Guatemala – et land med flere overraskelser på lager

Det karibiske hav var lagt under kjølen og for to par stive sjøbein var det en fornøyelse å sette føttene på jorda igjen, og for aller første gang i Guatemala.

Etter å ha gjort unna formalitetene og stiftet nærmere bekjentskap med Livingston kunne vi ta fatt på dagsetappen oppover Rio Dulce, noe som skulle bli en helt spesiell opplevelse. Innover i grønneste skogen bar det, og omgitt av tropisk vegetasjon og bratte åssider som stupte ned i elvemunningen, var vi rett og slett stumme av begeistring. Hvor kult var det ikke å kjøre med seilbåt oppover en elv, og til en forandring si adjø til saltvann, tunfisk, tang og tare og ønske grønt elvevann, pirayaer og urgamle, mosegrodde trestammer velkommen. For dem som vurderer å legge seilasen eller ferieturen innom Rio Dulce, er det absolutt noe vi kan anbefale.

Etter trafikken å dømme er det foreløpig en mer eller mindre uoppdaget perle, og det kunne gå lenge mellom hver gang vi møtte en sightseeingbåt eller – ytterst sjelden – en seilbåt. Underveis på den første strekningen som snodde seg flere nautiske mil inn i regnskogen, var farleden innimellom ikke bredere enn at akkurat to båter kunne møtes. Samtidig som elva snirklet seg dypere inn i bushen, ble landskapet bare finere og finere, og det føltes som om vi befant oss i kulissene til en spektakulær naturfilm. Hjemmesnekrede kanoer med vinkende guatemaltekere ombord i skjønn symfoni med bedagelige pelikaner og stolte egretthegrer satte prikken over i’en.

Selv om vi holdt oss tålig midt på sjøen, var det litt nifst at ekkoloddet stadig vekk viste en dybde på omkring 2,4 meter...

Annonse
sensarmarine580x400_v1sensarmarine320x250_v2

Desverre skulle dette kapittelet av eventyret ta slutt og etter hvert som farvannet krysset den ene innsjøen etter den andre kunne vi se langt etter flere smale serpentinerstrekninger. Selv om vi holdt oss tålig midt på sjøen, var det litt nifst at ekkoloddet stadig vekk viste en dybde på omkring 2,4 meter…

Heldigvis føyk vi glatt gjennom alt som het bunnslam og gjørme og kom oss fram til destinasjonen Fronteras uten å bli sittende fast. Straks forstod vi hvorfor vi hadde møtt så få seilbåter på veien, mye tydet nemlig på at de fleste hadde blitt stuck her. Rio Dulces største langturs- og hobbyseilerby blir beskrevet som ’’et paradis for pensjonerte eller likeglade seilere såvel som backpackere og andre tapte sjeler’’, og med god grunn. I tillegg til vakre omgivelser har det dannet seg et større «gringo-miljø» her (gringo er det latinamerikanske begrepet for amerikanere, en betegnelse som ofte brukes om europeere også). Byen lokker dessuten med flere marinaer og gode maritime fasiliteter, og mange av seilerne som hadde planer om å legge passet innom her før Panamakanalen og Stillehavet kom seg aldri lenger… Sist, men ikke minst er Guatemala kjent for lave levekostnader, og det er aldri langt mellom pubene hvor ølen koster en brøkdel av det vi er vant til.

Som en kontrast så vi selvfølgelig en del fattigdom og slit, og fikk senere høre historier om kriminalitet samt høy drapsstatistikk i storbyene, som dessverre er en del av hverdagen til altfor mange latinamerikanere.

Møte med et nytt kontinent

Vi har på ingen måte tenkt å ende våre glade seilerdager her – en trist skjebne som altfor ofte resulterer i alkoholmisbruk, noe vi stadig ble vitne til. Isteden gjorde vi unna rengjøringen og oppryddingen etter turen – ikke minst etter stormens strabaser – på rekordtid og tok ferden til nye høyder, bokstavelig talt. På vei mot Guatemalas fjellstrøk ble vi via bussvinduet kjent med dette nye og tilsynelatende spennende landet, hvor vi skjønte vi hadde mye å se fram til.

Fra Rio Dulces frodige skoger kjørte vi gjennom knusktørt cowboylandskap, som igjen forandret seg i retning fjellandskap med en helt annen fauna. Det yrte av liv i gatene, og landet var ennå ikke i overkant kommersialisert eller amerikanisert, som betydde at folk flest hadde beholdt sin vante levestil, noe de så ut til å trives med. Mayaindianerne gikk rundt i sine tradisjonelle fargerike drakter, og var utvilsomt stolte av all håndarbeidet og jobben som lå bak de mønstrete klesplaggene. Som en kontrast så vi selvfølgelig en del fattigdom og slit, og fikk senere høre historier om kriminalitet samt høy drapsstatistikk i storbyene, som dessverre er en del av hverdagen til altfor mange latinamerikanere. Men stort sett virket folk glade og fornøyde, og vi fikk straks sansen for mentaliteten deres.

Velkommen til gale-Mathias-land!

Den fargerike bebyggelsen var dekorert med reklame for alt mulig rart, og for oss det var mange nye inntrykk og mye input på en gang, noe vi snart skulle bli vant til. Trafikken var et kapittel for seg, og hverken lastebiler eller andre sinker så ut til å bry seg om å holde høyrefilen på motorveiene. Både bussjåføren og flertallet av bilistene var nådeløse i forbikjøringene.

’’Velkommen til gale-Mathias-land!’’, var den slående velkomsthilsenen til Ørje-gutten Gustav Braarud, som vi nå skulle besøke. Han har eget hotell ved innsjøen Lago Atitlán, og hadde invitert oss hjem til seg på «Vulcano Lodge», som kåken het.

Fabelaktig utsikt over Lake Atitlán fra terassen på Vulcano Lodge
Fabelaktig utsikt over Lake Atitlán fra terassen på Vulcano Lodge

I vulkanenes territorium

Det hele begynte i fjor sommer da Paul jobbet på Båtcaféen i Ørje og ble kjent med unge herr Braarud, som tilhørte en av de skravlesjuke stamgjestene. Han fortalte om businessen sin og oppfordret oss til å ta turen når vi først var på de traktene. Og nå stod vi altså i paviljongen til lodgen, som i tillegg til hovedhuset i tyrolerstil bestod av en rekke bungalower spredt utover parkanlegget. Ikke mindre enn fire gartnere hadde sin stri med å holde orden på hibiscusblomstene, banan- og advokadotrærne og hengerosene, bare for å nevne noe. Etter flere uker til havs skulle det bli luksus å sove i en ordentlig seng igjen, samt føle seg litt bortskjemt som kunne gå til ferdig frokostbord og benytte seg av fasilitetene som ellers hørte med til et hotellopphold.

Det varte ikke lenge før praten var igang, og mens Gustav ville høre om turen over Det karibiske hav var vi nysgjerrige på historien bak hans spennende investering langt oppe i de sørlige fjelltraktene. Beliggenheten var det i alle fall ingenting å si på. Med utsikt over den digre innsjøen omringet av hele fem vulkaner hadde han skutt gullfuglen. For oss var dette noe vi aldri hadde sett lignende til, og vi kunne sitte i timesvis å se utover den innbydende sjøen og vulkanene som speilet seg i vannflaten.

Innimellom kraterne lå sju mindre byer eller tettsteder, hvor mayaene opprinnelig hadde levd alene i flere hundreår.

Det endte med at vi ble værende noen flere dager enn først planlagt, og fikk etter hvert mange hyggelige bekjentskaper. Deriblant en bergenser som hadde et tomt hus stående i samme landsby, hvor han foreslo at vi kunne bo mens det var fullbooket hos Gustav – et tilbud vi selvsagt ikke takket nei til. Litt dårlig samvittighet hadde vi naturlig nok for å være borte fra båten såpass lenge, på den annen side visste vi at den var i trygge hender i Bruno’s Marina.

Utsikten fra terrassen lenger opp i lia var ikke mindre upåklagelig, og selv om vulkanene ikke lenger var aktive, var de fortsatt et fengslende blikkfang. Innimellom kraterne lå sju mindre byer eller tettsteder, hvor mayaene opprinnelig hadde levd alene i flere hundreår. De siste tiårene hadde imidlertid folk fra alle verdens kanter forelsket seg i området, og alt fra hippier til par på kjærlighetsferie og backpackere hadde satt sine føtter her. Mange av dem hadde slått seg ned her for godt og levde nå side om side med indianerne.

Vi kunne bare drømme om å få »Amanda» opp i samme hastighet som power-lanchaene
Vi kunne bare drømme om å få ''Amanda'' opp i samme hastighet som power-lanchaene.

Norsk seilprat langt oppe i hutteheita

På mange måter var disse fjellandsbyene fascinerende småsamfunn, det syntes i alle fall sosialantropologen fra Norge. Fåtallet av bygdene hadde biler og ordentlig utbygde veiforbindelser til omverdenen, og trafikken bestod for det meste av tuc-tuc’er – et artig lite kjøretøy med tak på tre hjul som kan minne om en karusellvogn. Vårt oppholdssted Jaibalito var den eneste kommunen som lå helt utenfor allfarvei, med stier den eneste forbindelsen til nabobyene med mindre man kom sjøveien. Båttrafikk skortet det ikke på, og ute på innsjøen var det passasjerbåtene som hadde monopol.

«Lanchaene», som de ble kalt, kjørte non-stop mellom byene i en forrykende fart. Sikkerheten var det så som så med, og det faktum at noen av trebåtene sang på siste verset var ingen hindring – passasjerene ble stuet ombord som sild i tønne. Opp gjennom tiden hadde det vært flere havarier som hadde endt i drukningsulykker, siden de fleste innbyggerne tragisk nok ikke kan svømme. Seilbåter var det derimot så godt som ingen av, selv om forholdene ute på bølja’n blå egnet seg ypperlig for små dagsetapper. Generelt møtte vi svært få seilere blant alle de eventyrlystne tilreisende, hverken aktive eller pensjonerte. For vår del var det selvsagt uvant med tanke på at vi til nå hadde ferdes i maritime miljøer i halvannet år, hvor det mesteparten av tiden gikk i båtprat og utveksling av seilererfaringer.

I seilermiljøet, spesielt i Karibien, er de videns kjent for sine musikalske opptredener; hun på saksofon og han på gitar og piano. Nå hadde vi sjans til å møte dem face-to-face, noe musiker Paul syntes var stor stas.

Imidlertid skulle dette komme til å endre seg. En dag flyttet nemlig en nordmann inn i etasjen under oss, og det var ikke hvem som helst. Ådne hadde selv lagt ut på langtur noen måneder etter oss, tatt samme ruta over til Barbados, og hadde med et par unntak besøkt de samme øyene i den karibiske øykjeden. Dessuten var han på samme alder og hadde en båt på størrelse med «Amanda-Trabanthea», kun ett hakk mindre. For et sammentreff at vi skulle møtes langt oppe i fjelltraktene i Latin-Amerika! Han var venn av huseieren og tok seg nå en ferie ved innsjøen før han skulle til hjemlandet for å spe på budsjettet. Med andre ord var det duket for mange hyggelige pratestunder med bildeframvisninger og deling av erfaringer.

Noen dager senere ankom et annet seilerpar Jaibalito, den tysk-tsjekkiske duoen Cora og Stan . I seilermiljøet, spesielt i Karibien, er de videns kjent for sine musikalske opptredener; hun på saksofon og han på gitar og piano. Nå hadde vi sjans til å møte dem face-to-face, noe musiker Paul syntes var stor stas. Dessverre fikk vi aldri tatt en titt på båten deres, som også var plassert i Rio Dulce. I likhet med «Scrappy», som vi seilte med på Grenada, har den tidligere livbåten fått en ny karriere som seilbåt og har dessuten vært verden rundt flere ganger. Forskjellen er at Cora og Stans båt er tipp topp utrustet og gjennomført, og i følge dem som har fått en omvisning skal den visst være ganske så eksemplarisk.

Guatemalas presidentpalass
Guatemalas presidentpalass

Guatemala under lupen

Alt for ofte i løpet av turen vår har vi hatt tidspress for å hinne med det ene aller andre, være seg et værvindu, besøk hjemmefra eller kanskje et fly. Nå kunne vi til en forandring ta ting mer med ro, og i Gutemalas høyland likte vi oss så godt at dager fort ble til uker, og hadde det ikke vært for oppgavene som ventet oss på båten kunne uker fort blitt til måneder. Flere turer ut i det blå skulle det óg bli, for dette landet sluttet aldri å overraske.

Med varme kilder, regnskog, pyramider, mayaruiner, koloniale slott og byer fantes noe for enhver smak. Sammen med noen venner dro vi til byen Antigua, som faktisk fungerte som hovedstad for alle de spanske koloniene i Mellom-Amerika i over tohundre år. Flotte barrokanske bakgårder med statuer, fontener, eføy og vakre mosaikkmønstre prydet bybildet, og tok oss med tilbake til den grandiose kolonialtiden. I denne skjønne byen fikk vi i tillegg gleden av å se et ekte vulkanutbrudd. «Fuego» glimtet til med en aldri så liten eksplosjon og en røyksky steg til værs. Selv om vi senere fikk vi vite at dette inntreffer daglig, var det artig å ha sett. Deretter gikk turen til dagens metropol Guatemala City, som med sitt myldrende og kaotiske inntrykk ikke hadde mye til felles med den tidligere hovedstaden.

Annonse
20_06_Fuelservice_Bannere_BVNettFuel-service_710x21820_06_Fuelservice_Bannere_BVNettFuel-service_320x250

Visse soner av byen blir forbundet med skyhøy kriminalitet, og motivasjonen bak et drap behøver ikke stort mer enn en sixpack øl i fortjeneste. Helt syke tilstander! Følgelig holdt vi oss unna værstingområdene og trasket mest rundt i sonene 1 og 10, som ble ansett som tryggere. Bortsett fra presidentpalasset var det neimen ikke mange attraksjoner som var verdt å legge turen innom, og vi forstod raskt at vi burde komme oss bort fra denne masete storbyen for å se mer av godsakene landet hadde å by på. Men før den tid stod prosjekt: båt på programmet.

Mugg i lange baner
Mugg i lange baner

Tidenes sjokk

Med ladete batterier og en god porsjon motivasjon til å gyve løs på reparasjonene returnerte vi til Rio Dulce og et scenario som vi sent kommer til å glemme. Etter en hel dag på veien var vi rimelig klare til å legge oss da vi ankom båten, i god tro om at den var like ryddig og innbydende som da vi forlot den. I det vi åpnet døra ble vi imidlertid møtt av en forferdelig stank og et horribelt syn. Alt treverket var helt grågrønt og dekket med et pelskledt belegg fra ende til annen – mugginvasjon de luxe! Det så ut som om noen hadde applikert putene med grå dotter, det samme gjaldt selvfølgelig tingene som befant seg i kjøleskapet, selv om mesteparten var holdbare varer. Heldigvis hadde ikke pesten spredd seg til absolutt alle skap og skotter, men halvparten av klærne og en hel del utstyr havna rett i vaska. Deriblant redningsvestene, diverse kjøkkenutstyr og til og med bøker.

Vi var helt fra oss av forbløffelse, og sakte, men sikkert gikk det opp for oss hvilken jobb vi hadde fått i fanget. Halvannen måned borte fra båten, og dette var straffen…? I frykt for tyveri hadde vi ikke latt luka stå på gløtt, og i til tross for tørrsesong hadde det regnet masse siden vi dro, noe som hadde gjort sitt til å muggen kunne spire og gro. Som en motsats til rust og saltvannstæring skulle vi herved isteden få smaken på ferskvannsparadisets største bakside. Én ting var sikkert, vi kunne ikke legge oss til å sove i denne soppstuingen av en båt. Heldigvis var det ledige senger på dormen (sovesalen) i marinaen, og med en guffen bismak hoppet vi i køya og kviet oss for morgendagen.

Med 3 flasker edikk innkjøpt for anledningen ga vi oss i kast med det pelskledte innventaret og jobbet oss møysommelig gjennom båten. Underveis dukket det stadig opp mer pickpack og nye steder som trengte en sjau, noe som medførte at vi måtte endevende enda flere skap og skuffer. Aldri før har vi vel satt mer pris på et badebasseng, og det ble flere kjærkomne dukkerter i marinaens pool for å få et avbrekk fra den illeluktende badstua båten vår hadde forvandlet seg til.

Rio Dulce
Rio Dulce

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2015, og er skrevet av Linn Charlotte Klund

Endret: 21.05.2020
Tagger: Amanda