Fra Nordishavet til Sydhavet - en kontrast deluxe

Arktisekspedisjonen fra Alaska til Grønland med avmønstring i Sentral-Europa var nå et tilbakelagt kapittel. Etter å ha smakt på landkrabbetilværelsen en lengre periode skulle vi nå fortsette vår egen jordomseiling fra Stillehavet. For hva skjedde så med vår egen båt da vi ble med seilskipet «Infinity» gjennom Nordvestpassasjen?

Det er historien om en båt på avveie som ga oss skikkelig hodebry, men som vi i ettertid både kan le og fortvile litt over.

Anchorage, Alaska. Ett år tilbake i tid: I flere dager sitter Paul tåkefast på vei til ekspedisjonsbåten. Flyet som skulle ta ham over til Dutch Harbour har allerede måttet snu tre ganger. Værforholdene er unådige. På toppen av det hele tikker det inn en Facebook-melding: «Amanda», vår egen båt, er ankret opp i Papua Ny-Guinea, nærmere bestemt i en av verdens desidert farligste byer, Port Moresby. Kapteinen som skulle seile henne hele veien til Bali skrev: «Vennligst ta kontakt med marinaen, vi tar fly hjem imorra». Paul begynner å kaldsvette. Over netthinnen ruller bilder av en okkupert «Amanda», inntatt av banditter som har robbet henne for alt av verdi. Klisjeer er noe vi misliker sterkt, men selv erfarne jordomseilere har fortalt oss at Port Moresby bør styres langt unna. Her må det handles, og det raskt! Med mindre «Infinity»-mannskapet får blåst liv i det nye Iridium-systemet om bord, vil Nordvestpassasjen om få dager isolere oss fra alt som het sivilisasjon.

Møtet med de lokale på Daru Island gjorde sterkt inntrykk på oss, og Paul hadde sjelden følt seg så utilpass. Fotoꓽ Michael Chahley
Møtet med de lokale på Daru Island gjorde sterkt inntrykk på oss, og Paul hadde sjelden følt seg så utilpass. Fotoꓽ Michael Chahley
Hvem skulle tro at »Amanda» hadde vært forlatt i tropevarmen et helt år. Fotoꓽ Amanda Sailing
Hvem skulle tro at ''Amanda'' hadde vært forlatt i tropevarmen et helt år. Fotoꓽ Amanda Sailing

«Spenningen» på topp

Vi hadde satt vår lit til at kaptein Kilian skulle seile «Amanda-Trabanthea» fra der vi satte punktum i Vanuatu – over til Bali. Sammen med sin erfarne seilerpartner kunne han således nyte en gratis seilas og påfølgende ferie på Bali. Til gjengjeld fikk vi en gratis transfer, det var en vinn-vinn-situasjon. Men: Før de kom seg til Torresstredet sa det stopp. I tidenes korteste rapport skrev de senere at GPS-kartplotteren viste særdeles høy spenning. De fryktet overladning og kortslutning av batteriene, og la om kursen. Et snaut døgn etter ankomsten i Port Moresby etterlot de båten ved karantenebrygga, utover dette visste vi veldig lite.

Vi hadde full forståelse for at de ikke våget seg gjennom det turbulente Torresstredet uten skikkelig navigasjon, men var en fornuftig kommunikasjon for mye forlangt? Nå satt vi igjen som to levende spørsmålstegn. Hadde de låst båten, hvor hadde de i så fall gjort av nøkkelen? Var lensepumpa på? Var det et kriminelt hjørne av byen? Var båten lovlig innklarert? Hvorfor var den ikke i marinaen?

Port Moresby by Sunset
Port Moresby by Sunset

Gjensynsglede og utrustning for nye seileventyr

Port Moresby, Papua Ny-Guinea, ett år senere: Taxien svinger inn på Royal Papua Yacht Club med oss i baksetet. Vi kan knapt vente med å komme om bord igjen og finne ut hva som egentlig har skjedd. Etter møysommelig inspeksjon får vi oss en aha-opplevelse…

Noen av leserne husker kanskje den dramatiske redningssituasjonen i Vanuatu? I sterk vind slapp ankeret og båten var på full fart ut av det trange sundet mellom klipper og korallrev. I kampens hete bommet Paul på plattforma akterut og traff isteden ekkoloddet. Mens han måtte bøte på innsatsen med en dyp, infisert rift i foten, fikk ekkoloddet lekkasje. Da det etter hvert kortsluttet, skjøt spenningen på kartplotteren i været. Først nå gikk det opp for oss!

Royal Papua Yacht Club
Royal Papua Yacht Club

Det viktigste var at båten unnslapp havari, så fikk vi leve med at ekkoloddet altså hadde forhindret en plettfri Bali-seilas,

Det viktigste var at båten unnslapp havari, så fikk vi leve med at ekkoloddet altså hadde forhindret en plettfri Bali-seilas. Det var kanskje like greit, mellom Papua Ny-Guinea og Bali lå et hav av øyer vi ellers ikke ville fått utforsket. I motsetning til våre bleke vinter-mager virket «Amanda» overraskende fit der hun lå i marinabåsen. Hun hadde åpenbart blitt tatt godt hånd om. Før vi kunne tilfredsstille to par kriblende reiseføtter måtte det likevel litt obligatorisk båtpleie til.

En av de artigste jobbene var å omsy vår tidligere rullefokk til et klassisk genoaseil med kroker. På «Infinity» hadde vi fått litt seilmakeropplæring og med seilmakerhansker, nål og tråd. hoppet vi på jobben. Det største prosjektet hadde vi utsatt – i uker, måneder og år – men nå var det på høy tid med en durabelig opprydningssjau. Helt ufattelig hvor mye skrot som kan hope seg opp under dekk, selv på 34 fot. Noe av det første vi gjorde var å endevende hele båten og kvitte oss med et kvart tonn(!) tral som hadde hopet seg opp gjennom seks år.

Hobbyseilmaker’n i aksjon. Rullegenoaen skulle omgjøres til et mer klassisk seil. Fotoꓽ Michael Chahley
Hobbyseilmaker'n i aksjon. Rullegenoaen skulle omgjøres til et mer klassisk seil. Fotoꓽ Michael Chahley

Solskinnsseilas i en av verdens farligste byer

Rettelse: Det som går for å være en av de farligste byene. Port Moresby er kjent for ran, mord, bilkapring, overgrep m.m. Det virker ikke særlig seilervennlig… Naboen i marinaen, skipper og eiendomsmegler Brian, skulle derimot rette opp det skakkjørte bildet vi hadde av byen. Med 61 års fartstid kjenner han øya ut-inn. Kun én gang har han vært utsatt for noe kriminelt. Han hevder kriminaliteten er knyttet til stammekonflikter, og at du som utlending i Moresby har lite å frykte. Paradokset: jo farligere merkelapp byen får, jo mer stiger utenlandske leiearbeideres risikolønninger.

Vi fikk inntrykk av at hovedstaden var en langt mer moderne og tryggere by enn vi hadde fantasert om, og vil ikke avskrekke andre jordomseilere som vurderer å legge ruta innom øynasjonen. Naturlig nok tok vi visse forholdsregler og trengte f.eks. ikke gå rundt i byen på «måfå» etter mørkeret hadde lagt seg. Men vi kunne fint bevege oss utenfor marinaportene på dagtid uten å bli skutt, for å sette det på spissen. Og til sjøs som på land ble vi overalt møtt av smilende, høflige melanesiere.

Vi endevendte båten og kvitta oss med nesten et halvt tonn skrot! Det syntes på vannlinjen. Fotoꓽ Amanda Sailing
Vi endevendte båten og kvitta oss med nesten et halvt tonn skrot! Det syntes på vannlinjen. Fotoꓽ Amanda Sailing

Men nå var det dags å endelig gjenopplive båten! Etter å ha ligget i dvale i ett år, ga vi «Amanda» en lett start, nemlig en dagstur rundt om byen. Vi var spente og smånervøse for hvilke skavanker som evt. lå på lur – som vi ikke hadde oppdaget i havn. Seilforholdene var upåklagelige, akkurat passe vind og ingen dønninger. Heller ikke all verdens kommersiell trafikk å ta hensyn til i havneområdet. Sannelig – vi merket fort at noe ikke stemte. Toalettpumpa hadde kjørt seg helt fast og ikke en dråpe vann kom inn, samme hvor mye vi pumpet! Heldigvis bare en bagatell i det store og hele. Ja tenk, for første gang ila. vår seksårige langtur kunne vi konstatere at båten var i toppform.

Annonse
20_07 BV egenabo_BVWebBv_egenannonse_litenpanorama420_07 BV egenabo_BVWebTegnebrett 2 kopi 3

Apropos vinterbleke mager. Vi gjorde oss naturlig nok noen tanker om overgangen fra seiling i Arktis til stekende tropesol – ikke minst overgangen fra 120 til 34 fot. Samtidig som vi savnet lagviljen på «Infinity», var det godt å ha sitt eget igjen.

Vel i havn tok vi en øl med mannskapet fra et par andre norske båter og ble enige om en ting: Tvilsomme destinasjoner har en tendens til å overdramatiseres. Glemt blir det rike mangfoldet verdens tredje største øy har å by på. Aldri har vi opplevd maken til fargerik, variert kultur og håndverkstradisjon. For ikke å snakke om naturen. Bugnende regnskog tar over for grønnkledte åser, som på øygruppene i øst må vike for kritthvite strender og koraller. Etter å ha hørt historier fra seilerkolleger og utforsket selv, var vi sikre i vår sak. Papua Ny-Guinea er på mange måter en drømmedestinasjoner for langturseilere.

Selv om tradisjonelle seilfartøy fortsatt er i bruk, har motorbåter tatt over mye av trafikken i Daru havn. Her er det Yamaha for alle penga.
Selv om tradisjonelle seilfartøy fortsatt er i bruk, har motorbåter tatt over mye av trafikken i Daru havn. Her er det Yamaha for alle penga.

Vi skiller lag

Etter intense dugnadsdager var vi egentlig klare for å rette kursen mot Indonesia. Det var bare ett problem. Linn Charlotte (utdannet sosialantropolog) hadde blitt bitt av basillen og hadde simpelthen ikke fått nok av landet. I øst lå de sagnomsuste Trobrianderøyene og ventet på henne – enhver sosialantropologs drømmedestinasjon. Problemet var at øyene ligger ca. 500 nautiske mil mot passatvinden, seiltur var dermed ikke noe opsjon. Isteden var vi nødt til å ta en dristig avgjørelse: I landet mange regner som et av verdens farligste skulle Linn Charlotte utforske øyene på egen hånd. Det var nå eller aldri! Mens hun satte seg på et bittelite propellfly setter Paul og canadiske Michael – vårt nye mannskap – kurs mot Daru i vest. Den lille øya lå på terskelen til Torresstredet, det trange sundet som skiller Australia fra Papua Ny-Guinea | Oceania fra Asia.

Paul forteller: Da vi forlot Port Moresby fikk vi straks en forsmak på Torresstredet. Vinden blåste stødig med ˃25 knop og ett revet storseil var nok til å holde båten på stabile 5.5 knop. Etter at vi hadde kommet gjennom det beskyttende korallrevet vokste bølgene, og bød stadig på en real saltvannsdusj bak i cockpit. Stemmingen var på topp! Paul kunne ikke huske at båten noen gang hadde vært så lettseilt. Etter halvannet år som landkrabbe, storkoste Michael seg på havet, og tilbød seg å stå for middagen. Lukten av urtestekte grønnsaker og kengurukjøtt nådde Paul ute i cockpit, men han hadde knapt fått maten servert før det smalt. En diger bølge traff oss fra siden så kasserollene danset vilt. Michaels porsjon tok fart, fløy gjennom lufta og landet opp-ned under kartbordet. Heten, matlukta og båtens brå bevegelser ble i meste laget. Før han orket tanken på mat måtte han først ut og ofre lunsjen sin til fiskene. Velkommen om bord!

Det dramatiske fjellandskapet kunne ta pusten fra alle og enhver.
Det dramatiske fjellandskapet kunne ta pusten fra alle og enhver.

«Amanda» hadde faktisk blitt så kjapp at vi nærmet oss Daru i tidligste laget. Ekkoloddet var fremdeles ute av spill og for å unngå navigering i svært grunne farvann i mørkeret måtte vi ty til gammelt sjømannskap. En manøver som i takt med utbredelsen av autopiloter har gått litt i glømmeboka er å legge bi. Hvis du slår uten å dra genoaseilet over til andre siden, vil båten straks stoppe opp og ligge nærmest på stedet hvil. Dette er en fin måte å ta en pause på, og vi fikk oss litt hvile før vi i takt med soloppgangen seilte inn på:

Daru Island ligger kun 1.5 nautiske mil unna fastlandet, og i det trange sundet sørger to meters tidevannsforskjell for masse strøm. I møtet med den hissige passatvinden oppstår heftige, urytmiske dønninger.

Verdens verste ankringsplass

Daru Island ligger kun 1.5 nautiske mil unna fastlandet, og i det trange sundet sørger to meters tidevannsforskjell for masse strøm. I møtet med den hissige passatvinden oppstår heftige, urytmiske dønninger. Hadde ikke Paul blitt sjøsyk på etappen hit, ble han i alle fall grønn i maska nå. Han kunne våkne om natta og sverge på at «Amanda» var ute på åpent hav. Sikret med to ankre stampet båten opp og ned i sjøen og fikk livet om bord til å minne om en havseilasetappe fremfor en beskyttet ankerplass. Senere fikk vi vite at sist en seilbåt var i området var over et år siden. Vi hadde vi ikke noe problem med å forstå hvorfor.

Desto bedre skulle det bli å komme i land – trodde vi… Mellom oss og havna lå den nærmere én km brede, langstrakte fjæra. Den defekte påhengsmotoren ga oss intet annet valg enn å padle hele strekningen i motvind. Vi gjorde landkjenning i lavvann, og skulle bli vitne til en spennende trivialitet. Straks tidevannet synker, strømmer øyboerne til og forvandler vannbredden til både volleyball- og fotballbane. For ikke å glemme parkeringsplass for utallige motorbåter som kommer fra bygdene på fastlandet for å bytte til seg dagligvarer. Nå gjenstod «kun» en spasertur. Med sandalene i hånda gikk vi barbent i den kroppsvarme gjørma som skjulte glasskår og blikkbokser. For hvert skritt risikerte vi dype infiserte kutt.

»Amanda» på vei mot nye horisonter. Droneshotꓽ Amanda Sailing
''Amanda'' på vei mot nye horisonter. Droneshotꓽ Amanda Sailing

Vi endevendte båten og kvitta oss med nesten et halvt tonn skrot! Det syntes på vannlinjen. Fotoꓽ Amanda Sailing

Aldri hadde Paul følt seg så malplassert som på markedsplassen i Daru. I sentrum ble vi møtt av flere hundre øyne og stillhet. I etterkant forstod vi hvorfor – de eneste hvite de kjenner til jobber enten i gruvedrift eller som misjonærer. Kort sagt ingen som er særdeles godt likt. Først da en modig mann hilste og tilbød oss en rundtur i landsbyen, lettet det litt på stemningen. Men fremdeles snakket ingen med oss. Smilene satt langt inne, og praten handlet alt for ofte om hva vi hadde å gi bort, alt fra t-skjorter til penger og sigaretter. Tilbake på båten var vi helt utmattede, men greide ikke skru av tankestrømmen dagens inntrykk hadde satt i gang. Mens Michael greide å fokusere på møtet med nye fjes og noen svært ettertraktede, ferske grønnsaker, var Paul preget av den kalde og skeptiske velkomsten. Han var sjokkert over den negative innflytelsen vestlig kultur hadde på innbyggerne her.

Vi ville likevel gi folk her en sjanse, og hadde sagt ja til en organisert båttur til en landsbybebyggelse på fastlandet. Straks innflytelsen fra supermarked og mektige konserner forsvant, virket folk langt mer avslappet, vennlige og fornøyde. Sammen med guiden vår gikk vi langs stranda og småpratet med en av landsbyenes høvdinger. Først nå kjente Paul et snev av livsgleden fra tiden i Vanuatu. Etter hvert hadde vi en flokk melanesierbarn på slep, som hylskrattet da Michael skar grimaser og løp etter dem. Samtidig holdt de litt avstand og målte oss nysgjerrig med øynene, tok på oss.

 

Tidenes ryddesjau.
Tidenes ryddesjau.

Høvdingen kunne fortelle at disse barna aldri hadde sett hvite mennesker før. Det var spesielt.

Turen til fastlandet hadde gjort oss mer fortrolig med stedet, likevel var det en stor lettelse å få Linn Charlotte tilbake om bord igjen. Nå gjenstod det bare å heise anker og sette kurs mot Torresstredet og nye horisonter. Vi kjente allerede lukten av kanel og nellik i lufta, vi skulle til krydderøyene!

Gjenforent med båten sin. Linn Charlotte første solnedgang på bølja’n blå.
Gjenforent med båten sin. Linn Charlotte første solnedgang på bølja'n blå.

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2020, og er skrevet av Linn Charlotte Klund

Endret: 21.05.2020
Tagger: Amanda