Gjensyn med passatvinden

Et villsvin på tanken?

Foreløpig hadde vi kun sett en tiendedel av Vanuatus 83 øyer, så det var på tide for en ordentlig øyloffing. Det grydde til dag og vi hadde knapt rukket å forlate køya før en utriggerkano la til på vår babord side. Bortsett fra noen enkle fiberglassbåter er dette hovedframkonstmiddelet her til lands. Øyværingen Jeff ville sjekke ut nykommerne i bukta – fire trøtte tryner som hadde ankommet Øya Pentecost i måneskinn kvelden i forveien. Det var lørdag og han hadde skjønt tegninga. Vi skulle selvsagt få med oss øyas hovedattraksjon; «Landdiving»-ritualet alle snakker om. Joda, skyss dit kunne han ordne, og diesel var også å oppdrive i landsbyen. I Port Vila hadde vi blitt anbefalt å putte kokosnøttolje på tanken(!) av en katamaraneier med samme Volvo Penta motor. Selv hadde han brukt det i en årrekke og det skulle visstnok være både billigere og mer effektivt. Småfristet, men tradisjonelle slo vi et slag for vanlig drivstoff isteden. Men da vi et par timer senere ble henvist til de rustne dieselfatene ute i bushen tenkte vi at vi like godt kunne tanket med kokos. Hvem vet hva som skulte seg av rusk og rask her, det var ikke annet å gjøre enn å sette vår lit til dieselfilteret. Trossalt var det flere øyer til neste bensinstasjon.

Litt av en bensinstasjonred2
Litt av en bensinstasjon...

Galmannskap

En i overkant humpete vei skulle ta oss til den rituelle arenaen og vi klamret oss fast bakpå lasteplanet av pickup’n. På antall besøkende som hadde valfartet hit denne solfylte morgenen forstod vi raskt at vi hadde kommet riktig. Landdiving-ritualet er definitivt en av arkipelagoets topp-tre-attraksjoner, og har huset gjester fra Buckingham Palace. I fravær av skrupler og høydeskrekk var det duket for ekstremsport på tradisjonelt vis, nærmere bestemt forgjengeren til strikkhopp. Menn i alle aldre kaster seg utfor stupet, en praksis som i henhold til deres livssyn kommer til å sikre årets avlinger. Man kan spørre seg hvorfor de går såpass drastisk til verks og risikerer liv og helse for å få et stykke søtpotet og noen maisstenger på bordet.

Bak kulissene skjuler det seg imidlertid en god porsjon maskulin stolthet og anerkjennelse. Vi skulte opp mot toppen av skråningen og det høyragende tårnet som minnet om et falleferdig kråkeslott. De ulike avsatsene tilrettela for ulike nivåer av styrkeprøven, og en liten gutt på toppen ti år inntok første trinn. Minutter etterpå deiset han i bakken med hodet så det sang. Man skal tidlig krøkes… Syngende, dansende, toppløse budeier i bastskjørt dannet bakgrunnskulissene, og deltagerne fikk karakteristiske Tarzan-lianer festet rundt anklene. Neste hopp etterfulgtes av et hjerteskjørende knak som ikke kunne forveksles med brudd. Det fikk Linn Charlotte til å gispe så høyt at karene rundt oss begynte å le.

Annonse
Norsk_batmeglerforening_Panorama_710x218Norsk_Batmeglerforening_mobil

Heldigvis var det bare bufferplanken som brakk! Steg for steg eskalerte det oppover mot 20 meter’n, og ritualet nådde nye høyder da to menn skulle avrunde showet med å hoppe parallellt fra toppen. Kun ikledt et penisfoderal ble de hoiet fram etter alle kunstens regler. I likhet med de andre landet de med hodet først så sandspruten stod. Jubelen stod til værs da de sekunder etter reiste seg og børstet av støvet. Vi dro et lettelsens sukk. Alle lot til å ha kommet helskinnet fra det denne gang, og moder jord ville belønne dem med bugnende fruktfat. Det er jammen harde bud i jungelen.

Epis undervannsverden har litt av hvert å by på .red2
Epis undervannsverden har litt av hvert å by på.

Under fulle seil

Vi fortsatte turen mot den lille øya Epi, og med oss ombord hadde vi Pauls foreldre. Her skulle det visstnok finnes to dyrearter som vi fortsatt hadde høyt på ønskelista: kokosnøttkrabbe og sjøku. På seilfronten har vi tatt et skritt tilbake i retning original stil, som følge av at rullefokkanlegget ga opp på tampen av siste seiltur. Mens vi satt og grublet på hvordan vi skulle få importert et nytt uten at kostnadene gikk i været, fikk vi tak i to brukte, men greie, konvensjonelle seil. Dermed kvittet vi oss like godt med hele anlegget. Blåser det opp, må vi nå ned med seilet og bytte til et mindre eksemplar.

Siden vindforholdene mellom øyene var såpass variable fikk vi øvd en hel del. Som om ikke det var nok sørget også autopiloten – etter snaue fem års tro tjeneste – for trøbbel. Nå som vi måtte bytte seil og styre manuelt 24/7 fikk vi en annen følelse for seilingen, og hvor mye hjelp man har nå til dags takket være teknologiens framskritt. Selv om manøverne var mer omstendelige, var det ikke noe stort savn etter rullefokka. Framme ved destinasjonen lot vi ankeret synke til bunns foran den mest idylliske jungelscenen man kan tenke seg. Noen lokale jenter kom med kanoen sin for å gjøre byttehandel og straks hadde vi fersk fisk til lunsj. Ved munningen av en smal elv som fulgte fjellheimen ned mot stranda lå kokosnøttene strødd.

Enda mer imponerende skulle landskapet under vann vise seg å være. Sikten var på topp og det florerte av allskens tropisk fisk mellom fargefulle koraller og sjøannemoner. Krabba og sjøkua fikk vi dessverre ikke øye på, isteden ble det nærkontakt med verdens giftigste slange. Det sies at den svart-hvite havslangen er i stand til å drepe en hest i løpet av tre minutter. Heldigvis er munnen altfor liten til å kunne skade et større pattedyr. Dens fredelige karakter er i tillegg en medvirkende faktor til at det ikke finnes noen rapporterte angrep på mennesker.

Det utsatte Devil’s Point. Faren til Paul koser seg fremdeles bak rattet mens vi andre er en smule anspente.
Det utsatte Devil's Point. Faren til Paul koser seg fremdeles bak rattet mens vi andre er en smule anspente.

Etter et par-tre andre stopp var det på tide å sette kursen tilbake til Port Vila, hvor vi først måtte runde «Devil’s Point». Ved dette utsatte hjørnet av Øya Efate går vinden og bølgene mot strømmen, noe som danner ytterst ubehagelige seilforhold. Vi fikk erfare at det definitivt ligger noe i navnet. Etter ha prøvd oss på kombinasjonen stagseil og første rev i storseilet måtte vi innse at det til og med i ly av øya ble i meste laget. Ergo måtte vi på banen med nest minste fokkseil. Med storseilskøyta i hånda, forberedt på å slippe når som helst, kom vi klar av odden.

Straks befant vi oss i forhold som best kan beskrives som en blanding av vaskemaskin og berg-og-dal-bane, med bølger på opp mot fire meter. Båten danset fra topp til topp mens moren til Paul hadde inntatt køya og ønsket seg tilbake til toppen av vulkanen på Tanna, hvis svovel og sprutende lava ikke på langt nær virket så skummelt lenger. Til tross for strabasene storkoste vår trofaste styrmann, Lübbe senior, seg som vanlig bak rattet. Selv var vi ikke engstelige – det at «Amanda» tåler en støyt hadde vi fått erfare – dog anspente. Heldigvis hadde vi strømmen med oss, som gradvis pushet oss mot roligere farvann. Den siste motvindsetappen bestod vi derimot med glans. Trioen storseil, fokk og stagseil viste seg å fungere svært bra hele veien inn til ankringsplassen.

Fisk mot fargestifter, Byttehandel a’ la 1700-tallet.red2
Fisk mot fargestifter, Byttehandel a' la 1700-tallet.

Grottesafari

Naturen på Vanuatu slutter aldri å overraske, være seg det våte, tørre eller gnistrende element. Hvis man runder nordsiden av øya Tanna kan man ankre opp i nærheten av «Blue Cave» og gå på oppdagelsesferd. Isteden for å traste i turistenes fotspor tok vi saken i egne hender, måtte dog etter iherdig leting innse at stedet Google Maps utpekte som «Blue Cave» var misvisende. Forbausende nok hadde ytterst få hørt om grotta.

Etter seks timer(!) kom vi endelig fram – takket være en livat fyr som geleidet oss barbent gjennom jungelen og foret oss med appelsiner og papaya. Landeieren utstyrte oss med snorkel og dykkermaske, og til tross for lavvann stod vannet ved inngangen høyt. Eneste vei inn var å dykke gjennom det store, svarte hullet i fjellet som kunne skimtes under vannskorpa. Vel inne tok synet pusten fra oss. Sollyset falt inn gjennom et hull i taket og lyste opp inngangen i en dyp blå nyanse. Refleksene danset på veggene mens vi svømte og dykket i det underjordiske slottet. Stedet føltes like magisk som utenomjordisk.

Blue Cavered2
Blue Cave

Målet for seilasen til landets nest største øy, Santo, var en annen grotte – Millennium Cave. I det vi ankom den ruvende åpningen omslynget av tett regnskog skjønte vi fort at dette var flaggermusenes territorium. Omhyrlig klatret vi ned de bratte fjellhyllene med stridt elvevann på alle kanter og inntok underverdenen. Tunnelen slynget seg dypt inn i fjellet og innimellom var det like høyt under taket som i en katedral. De marmorlignende formasjonenen forsterket inntrykket. Med vann til godt over midjen måtte vi ta i bruk både hender og føtter for å komme oss helskinnet gjennom flere pirrende var det å ikke vite hvor lenge vi kom til å være fanget i grottens mulm og mørke. Da dagslyset og skjønne Jurassic Park omgivelser overtok, var det duket for «rafting & trekking» videre nedover elva. Sikkerheten var minimal, eventyret desto mer adrenalinfylt og beskrives best med to ord: Helt rått!

Vi kunne ikke bo i Stillehavet uten å ha testet en slik kano!

På tradisjonell tokt

Båtverdenen i disse deler av Stillehavet er begrenset. I høysesongen inntar seilbåter fra alle verdens kriker og kroker øyriket. Ellers er landsbyen vår utstyrt med én 30 hester fritidsbåt og katamaranformede kanoer for resten. Ulikt andre øynasjoner i Sør-Stillehavet har folk desverre ikke lært seg kunsten å navigere under seil. Ren muskelkraft er isteden primus motor. Det hindrer dem ikke fra å dra ut på åpent hav for å sikre mat på bordet. Landsbyene rapporterer med jevne mellomrom om familiemedlemmer som har forsvunnet i de sterke tidestrømmene som sirkulerer rundt Tanna.

Båtdesignet er ganske enkelt: Stammen til brødfrukttreet utgjør skroget, som vha. lianer kobles til en stabiliserende utrigger. Vi kunne ikke bo i Stillehavet uten å ha testet en slik kano! Høvdingen tillot oss å bruke sin 15-fots modell for en prøvetur. Det som ser ut som «piece of cake» for de innfødte viste seg å være hardt arbeid. Årene som er laget av massivt treverk er mye tyngre enn hva man er vant til fra padleturene på norge. I tillegg gjør båtens asymmetriske fasong det nesten umulig å paddle rett fram. Det skal ikke mer til enn én liten pause før båten gjør en helomvending og baugen havner i motsatt retning. Vi risikerte ikke skipsforlis, og nøyde oss med å utforske de varme kildene i utkanten av bukta. Innføringen i den tradisjonelle maritime ferdselen viste oss tydelig hvor gutta har musklene sine fra.

Stillehavsidyllred2
Stillehavsidyll

Nordvestpassasjen neste

I utgave nr. 5 fortalte vi om møtet med Infinity, båten som ble kringkastet på norske skjermer i «Flaskepost fra Stillehavet». Tilfeldighetene ville ha det til at behovet for en vaktmester meldte seg ombord seilskipet, og Paul endte med å tilbringe deler av syklonsesongen på Marshalløyene. Før Ivy og og NRK-teamet mønstret på, hadde skipet tilbakelagt en ekspedisjon til Antarktis – skildret i den prisbelønnede dokumentaren «Seagypsies – The Far Side of the World». Nå skulle ishavseventyret nå nye høyder, og Nordvestpassasjen stod for tur. Paul, som alltid har vært fascinert av polhistorie, syntes dette var stor stas. Da vi var nødt til å avbryte den planlagte Patagonia-seilasen i fjor, var det som et plaster på såret å nå kunne ta del i planleggingen. Han kunne ikke la være å dagdrømme om å være en del av den storslåtte ekspedisjonen, og kaptein Clemens mente vi burde vurdere å hoppe på.

Sånn hadde det seg at vi etter et par-tre år med seiling i tropene bestemte oss for å gjøre en helomvending. Koraller og kritthvite strender skulle byttes ut med isfjell, midnattsol og isbjørner. Vi skulle ta en pause fra egen båt og mønstre på den 120 fots sementdoningen.

Ekspedisjonbåten«`Infinity«, kjent fra NRKs «Flaskepost fra Stillehavet«, er en 120-fots sementkonstruksjon.red2
Ekspedisjonbåten```Infinity``, kjent fra NRKs ``Flaskepost fra Stillehavet``, er en 120-fots sementkonstruksjon.

For å ta et skritt tilbake i norsk polarhistorie – året var 1906 da Roald Amundsen som den første i verdenshistorien fullførte en komplett gjennomseiling av Nordvestpassagen ombord på kutteren Gjøa. Siden dengang har få andre fartøy overlistet en av de vanskeligste farledene på kloden. For å sette det i perspektiv har det til dags dato vært flere mennesker på Mount Everest enn seilere som har lagt Nordvestpassasjen under kjølen.

I tillegg til storm og kulde er det først og fremst isen som gang på gang setter en stopper for forsøkene på å tilbakelegge hele passasjen i løpet av én sesong. Dessuten har det blitt kartlagt geografiske forandringer i ismønsteret som følge av stadig høyere gjennomsnittemperaturer. Eksempelvis har områder med normalt høye forekomster hatt en svært lav tetthet av is – og vis-à-versa. Med dekning av internasjonale medier og lansering av et stort sosialt nettverk tar ekspedisonen sikte på å skape oppmerksomhet på utviklingen i polhavet, og at klimaforandringer ikke er et morgendagens problem. Selv ser vi fram til et fantastisk eventyr. Det kommer til å bli utfordrende, samtidig unikt.

Ombord på den 120-fots sementdoningen »Infinity» er vi klare for nye eventyr, nærmere bestemt i arktiske strøk.red2
Ombord på den 120-fots sementdoningen ''Infinity'' er vi klare for nye eventyr, nærmere bestemt i arktiske strøk.
DSC_1255red2

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2018, og er skrevet av Linn Charlotte Klund

Endret: 21.05.2020
Tagger: Amanda