og soverom for en håndfull personer. Allerede i ”Desperation Bay” hadde folk røket i tottene på hverandre, så dette kunne bli spennende. Det er duket for ”Arctic Big Brother”!

Paul og Capt. Clemens forbereder seg på meddele resten av mannskapet den dystre nyheten. Vi må se til å komme oss videre sørover.

Et par timer senere beveger Linn Charlotte & co. seg mot brygga der jolle-transporten venter. De blir bedt om å få opp dampen og ingen skjønner riktig hvorfor. Svaret får de tilbake ombord. Båten er i ferd med klargjøres for videre seiling nordover. Hva i all verden?! Tipper leserne blir minst like forvirret som kapteinen ble da han for moro skyld skulle sjekke nyeste iskart. Beslutningen om overvintring var uansett tatt. Men så – på mirakuløst vis – konstaterte han at farleden opp mot Bellotsundet hadde åpnet seg. Kunne det være sant? Vi var overbeviste om at det måtte være et iskart fra året før som hadde funnet veien inn i systemet…

Den nye Amundsen

Ekspedisjonens desidert største Amundsen-beundrer, Paul, angret bittert på at han ble igjen på båten ved King William Island. Men hvem hadde vel trodd at Gjøa Havn kun skulle by på en snarvisitt? Mens alle var sjeleglade for værvinduet vi hadde fått, ble Paul temmelig molefonken. Han var nemlig den eneste ombord som drømte om å en vinter nordpå i ekte polarhelt-stil. Vi snakker ikke iglo og moskuspels-kåper, men seljakt i bitende -40ºC i snitt og isbjørner rett utenfor gluggene. Hvor strabasiøst det enn høres ut, Paul elsket tanken på det!

Han hadde lest Amundsens dagbøker fra perm til perm og var etter hvert blitt lommekjent på Fram-huset. Aldri hadde han vært så nær ved å tråkke opp heltens fotspor, selv om han innrømmet at helt autentisk ville det ikke bli. I kjølvannet av Gjøa-ekspedisjonen hadde samfunnet langs passasjen gjennomgått store endringer, og de lokale var nå avhengige av et finansielt grunnlag for å overleve mørketiden. Lyktes vi ikke med vår Plan A – Bellotsundet – var Plan B å navigere tilbake til Cambridge Bay, hvor Paul allerede hadde sikret seg lærerjobb i skolen. Nå krysset han fingrene for at iskartet bare var et komplott.

Cambridge Bay spiller også en viktig rolle i norsk sjøfartshistorie. Bukta har nemlig huset Amundsens andre polarskip, ”Maud”, i nærmere et århundre. Etter å ha blitt beslaglagt av canadiske kreditorer, havarerte den solide skuta i grunt farvann innerst i vika. Til tross for tidens tann hadde hun etter bildene å dømme holdt seg godt. Vi hadde sett fram til å dele ankerplass med ”Et lite stykke Norge”, men til vår forbauselse var vraket som sunket i havet. De lokale var raskt på pletten med å fortelle at skipet hadde ankommet Norge bare et par dager i forveien.

Det gikk opp for oss at vi hadde vært såpass isolert fra omverdenen at ”Maud”s hjemreise hadde gått oss hus forbi. Det vi derimot fikk innsyn i, var innbyggernes forhold tilden stolte skuta. De hadde gjennom årene knyttet nære bånd til det som hadde blitt et minnesmerke for bygda, og åpnet et museum til ære for henne. Likevel visste de at det var i Norge hun hørte hjemme, og hadde med spenning fulgt henne den lange veien tilbake til sine røtter. Fikk de vite at vi hadde mannskap fra Europa, åt på til Norge, reagerte de med blandede følelser. Samtidig som de ble litt sentimentale i blikket, var de tydelig stolte og ivret etter å vise bilder og fortelle historier.

I overkant dristige?

Til Pauls skuffelse og det øvrige mannskapets glede, spilte ikke iskartet et puss med oss. Med perfekt bidevind holdt ”Infinity” stø kurs mot Bellotsundet. Vi har til dags dato ingen fornuftig forklaring på hvordan denne farleden kunne være isfri. Hverken vindretning eller værforhold tilsa at det isen skulle forsvinne. Optimismen var igjen på topp, for så å dale kraftig da vi så hva som ventet oss ved inngangen av stredet. Så tettpakket og kompakt is hadde vi aldri opplevd før.

Den eneste som kunne hamle opp med denne muren var en isbryter. ’’Infinity’’ var konstruert av bunnsolid ferrosement, men noe isklasse-sertifisert fartøy var hun ikke. Kunne vi likevel regne med litt assistanse fra isbryteren? Dessverre – På VHF-radioen fikk vi høflig tilbakemelding om at det var utenfor deres ansvarsområde. Dermed var vi overlatt helt til oss selv.

Det var ikke til å stikke under en stol at resten av seilverdenen og sjømenn i det arktisk-maritime miljøet så på oss som Ikke riktig vel bevarte. Begge isguidene hadde rådet oss til å snu, likedan kystvakten.

Nordvestpassasjen/Alaska, høsten 2018: Amerikanske og canadiske myndigheter stenger av passasjen for lystbåter. Rekordmengder med is har allerede tvunget 17 båter til å snu, én har sunket. Bosetningene langs kysten venter desperat på årets første forsyningsskip. Inne i passasjen befinner det seg fortsatt to seilbåter, en av dem er ”Infinity“.

Timene var lange, spenningen og desperasjonen var til å ta og føle på. Da vi våknet opp neste morgen så munningen av stredet mer lovende ut. Det varte imidlertid ikke lenge før isen satte en stopper og tvang oss til å snu. Ettermiddag ble til kveld, natt ble til morgen, og nattens tidevann hadde omrokkert på den kompakte blokaden. Isbryteren som forsvant i det fjerne hadde vi avskrevet. Skulle vi stole på egne ferdigheter og sette vår lit til båten? Eller skulle vi vende snuta tilbake til sivilisasjonen for å sikre oss en trygg plass for vinteren? Uansett kunne vi ikke utsette avgjørelsen noe særlig lenger. I takt med en synkende gradestokk var sjansene for sjokkfrysing over natta høyst tilstedeværende.

Ordre fra kapteinen: ”Fram med overlevelsesdraktene! ”

Med femten års fartstid bak roret vet Clemens hva skuta hans er god for. Dommens time er kommet. Vi skal bevege oss sakte, men sikkert inn i stredet og således holde muligheten for helomvending åpen – skulle det bli kritisk. Fra sin posisjon oppe i masta geleider førstestyrmann oss framover, med god klaring til klippene på babord og iskanten på styrbord. Men til tross for ”slack tide” er isen i stadig bevegelse, og vi kommer til et punkt der det sier stopp. Forut ligger en blokade av is, akterut ser det enda dystrere ut. Forskrekket fastslår vi at farleden vi nettopp brukte inn i sundet ikke eksisterer lenger. Isen lukker seg rundt oss. Et par nautiske mil foran oss ligger vraket etter ’’Anahita’’, som hadde havarert tre uker tidligere. Vi grøsset bare ved tanken på det.

Alle mann på dekk! Paul blir røsket ut av søvnen og får på seg klærne i hui og hast. ”Texas”-ville tilstander møter ham ute på dekk. Et snikende lappeteppe av is er i ferd med å legge seg rundt hekken på ”Infinity”, og foran baugen er det hvitt så langt øyet kan se. Folk løper sidelengs med is-stanga for å skyve bort de faretruende isflakene. På utsiden forholder de seg rolige og greier å holde hodet kaldt, men innvendig koker det. Det kan Linn Charlotte skrive under på. Tidevannet innhenter oss og setter de massive iskolossene i bevegelse. Hun er vitne til en sentrifuge av virvlende isblokker harde som fjell som braker inn i hverandre. Inn i ”Infinity”. De har nok momentum til å knuse båten om de vil. Hun kjenner at hun krymper, ser for seg at skroget skal knekke – at neste års GPS-kart vil bli markert med to vrak….

Kapteinsdøtrene har fått streng beskjed om å holde seg innendørs. Clemens kjemper sitt livs kamp ved roret. Pauls eneste oppgave er å holde øye med styrbord cockpitside og alarmere om is som er på vei mot propellen. Sammen med 4-5 andre biter Linn Charlotte tenna sammen og skyver bort is fra skrogsiden med aluminiumsstanga. Dytter til det ikke nytter lenger. Syv knop med strøm er ikke til å spøke med, og det er som om isen har bestemt seg for å ta knekken på oss. Tohundre tonn med båt blir løftet ut av vannskorpa. Naturkreftene tar overhånd og kapteinen beordrer at overlevelsesdraktene skal legges parat i salongen.

Mann over bord!

Vi er klare til å forlate båten nå som helst. Linn Charlottes oppgave er å sørge for at nødpeilesender og satellittelefon er med. Der og da går det opp for henne hvor stort det ansvaret er, at det kan handle om liv og død.

Så skjer det som aldri før har skjedd i ”Infinitys” historie. I kampens hete forsvant Neil over rekka. MANN OVER BORD! Har han landet hodestups på isen og blitt bevisstløs? Eller i det iskalde vannet? Sekundene er lange, til han dukker opp bakpå plattforma. Like hel og like tørr. Inntil videre kan vi puste lettet ut – til to isbjørner er i anmarsj mot båten. Kunne vi bedt om dårligere timing?! En båt som er stuck i isen med tyve personer uten mulighet til å skygge banen, dertil to sultne bjørner med gangavstand til byttet. I tillegg til hutrende, fortvila og hypotermiske skrekkscenarier begynte nå blodige, makabre dommedagsscener å rulle over netthinnen vår.

Heldigvis var bjørnene mindre opptatt av tobeinte og mer opptatt av å leke. Neste gladnyhet var at barrikaden mellom oss og åpent farvann så ut til å lette. Gjennom det trangeste nåløyet klarte vi å holde båten i sjakk og unna klippene, og straks så vi lys i tunnelen. Etter fire timers innsats ble vi regelrett skyldt ut på den andre siden av tidevann og strøm. Vi hadde klart det!!! Gleden var ubeskrivelig, og vi danset rundt i ren eufori. All respekt til den som konstruerte ”Infinity”, det var litt av en bragd denne seilskuta nå hadde på merittlista. Vi trenger neppe si stort mer om Pauls reaksjon, annet enn at han valgte å holde seg borte fra resten av gjengen for ikke å legge en demper på stemningen…

Fra nå av ble landskapet stadig mer dramatisk. Bratte, snøkledte fjellsider som stupte ned i havet, isbreer langs passasjen. I tillegg ble isfjellene stadig mer spektakulære jo lenger øst vi kom.

Vi tenkte at nå var det gjort – nå hadde vi greid det, – men det var ennå langt til åpent farvann og vi hadde både frost og storm i vente. Da lavtrykket satte inn bestemte vi oss for å søke ly i Port Bowen. Ankringsforholdene var skrøpelige og fralandsvinden blåste kraftig, så vi innførte kontinuerlig ankervakt. Vinteren og mørketiden var for alvor i anmarsj, og tvang oss til å ankre opp langs den snirklete ruta straks skumringstimen falt på. Om morgenen våknet vi opp til snø på dekk og stive skjøter. Og det som var verre var – snøen som falt på overflaten smeltet ikke lenger. Det kunne risikere å sjokkfryse over natta, og dermed ville vi fryse fast i en avsidesliggende milevis vekk fra noe form for sivilisasjon. Paul var fortsatt optimistisk.

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2019, og er skrevet av Linn Charlotte Klund