Godt nytt år fra jordomseilerne!

Det er en stund siden sist og vi regner vi med at det er flere som lurer på om vi kom oss videre fra Dartmouth og over Biscayabukta før vinteren meldte sin ankomst. Det samme spørsmålet stilte vi oss selv både titt og ofte i løpet av oppholdet ved Noss Marina, mens vi daglig sjekket værprognosene. Ventetiden gikk med til utflukter i området, blant annet til Agatha Christies tidligere herskapshus, slottsruiner og den eviggrønne frodige skogen. Når vi først var i landet måtte vi jo også prøve ut noen engelske spesialiteter slik som Fish ´n Ships, scones, yorkshire- og plumpudding.

DSC_0745
Linn Charlotte og Paul er på langtur med Hero 101

Et stabilt høytrykk lot vente på seg og vi må innrømme at vi så smått begynte å bli utålmodige. Måtte vi virkelig forberede oss på å overvintre i England? I så fall hadde vi ikke vært de første.. Det som av mange ble omtalt som århundrets verste orkanen herjet over landet og vi kunne med gru forestille oss hvordan forholdene var ute på sjøen. Høststormsesongen var for alvor i gang. Etter at «Carmen» hadde roet seg så det lovende ut et par ganger og Linn Charlottes pappa, Per, dristet seg til å bestille flybillett for å mønstre på for etappen over Biscaya. Men den gang ei, to ganger måtte billetten avbestilles igjen. Likevel ga vi ikke opp håpet, det måtte vel før eller senere kommet et værvindu. Og ganske riktig, i midten av november tok vi sjansen på å sette seil retning Spania.

Annonse

Den fryktede Biscayabukta

Selv om værgudene hadde lovet oss godvær var vi selvsagt spente siden det trossalt var høst og vinden fort kan snu ute i bukta med stor B. Flere spørsmål surret rundt i hodet. Ville vi komme oss helskinnet gjennom dette? Holder riggen? Hva med rorbladet, er det pålitelig nok? Vi har jo hørt mange skrekkhistorier fra det som regnes som et av Europas farligste farvann. De første to dagene fikk vi imidlertid andre ting å tenke på. Etter to og en halv uke på land ble gjensynet med de krappe bølgene i den engelske kanal lite hyggelig. Per er riktignok gammel sjømann, men etter tiår med landkrabbeliv var overgangen for ham også brå. Sjøsyken slapp vi ikke unna, faktisk har ingen av oss opplevd lignende hverken før eller senere. Én bøtte hadde forlist så den ene bøtta vi hadde igjen ble dyrebar, mannskapet som ikke hadde vakt lå langflate i køya. Aldri har byssa vært så lite brukt og dietten bestod stort sett av knekkebrød, kjeks eller ingenting. I ettertid må vi le av det hele, selv om det var slitsomt så lenge det pågikk.

Da vi kom oss til hektene igjen kunne vi konstatere at vi hadde vært heldige med turen så langt. Stabil medvind og en god gjennomsnittsfart på drøye fem knop gjorde sitt til at sjømilene stadig ble færre. Sola tittet ofte fram og temperaturen i vannet steg jevnt og trutt. For det meste seilte vi Butterfly med storseil og forseil til hver sin side og det var et fint syn å beskue «Amanda-Trabanthea» der hun gled gjennom bølgedalene som den eneste båten i mils omkrets. Var dette den skumle bukta alle hadde advart oss mot?! Nesten litt for godt til å være sant, men resten av overfarten gikk vel så knirkefritt. Høytrykket varte hele veien fram til La Coruña og vi var lettet og glade over å ha tilbakelagt etappen på fire dager, alt i alt mye mindre turbulent og strabasiøs enn det vi hadde vært forberedt på.

Lettelse! Turen oppe i masta var utvilsomt en følelsesmessig påkjenning
Lettelse! Turen oppe i masta var utvilsomt en følelsesmessig påkjenning

Elle melle – hvor vil ferden ende?

Kun én ting måtte repareres, nemlig riften i forseilet som hadde blitt gradvis større i løpet av turen. Opprinnelig var det bare en liten rift i UV-beskyttelsesmaterialet og nå fikk vi svi for at vi ikke hadde tatt tak i dette med en gang. Hele ettermiddagen ble tilbrakt med nål og tråd på brygga og med en cerveza i ny og ne for motivasjonens skyld.

Neste mellomstasjon var Vigo, der tanken var å få en seilmaker til å se på riften for sikkerhets skyld. Deretter skulle vi sette kursen mot Lisboa, hvor Per etter planen skulle mønstre av. Underveis langs kysten var bølgene temmelig hissige og alternativet nå var å holde ut eller bevege oss i retning åpent hav der forholdene var roligere. Plutselig kom det fra Per «Kanskje vi like godt skulle gå rett til Madeira så slipper vi den krappe sjøen langs kysten?» Ikke godt å si hvor mye alvor det var i det han sa, forslaget ble i alle fall mottatt med begeistring hos oss andre. «Hvorfor ikke gå helt til Gran Canaria, da? Det er trossalt ikke så mange hundre milene lenger og siste planlagte stoppestasjon før Atlanterhavskryssningen. Nok proviant, vann og diesel har vi også», kom det fra Paul. Slik gikk det til at destinasjonen på GPS’en ble endret til Las Palmas og historien straks fikk en annen vending.

Det verste værfeltet hadde vi nå bak oss og vi håpet at godværet ville fortsette. Regnet slapp vi riktignok ikke unna, men så lenge barometeret holdt seg stabilt var vi fornøyde. Rundt oss var det liv og røre og flere båter krysset vårt farvann. En flyvefisk fant veien opp på dekk og nysgjerrige delfiner fulgte oss deler av strekningen med sine grasiøse krumspring. I takt med at gradestokken snek seg opp mot tyve grader i vannet ble forventningene til ankomsten på

P1040686

Kanariøyene større og større

Gleden ble raskt byttet ut med fortvilelse da vi la merke til at syprosjektet vårt hadde vært til ingen nytte og riften var blitt enda større. Ikke nok med det, på én og samme dag gjorde vi to nye oppdagelser: Et lite hull i storseilet (der det hadde vært i kontakt med en splint i salingen) i tillegg til en skade i festet som holder bommen fast til masta. «Å nei – håper ikke hele bommen detter av», var Pauls første tanke. Bomfestet lot seg nemlig ikke reparere og det var ikke verdt å ta noen sjanser, ergo måtte storseilet takke for seg og bommen sikres grundig. Med god margin ble fokkseilet revet slik at riften skulle holdes i sjakk. Fra nå av måtte vi nøye oss med middels hastighet og bedre ble det ikke da vinden de siste tre-fire dagene løyet betraktelig. Vi ville så gjerne fram, men måtte pent smøre oss med tålmodighet. Samtidig håpet vi at bomfestet ikke ville kollapse helt, men holde seg på plass til vi var trygt i havn.

Solnedgang i Las Palmas
Solnedgang i Las Palmas

Land i sikte

Etter åtte dager på sjøen dukket et inferno av lys opp på horisonten og det var ingen tvil om at den populære ferieøya var innen rekkevidde. Vi nærmet oss sakte, men sikkert og seks timer senere kunne vi endelig sette landbein. Det var en herlig følelse å ha tilbakelagt mer enn halvparten av den samlede etappen siden avreisen i Norge i løpet av snaue to uker. Ølen lå allerede kald i kjøleskapet og Paul beordret mannskapet tilbake til båten for en velfortjent skål. Nå var det duket for sydenkos, snorkling, sangria og playa med innslag av reparasjonsprosjekter og vedlikehold. Dette var absolutt etterlengtet og en booster for både krefter og motivasjon. Vi fikk besøk på nytt da Linn Charlottes mamma tok en spontan tur ned for å hilse på, noe vi satte veldig pris på. Per takket for seg og var fornøyd med sitt comeback som sjømann.

Omsider var det på tide å konsentrere seg om båten mer eller mindre på heltid siden vi hadde en lang havkryssing i vente og «do-to-lista» var lang. Saildrivet måtte blant annet repareres, noe som endte med at «Amanda-Trabanthea» fikk seg en uventet luftetur i kranen. Skadene var mer omfattende enn vi først hadde trodd, så et besøk på verftet med assistanse fra spesialiserte Volvo Penta-mekanikere var et must. Feilen lå i propellakselen som viste seg å være lekk, et komplisert og muligens kostbart prosjekt hvis det ikke hadde vært for at vi hadde med vårt gamle saildrive i reserve. Det ble byttet ut i juni grunnet andre problemer og propellakselen var fullt brukbar. Nå var det bare å håpe på at delene ville korrespondere.. Vi var ivrige og spente, men måtte først belage oss på en natt på land. Mekanikerne måtte selvsagt ha sin obligatoriske siesta og tok arbeidet med stor ro. Dagen etter troppet de opp en time for sent, men vi tilga dem da de med omhu monterte delene for så å konstatere at alt så lovende ut. Generalprøven hadde med andre ord gått bra, og da båten var tilbake på gyngende grunn fikk vi gledelig erfare at det funket i praksis også.

flyvefisk
Flyvefisk

Seilene hadde vært hos seilmakeren og vi tok lærdom av hendelsen og polstret samtlige splinter og skarpe objekter på dekk. Under en klatretur i masta oppdaget Paul til sin forskrekkelse at forstaget var i ferd med å ryke. Takk og lov for at det ikke hadde utviklet seg videre mens vi var ute på bøljan blå. Nytt stag måtte bestilles, i tillegg måtte det nevnte bomfestet byttes ut. Skal si vi sørget for at seilmakeren og mekanikerne på stedet hadde nok å gjøre.

Sikring av masta da undervantene røk
Sikring av masta da undervantene røk

Seilermekka

Las Palmas har mange fasiliteter og er populært blant seilere, siden det for mange er startskuddet for overfarten til Karibien. Ved marinaen hadde vi både nordmenn, svensker og dansker ved siden av oss, og spesielt med svenskene i «Awaiting Forecast» fikk vi god kontakt. Vi hjalp hverandre med stort og smått, for eksempel var det kjekt å ha noen ekstra hender når det nye forstaget skulle monteres. De hadde på sin side problemer med propellen (der et blad hadde falt av) og fikk god nytte av vår hjelp. Vi fikk for første gang erfare hvor åpent og nyttig seilemiljøet er, og hvis man tilbyr seg å hjelpe får man som regel den hjelpen man selv trenger og vel så det i gjengjeld. Det er godt å ha en slik trygghet rundt seg, ikke minst er det godt å utveksle lignende erfaringer.

Forbløffende nok hadde marinaen en del gjester som hverken eide eller tilhørte noen båt, disse var de såkalte «haikerne». Daglig dukket de opp på brygga i håp om å få skyss over Atlanteren, mot at de var hjertens villig til å hjelpe til med matlaging, vakter og andre oppgaver om bord. Etter å ha vurdert forslaget om ekstramannskap nøye, falt vårt valg på engelskmannen Hektor. Han var reisevant, elsket å fiske og hadde dessuten krysset Atlanterhavet tre ganger tidligere. Vi gledet oss til fersk fisk på bordet hver eneste dag, det var i følge vår nye matros ikke noe problem. Likevel var vi en smule skeptiske siden vi hadde hørt flere historier om at det ikke kryr av fisker ute på det store, dype hav…

Dagene før vi skulle kaste loss fløy av gårde og som vanlig ble avreisen utsatt både én, to og tre ganger. En nyanskaffet vanngenerator skulle forsørge oss med nok strøm, i tillegg hadde vi kommet over en rimelig badeplattform som lenge hadde stått høyt på ønskelista. Da alt var på plass var det blitt bittelille julaften og vi kunne vinke adjø til Kanariøyene og våre svenske venner på brygga.

Julenisse som agn
Julenisse som agn

Gyngende jul

Vel i gang kunne vi konstatere at vi var på god vei til å bli herdet mot den lumske sjøsyken, selv om den inntraff nå og da. Julen nærmet seg med stormskritt, men vi må innrømme at julestemningen ikke var helt på topp. For oss som er vant til å feire med familiene våre hjemme i Norge og Tyskland var det en spesiell og litt vemodig følelse å være «stuck» ute på havet uten dekket bord, julepynt eller så mye som et eneste snøfnugg. Vel, vi fikk gjøre det beste ut av det og julemiddag skulle det i alle fall bli. På menyen stod medisterpølser, surkål, tysk knödel, brun saus og til og med en klatt tyttebærsyltetøy. Sammen med mammas småkaker og julemelodier på gitaren gjorde det sitt til at humøret steg.

Forholdene var upåklagelige og medvinden pustet oss målrettet sørover retning Kap Verde, men et godt stykke før vi nådde dit skulle vi endre kurs. Vi var glade for at vi hadde ombestemt oss for å skofte disse øyene, som var del av den egentlige ruta vår. Slik sparte vi tid og dager på sjøen og ville komme fortere fram til Karibien, der det ventet oss nytt besøk hjemmefra.

Etterlengtet cervezapause under en arbeidsøkt med svenskene fra nabobåten
Etterlengtet cervezapause under en arbeidsøkt med svenskene fra nabobåten

Krevende hverdag om bord

Med fisking gikk det som vi hadde spådd; fangsten var laber. Den som ergret seg mest var selvfølgelig Hektor, som prøvde alle mulige kroker og utstyr for å lokke til seg fisken, men den gang ei, til og med julenissen kom til kort. Det fantes fisk, nappet gjorde det også en fire-fem ganger, problemet var at den stakk av med kroken eller snøret hver gang. Fiskesnørene ga oss mer hodebry enn glede da de stadig viklet seg inn i vanngeneratoren slik at vi måtte til pers med kniven for å kjempe mot bølger og knuter ute på plattformen. Løfter om glinsende gullmakrell og fersk tunfisk på tallerkenen gjorde at vi for det meste hadde bunkret tilbehør og latt hovedretten stå igjen i hylla, noe vi nå angret bittert på. På grunn av dette måtte vi ofte ta til takke med suppe og ris, noe som etter tiende gang på rad ikke var fullt så stas lenger.

Aber nummer to: Fra å være en kul og omgjengelig kar viste vårt nye mannskap seg etter hvert som en einstøing på mange måter. Som ferske langturseilere setter vi sikkerhet høyt og både redningsvester og sikkerhetsliner er til for å brukes, spesielt når man er alene på nattevakt. Hektor derimot, skjønte ikke vitsen med dette og hadde det vært opp til ham ville han aller helst henge etter båten i bare et tau. «No risk, no fun». Etter hans mening var nattevakt dessuten meningsløst siden det uansett ikke var noe trafikk. Selvsagt har han rett i at sjansen for å støte på en annen båt er liten, men slike ulykker har forkommet og trafikken er betydelig større i dag enn da han sist var ute for over tretti år siden. Da vi fant ham sovende på vakt forstod vi at dette måtte tas tak i, men hvordan forteller man en sta 68-åring som hele livet har lagt opp sitt eget løp hvordan han skal oppføre seg?

Klatretur
Klatretur

Det var neimen ikke lett og vi måtte svelge mange kameler. Han var på sin side misfornøyd med at alle kompromissene han måtte inngå, noe tydeligvis ikke var vant til. Etter mang en heftig diskusjon i begynnelsen bedret det seg heldigvis utover turen og vi lærte å omgås hverandre på en mer hensynsfull måte. I ettertid har vi fundert mye over hvorfor det gikk som det gikk, kjemien stemte trossalt bra i begynnelsen. Men ti kvadrat fordelt på tre personer er ikke mye, og det faktum at man lever så tett kan lett føre til problemer. Vi kan med sikkerhet si at vi har lært mye av denne erfaringen og kommer til å tenke oss om to ganger før vi eventuelt tar med ukjente igjen.

Det varte ikke lenge før det ble hverdag om bord og dagene fikk sin faste rytme; sove, spise, diverse vedlikehold, ettemiddagslur, vakt, sove, spise og så videre. En utfordring var den evinnelige gyngingen fra side til side, og spesielt under byssetjenesten kunne det sprute fra grytene, noe som førte til at Hektor etter hvert ga opp hele kokkekunsten. Det ble flere knall før vi for alvor lærte å bruke sjøbein.

Gym på dekk
Gym på dekk

Fare på ferde…

De 2 700 nautiske milene ble stadig færre og vi begynte så smått og forberede ankomsten på Barbados. Men ting kan brått forandre seg og lite visste vi da om hva vi hadde i vente… Vi ante fred og ingen fare da vi en sen kveld skvatt til av et smell på dekk. Til tross for ivrig inspeksjon med lommelykten fantes det ingen spor etter den uhyggelige lyden. Da vi noen timer senere ble vekket av et enda kraftigere smell var det ingen tvil om at noe alvorlig var på gang. I morgenskumringen kunne vi se at undervanten på babord side var tynnslitt oppe ved salingen, og tilsvarende vant på høyre side hadde røket tvers av i et forsøk på å kompensere.

Hva nå, ville masta klare påkjenningene helt fram til målet? Foreløpig var det hverken land eller hjelp innen rekkevidde. Timene og dagene som fulgte var temmelig nervepirrende. Selvfølgelig gjorde vi det vi kunne for å stabilisere og sikre riggen med ytterligere skjøter og spennbånd og håpet at vår provisoriske løsning ville stå løpet ut. Den grusomme gnissingen av wire mot wire skar i ørene hver gang båten krenget over på siden og bidro til at søvnkvaliteten ble desto dårligere. Mot slutten av overfarten opplevde vi i tillegg at «squallene» og regnskurene, som hadde vært helt fraværende i begynnelsen, kom tettere og kraftigere. Da var det bedre å reve en gang for mye enn for lite.

I krana
I krana

Karibisk lykke

Da den lille øya dukket opp foran oss og vi få timer senere ble loset inn i innsjekkingshavnen via VHF’en var gleden til å ta og føle på. Både båt og mannskap var kommet helskinnet fram og vi hadde vår hittil lengste seilas bak oss. Akkurat tre uker hadde vi brukt, slett ingen dårlig meritt til å være nesten nybegynnere. Etter at det formelle var i boks stod vi fritt til å kaste anker i den idylliske bukta. Jolla fikk igjen se dagens lys og stupebrettet ble innviet. På yachtklubben inne på stranda ventet nordmannen Øystein Freddy Weel, broren til en bekjent av oss som vi nå endelig skulle få møte. Det skulle vise seg å bli et hyggelig bekjentskap og han ble vår one and only guide til Barbados. Blant annet fikk vi en ukes æresmedlemskap på yachtklubben og med tilgang til strandbar, bibliotek og andre fasiliteter var det lett å glemme at vi egentlig var primitive jordomseilere.

Vi er glade og takknemlige for at vi ble tatt så godt i mot av «Fred» og hans hyggelige kone. I dagene som fulgte fikk vi merke på kroppen at turen på mange måter hadde vært en påkjenning, ikke minst mentalt. Hektor pakket sakene og takket for seg og det var ekstra godt å ha båten for seg selv igjen. Spesielt befriende var det å kunne ta seg en dukkert i det turkise vannet når det måtte passe oss. Blant skilpadder, sjøstjerner og fargesprakende fisker kan vi senke skuldrene igjen og nyte at vi endelig er i det søte karibiske paradis.

Endret: 21.05.2020
Tagger: Amanda