Fra kriblende seilerføtter til piratstreker på ramme alvor

Tidligere i år tok vi leserne med tilbake til 70-tallet og “Preciosa”s jordomseiling med mannskapet Dag og Ola fra Asker, som i fjor seilte S/Y “Fiesta” fra Mikronesia til Indonesia. Hvem hadde vel trodd at et tilfeldig møte med Preciosaguttas harde kjerne skulle åpne tilsvarende dører i seilerhverdagen vår som «Tause Birgitte» i Casino gjorde i TvNorges beste sendetid?! – Og det mens koronaen blomstret som aldri før. Ikke bare tok vi over stafettpinnen fra skipper Dag Juell og seilte 53-foteren opp til Batam i Singaporestredet. Fortsettelsen på visa kommer nå, med en reiserute som strekker seg helt fra Singaporestredet til Norge! 

“Fiesta” tilhører Dags kamerat Wollert, som sendte skuta si halve jorda rundt med forskjellig mannskap, og til slutt ville sette henne på et fraktskip like hjem til Oslofjorden. Problemet var bare at Singapore hadde lukket grensene, og metropolen forble stengt og atter stengt. Til og med den tungt trafikkerte skipskorridoren til nabolandene Indonesia og Malaysia stengte. Hardt og brutalt og i koronaens navn, til tross for de beskjedne 7 nautiske som skilte Singapore fra Fiestas base i Indonesia. Det var da vi kom inn bi bildet, som etter å ha prøvd tilværelsen som “delivery”-team hadde vi fått sans for både båt og jobbemåte. Dermed skulle fellesferien ’21 være sikret for eieren og family’n, med båttur i den skandinaviske skjærgården. Slik gikk det ikke.

Ved det beryktede ekvatorbeltet brygger horisonten rett som det er på noe lumskt
Ved det beryktede ekvatorbeltet brygger horisonten rett som det er på noe lumskt.

Takket være hissige virusmutanter og visums-innstramming ble årets båtferie glatt spolert. Etter selv å ha tilbrakt jul og nyttår i Europa, så det lenge ut som om et nytt visum til Indonesia hang i en ytterst tynn tråd. Mens båtpapirer og passkopier allerede lå klart hos marina-agenten vis-á-vis Singapore, stengte grensene tvert den 1.1.2121. Årsak: Engelsk mutant. Godt nytt båt-år og takk for den! Ergo kunne Paul se langt etter å mønstre på “Fiesta” som planlagt tre uker senere. Isteden begynte mobiliseringen til en langvarig visumskamp. Aller først tar vi opp tråden hvor vi slapp sist.

Ekvatorbeltet byr på det meste av vær – kort fortalt. Fulltallig mannskap i aksjon, f.v. Jakob G. Riise, Paul Lübbe og Linn Charlotte Klund
Ekvatorbeltet byr på det meste av vær - kort fortalt. Fulltallig mannskap i aksjon, f.v. Jakob G. Riise, Paul Lübbe og Linn Charlotte Klund.

Med hastepuls gjennom Singaporestredet -Et halvt år i forveien-

Vi løslates fra 28-dagers karantene og er klare til å se noe annet enn båtens skotter og marinaens betong og fliser. Få dager – og en aldri så liten øy-sightseeing – senere har vi returbillett hjem til “Amanda” på Balis naboøy. “Fiesta” videre skjebne er foreløpig ikke bestemt, men etter mye at og fram går vi nå under fulle seil til andre siden av øya for å sette henne i slippen. Sjøen ligger rolig og Nordavinden skyver oss lett av gårde, men fremfor baugen snevrer Singaporestredet seg foruroligende sammen. Nå får vi for alvor stifte bekjentskap med det ultratrafikkerte farvannet hvor Kinas overdimensjonerte cartransportører møter vikinginspirerte tankskip som “Njord”. Skal love vi må holde tunga rett i munnen. Hvilke skip ligger til ankers, og hvilke ser ut til å kjøre oss i senk? Vikepliktfortrinn for seilbåter kan du bare drømme om! I skipsleie-strøk degraderes 53-foteren vår til en liten hvit prikk. I periferien av leia har enkelte falleferdige småskip lagt seg godt til rette på tilsynelatende permanent basis. Hvor permanent kan diskuteres – bare et tidsspørsmål skiller de gjennomrustne frakterne fra å ende som vrak på kartet i et allerede overfylt knutepunkt. 

Annonse

Vi har bitter erfaring med at sjøen lett piskes opp på disse ekvatoriale breddegrader, og det er vanskelig å tyde om den grå horisonten brygger på lokalt uvær. Mens vi slører vestover og tross alt nyter årets siste “Fiesta”-seilas, vet vi slettes ikke om dette er aller siste tur med Swan-kopien, som vi skal innrømme å ha forelsket oss bittelitt i. «Jobbintervjuet» er overstått, mens søknaden vi har lagt inn om å frakte henne til Norge fortsatt er åpen. Om det blir oss, Mærsk eller en annen shipping line som får jobben, vites ikke. Blir det oss – ja tenk, da kan vi kalle oss ekte jordomseilere når vi kommer hjem. Det samme gjelder båten, som de siste par årene har seilt Norge – Karibien – Stillehavet – Mikronesia – Indonesia med skiftende mannskap. Det er mildt sagt nervepirrende å ikke vite! Første-pri er imidlertid å sette henne i tropisk «vinteropplag» i et verft som til vanlig hanskes med store superyachter og passasjer-ferger. Hva om beltene i krana er overdimensjonerte og hun faller gjennom? 

På vei inn i Sundastredet blir vi tatt på senga av et heidundrende tordenvær som bestemmer seg for å gjøre helomvending
På vei inn i Sundastredet blir vi tatt på senga av et heidundrende tordenvær som bestemmer seg for å gjøre helomvending.

Det eneste som viser seg å være overproporsjonerte er sorgene vi tar på forskudd! Dette blir kremen av alle kranturer på jordomseilingens lange haul-out liste, og er en skryterunde verdt. På med munnbind, på med hjelm – og vi er i gang. Etter alle HMS-forskrifters regler blir båten løftet på land i traveliftens trygge beltegrep, der en skredderkonstruert opplagsstillase venter henne. Paul gjør seg til latter da han spør etter stige. Isteden kommer trucken kjørende med en trapp som ønsker oss velkommen om bord verftets nyerklærte «hvite svane». Skal det være, så skal det være!

Annonse

En kamp mot det tikkende syklonspøkelset

Tilbake på norsk jord fortsetter vi vår mentale prestekrageplukking; skal, skal ikke?! Andre runde med intervjuer finner sted 1500 m.o.h. i Wollerts sjøfly(!) men han og kona er fortsatt i tenkeboksen. Hvorfor vi er så gira? Vi har da vår egen båt, har vi ikke? Joda, men per nå tør vi ikke stole på at “Amanda” overlever havstrekkene hjem til Norge med det første. Aller først trengs en god porsjon kjærlighet, som selvfølgelig avhenger av påfyll i pengepungen. Cash som midt i koronakrisen forutsetter en stabil inntekt (ja, f.eks. en boatdelivery-type of job:). Og vips har vi runddansen gående! Vi hadde også vurdert å oppgradere med noen fot til en større og romsligere “Amanda”.

Overlykkelige over et endelig JA fra Wollert, hviler vi ikke på laurbærene mer enn noen uker før 1. VK. (visumskrig) er i gang. 

Singapore vibes. Euforien over å kunne reise mens resten av verden nærmest står stille etterlater oss med en stooor porsjon takknemlighet
Singapore vibes. Euforien over å kunne reise mens resten av verden nærmest står stille etterlater oss med en stooor porsjon takknemlighet.

Imens renner timeglasset for å rekke passatvind-vinduet over det Indiske Hav. Deretter følger syklonsesongen… Løfter om lettelser av innreisetiltak brytes i det kjedsommelige, og etterlater oss like skuffet hver gang indonesiske myndigheter har hatt ny revurderingsrunde. Mandag hver fjortendedag blir m.a.o. rene blå(svarte)mandager. «Touristvisa – no, Mister». Utålmodige avfeier vi ønsket om komme inn i landet for å bli. Tvert imot akter vi å kaste loss så fort som overhode mulig! Slutten av februar er egentlig deadline for å dra mot Maldivene og så videre mot Rødehavet og inn i Suezkanalen. Straks blir vi kasteball mellom ambassaden, agenter, havnemyndigheter og migrasjonsbetjenter. Følelsen av å være så maktesløs midt oppe i et stort byråkratiapparat er nesten verre enn uvissheten under oktober-stormene med “Infinity” i Nord-Atlanteren. Ja, når en kvart jordomseiling står på spill topper kvalmen og uroen vi våkner med om morgenen enhver sjau med sjøsyke. I tur og orden åpnes det opp for diplomater, arbeidsinnvandrere, familiemedlemmer – og “Fiesta”s mannskap Linn Charlotte og Jakob Gossner Riise. I kjølvannet av 2. VK. slippes også Paul inn i øyriket. Det er i grevens tid – vil vi rekke over verdens tredje største hav innen passaten snur?

Annonse

Vi må snu! -Linn Charlotte forteller-

Mørkeret har for lengst senket seg over Riau-kanalen og Paul og Jakob har lagt seg godt til rette i køyene sine. Med stabil bidevind og en fullbunkret båt navigerer jeg mellom fiskeskuter og slepebåter. Sistnevnte innslag er nesten hverdagskost under nattseilas her til lands – et vennepar fikk til og med et slep deisende inn i skutesida mens de lå tilsynelatende trygt til ankers tidligere i år! Euforien over å være på vei får noen skår i seg når autopiloten begynner å gå litt stakkato. Det får roret til å lage illevarslende kneppelyder, og min første tanke er at det minner meg om spillet i “Amanda”s rorlager over Atlanteren. Helt uten forvarsel går autopiloten i standby og jeg griper rattet og roper på Paul. Han har ligget våken en stund og observert de samme ulydene. Mens Paul ligger med hodet begravd i maskinrommet, kjøper vi oss tid inne i den rolige kanalen ved å krysse i sneglefart mot kysten. Ståa er verre enn antatt, båten tar inn mengder av vann gjennom rorlageret. «Dette går ikke, “Fiesta” må på land og repareres. Vi snur tilbake til Batam!». Jeg greier ikke helt realisere Pauls kommando. Helomvending nå, når vi nettopp er klarert ut av et Indonesia som ikke slipper inn Yachts in Transit?! På den annen side er neste land flere tusen nautiske unna. Paul er sikker i sin sak, men telefonsamtalen for å informere Wollert om snuoperasjon får ham heldigvis på andre tanker. «Rederen» kjenner båten sin ut og inn, og ganske riktig – det er clutchen på autopiloten som er gåen og sørger for en avhoppet-kjede-effekt. Phew! Til Pauls store lettelse henger ikke autopilot- og rorproblematikk sammen. Det er nemlig rorpakningen – ikke lageret – som har sviktet. Kursen endres tilbake mot Det Indiske Hav og nå er det håndstyring for alle penga. I verste fall helt til Afrika… Mens vi manner oss opp til nitidige rorvakter, fanger tannhjulet under kartbordet oppmerksomheten vår. Trolig har det ligget der hele tiden, men nå leder det oss inn på en nervepirrende skattejakt etter resten av reservepakka til piloten. Ikke alle båter har en ekstra autopilot-«hjerne» om bord, “Fiesta” er derimot unntaket!!! Men: Er Raymarine-enheten kompatibel med roroppsettet til den forlengst(?) utdaterte enheten på selvstyringsanlegget? Det gjenstod å se, og etter en halv dags reparasjonsstopp i den Indonesiske skjærgården hadde vi svaret. Det passet som hånd i hanske! 

Vi har knapt kasta loss før en defekt autopilot rortrøbbel tvinger oss til å gjøre helomvending. Vi er allerede utklarert av landet- Hva nåʔ!
Vi har knapt kasta loss for en defekt autopilot. Rortrobbel tvinger oss til å gjøre helomvending. Vi er allerede utklarert av landet. Hva nåʔ

Tidenes rotterace

Over VHF’n synges, skrattes og skråles det, for på disse breddegrader er det et fåtall som virker å bry seg om å holde kanal 16 «hellig». De siste månedenes reisesperre hadde gitt oss ekstra lengsel etter alt erketypisk indonesisk, og vi nøt det i fulle trekk. Da vår 180° turn tilbake til Batam satte resten av turen på spill, skulle man tro alt rundt oss raste sammen. 

Derimot stusset jeg over hvor rolig jeg var, som om jeg innerst inne visste at det var falsk alarm og alt ville ordne seg… Magefølelsen var én ting, samtidig hadde jeg et bunnsolid ønske om at dette skulle vi klare. Siden Jakob og jeg mønstret på hadde det gått slag i slag 24-7. “Fiesta” skulle omvandles til en reinspikka langturseiler i rekordfart. Med utgangspunkt i worst (corona) case – dvs. kjeppjaging fra forbipasserende havner – belaget vi oss på en nærmest selvstendig retur til Norge. 25 x 25-Liters dieselkanner var i anmarsj til marinabrygga ved Nongsa Point. Sammen med litervis propan måtte de stues og surres utabords, maten innabords. Hadde noen bedt meg proviantere for flere måneder – eller fra Asia til Norge – på én dag hadde jeg inntil nylig bare hånfliret. Spesielt siden jeg er typen som lett lar meg hypnotisere av butikkhyllenes magi i nye, eksotiske land. Til og med supermarkeder i Tyskland kan stjele en halv dag av min oppmerksomhet! Vel, det tok riktignok halvannen dag før alle matvarer var under dekk, noe som imidlertid skyldtes overskredet dagsgrense på visakortet i kassa på super’n dag #1. Selvfølgelig var ørtenførti varer allerede ekspedert og pyntelig pakket ned da kortterminalen blinket AVVIST!!!.

Vi rakk en liten øysightseeing i Batam med stopp på dragefrukt-plantasjen. Den cerisfargede vekstener Linn Charlotte favoritt.
Vi rakk en liten øysightseeing i Batam med stopp på dragefrukt-plantasjen. Den cerisfargede veksten er Linn Charlotte favoritt.

Halvåret i opplag hadde satt preg på båten, og lamper og takpanel hadde gitt etter for tyngdekraften. I tillegg hanglet 12-Volts batteribanken, men vi vurderte å gi den en sjanse fram til Maldivene. Isteden gjorde Paul et klokt trekk ved byttet den ut. På sine siste dager gikk batteriene nemlig så varme at de var på nippet til å eksplodere! Og vi snakker ikke om litiumbatterier, men gelbatterier. Uka etter at Paul ankom med papirkartene over Øst-Indiahavet var vi startklare. Nå – én ekvatorkrysning og én overvunnet langtursabotasje senere (rortrøbbelet) – kribler våre landkrabbebein mer enn noengang etter å gi seg i kast med Det Indiske Hav. 

Swan-kopien »Fiesta» med mannskap står foran sin siste etappe i den indonesisk korallandskap før det bærer ut i det Indiske Hav
Swan-kopien ''Fiesta'' med mannskap står foran sin siste etappe i den indonesisk korallandskap før det bærer ut i det Indiske Hav.

I forfølgelsens øyeblikk – når piratmarerittet truer med å bli virkelighet

Papirkartene i bagasjen fra Norge får vi aldri brukt for. Vi kommer oss ikke tidsnok av gårde og kan si farvel til værvinduet over til Maldivene. Men det er langt fra så galt som det høres ut! Paul satt fortsatt i karantene i Jakarta da vi innså at det går flere veier til Rom, og fortvilelse ble snudd til håp. Suez ble glemt, og ruta lagt om Sør-Afrika isteden. Kapp Det Gode Håp – here we come! Foruten å være «litegrann» mer tidskrevende, viser den søradgående ruta seg å by faremomenter av et sjeldent kaliber.

-Loggbokutdrag natt til tirsdag kl. 00:35-   Bånn gass! Fiskerbåten på vår babord beam har ligget på kollisjonskurs, men vi skal nå ha god nok klaring. Faren – den virkelige faren, jeg skjelver på hånda nå – er båten bak oss. Vi blir forfulgt!!! Fiskeflåten på pluss/minus 50 båter som kom oss i møte var alle på vei til tilsynelatende samme korallrev. På samme kurs, helt til én bestemte seg for å snu. Den følger oss hakk i hel, stormer framover mot hekken vår så vannet står til værs. Fuck. Hvor raske er de? Hva er du god for, “Fiesta”?! Vi har aldri testet makshastigheten før. Fartøyet bak oss er ikke å skimte på AIS’n, heller ingen antydning til kontakt på VHF’n. Vi skyter fart til 8,1 knop og får et forsprang. Stalkerne holder koken – svinger vi, så svinger de. Men vi peiser på og greier å holde den på avstand. Tenker at de omsider har gitt opp, og lar “Fiesta” få en pust i bakken. Vi ser skrekkslagne på hverandre «Var det pirater?» «Noe i den duren i alle fall». Ramler ned i cockpit og får samlet oss litt, men før vi vet ordet av det, tar den innpå igjen! Nå er gode råd dyre. Når vi omsider får vi en luke på 0,75 nautiske, endrer vi kursen 90° til styrbord og skrur av alle lanterner og lys. I den vindfattige natten reduseres (duren fra) motoren til et minimum. Klarer vi å lure dem? Hjertet løper fortsatt løpsk mens vi venter… Endelig ser vi den grønne lanterna passere, ser at det lyses infernalsk med lommlykt. Men de holder samme kurs som før. De gikk i fella, gjorde de ikke? Jammen luktet det litt “Master and Commandor” av den manøveren! Likevel skulle vi gjerne vært opplevelsen foruten og spart oss for engstelsen. Vanligvis kommer panic-reaksjonen snikende når adrenalinet har lagt seg… For i natt, mens det stod på som verst, var vi R E D D E.

Annonse

En halvtime – trekvarters tid senere er vi tilbake på opprinnelig kurs, men navigerer parallelt med nattebanden på en milelengdes avstand. Vi forholder oss musestille. Venter på at hvilepulsen skal roe seg, og fiskerne igjen skal returnere til sin daglige levebrødsbusiness. 

Tankestrømmen frarøver oss likevel resten av nattesøvnen, og gåten hva i all verden? dupper uoppklart i kjølvannet av racet. Pirater på nattetokt eller noen som ville jage oss vekk fra fiskeflåten? Overtroisk, indonesisk forfølgelsesrituale? Det er lett å konkludere med pirateri, men hvem stalkerne var og nøyaktig hva de hadde i gjære vil vi aldri få svar på. At episoden ville gi oss mareritt en god stund framover var vi derimot ikke i tvil om.

 

Tekst: Linn Charlotte Klund

Endret: 18.09.2021