I farvannet etter overmodige misjonærer og Captain Cook

Etter en kaskade av bildeskjønne laguner, to nesten-forlis, fenomenale koraller, jakt på uoppdrivelige båtdeler, latter og tårer, var Stillehavet ganske straks et tilbakelagt kapittel. Vi måtte «bare over dørstokken» til Indonesia, ingen hvilken som helst terskel. Vi snakker om et av planetens mest beryktede farvann, Torresstredet.

Den trange kanalen mellom Australia and Papua er en farlig grunn labyrint av nesten 300 øyer og talløse korallrev hvor tilsynelatende lovende kursofte ender i en blindvei. Både vind og hav blir presset gjennom dette trange nåløyet. 25 knop passatvind til alle døgnets tider toppes med seks knop tidevannsstrøm på det meste. [Det er en halv knop mindre enn hva «Amanda» gjør på flat sjø under motor!] Kunsten å time Torres-etappen i forhold til tidevann og værforhold kan utgjøre forskjellen mellom en fornøyelig passasje og et inferno av motstrøm og stamping i krapp sjø med -2 knop bakoverdrift.

Arafurasjøen bød på drømmeforhold. Med full seilføring kunne vi sløre vestover. Fotoꓽ Michael Chahley
Arafurasjøen bød på drømmeforhold. Med full seilføring kunne vi sløre vestover. Fotoꓽ Michael Chahley

For å gjøre det hele enda mer spennende satte vi startstreken på en strategisk sett kinkig posisjon. Vi hadde valgt å utklarere fra Papua Ny-Guinea via Daru lengst nord i stredet, hvor Paul de siste dagene holdt på å fordype seg i pilotcharts, tidevannstabeller og værkart.

Etter et påkjennende opphold på den lugubre øya (skildret i forrige reisebrev) var vi igjen fulltallig mannskap. Linn Charlotte hadde med nød og neppe kommet tilbake fra sin solotrip til Trobriandøyene. I mangel på tid og seilervennlig vindretning, valgte hun et umaritimt sidesprang til drømmedestinasjonen i øst. Det var en utslitt, men euforisk båteier som segnet om på cockpitbenken. Hun hadde kapret aller siste sete på propellflyet fra seilerparadiset tilbake til sivilisasjonen. Det tok en god stund før hun kom til hektene og kunne fortelle sin historie.

«Bird, bird coming!» For trobrianderne var flytrafikk langt fra hverdagskost, så i mangel på vokabular hadde de plassert fly i samme familie som tropiske fugler.

Kan »klissvåt før Torresstredet» sammenlignes med »dritafull før Drøbaksundet»⁇ Fotoꓽ Michael Chahley
Kan ''klissvåt før Torresstredet'' sammenlignes med ''dritafull før Drøbaksundet''⁇ Fotoꓽ Michael Chahley

En livsdrøm går i oppfyllelse

Kiriwina Island -650 nautiske mil lenger øst- noen uker tidligere.

Selv fra fugleperspektiv forstod jeg hvorfor seilerkolleger hadde svermet for arkipelet, omtalt som «The Islands of Love». Turkist hav så langt øyet kunne se, kritthvite, solbadede koraller… Etter en lang, intensiv båtdugnad i storbyen Moresby, var dette hva svenskene kaller øgongodis. Touchdown. Jubelbrøl. «Bird, bird coming!» For trobrianderne var flytrafikk langt fra hverdagskost, så i mangel på vokabular hadde de plassert fly i samme familie som tropiske fugler. En enkel flystripe, et bittelite hus med en skranke – flyplassen var altfor liten for folkemengdene som hadde hvalfartet hit. Mens bare en brøkdel skulle ombordstige flyet tilbake til fastlandet, tilhørte resten velkomstkomitéen. Jeg måtte klype meg i armen. Var dette sant, var jeg virkelig her?! Drømmen om sagnomsuste Kiriwina ble til omtrent samtidig som ambisjonen om jordomseiling – på UiOs Institutt for Sosialantropologi. Mens jeg med ett øre hadde sittet og hørt Hylland Eriksen og Co. forelese om fjerne himmelstrøk, hadde den andre hjernehalvdelen dagdrømt og lagt planer. Og her var jeg altså.

Jeg hadde dratt på lykke og fromme og antropologen i meg ønsket naturligvis å bo lokalt. Slik ble jeg innkvartert hos Noleen, hvor jeg fikk servert rå tang og tare og tilbrakte nettene på et hardt bambusgulv. Storbystøy var erstattet av syngende, tropiske sikader. Sammen med en sval sjøbris som gjennomtrengte de glisne veggene var det en fenomenal sovemedisin. Folk jeg møtte langs jungelveiene var like imøtekommende som da de første misjonærene kom for «å gjøre folk av dem», med ett unntak… Ungene var blitt sendt fra middagsbålet og rett i seng – tabuenes time var kommet! Bestefaren tok ordet, og ned til den minste, mest groteske detalj ble jeg servert historien om misjonæren som endte opp i middagsgryta på naboøya. Mens de avskaffet slike makabre skikker, har de på tross av misjonærene greid å holde på mye av sin egen kultur.

Romantiske av natur, har trobrianderne opp gjennom historien giftet seg av ekte kjærlighet, derav kallenavnet Kjærlighetsøyene. Selv om de smilte fra øre til øre var ikke tanngarden fullt så sjarmerende. Nesten litt fælt å si det, men den blodfargede væsken på tenner og i munnviker ga meg assosiasjoner til overnevnte praksiser fra den mørke fortid. I virkeligheten dreier det seg om ren plantekost, beetle-nøtten, som tygges og spyttes ut på måfå. Det ser til forveksling ut som om folk går rundt i gata og spytter blod. Så vemmelig det enn høres ut, takket jeg ikke nei. Skal love jeg brakk meg i stor stil, og lunsjen var på full fart opp igjen. Men jeg beit det i meg, ville neppe være noe dårligere enn resten. Ikke søren.. Du har nå blitt introdusert for den eksotiske, hakket mer motbydelige versjonen av snus!

Michael, vårt nye mannskap og erfarne divemaster, var tilbake i sitt rette element.
Michael, vårt nye mannskap og erfarne divemaster, var tilbake i sitt rette element.

Syklonalarmen går

Sydhavsidyllen skulle snart slå sprekker, en syklon var i anmarsj. Med blikket glidende over det småurolige havet utenfor korallrevet, så jeg for meg «Amanda» liggende å duppe i Papua-gulfen i vest. Neste uke skulle vi ut på sesongens trolig lengste havetappe. Sett at syklonen tok samme vei, hva var alternativet? Paul hadde uttrykket bekymring over hvor lite ly ankerplassen bød på. Det toppet seg da Kiriwina-væringene begynte å forberede seg på det verste og jeg realiserte at jeg ikke kom meg bort herfra…

Annonse

Jeg hadde gått i turistfellen og antatt at hovedøya hadde både minibank og PNG Airlines-filial. Bommert! Nå satt jeg med en forhåndsbestilt returbillett som var fysisk umulig å betale. Plan B var å ta passasjerferge til fastlandet. Med vantro fastslo jeg at rutebåten var intet annet enn en sliten cabincruiser på størrelse med «Amanda». «Du bør ikke dra med den ferga nå, Charlotte. I fjor var det en båt som forsvant sporløst og søket etter passasjerene pågår ennå», sa Noleens bror med engstelse i blikket. Der røk båteventyret.

Jeg måtte komme med det flyet på mandag, koste hva det koste ville. Neste flyavgang var ikke før neste helg. Ikke mer snorkling eller øyloffing, sanden i timeglasset var i ferd med å renne ut. Finn.no, Tripmonster, Opodo og Co. var alle samstemte: Ingen ledige billetter. Som seilerkompis Morten Lie Wold pleier å si: «Nå var rådyr gode». Hadde det ikke vært for venner i Port Moresby, som sammen med Kiriwinas eneste PNG Air-agent kjempet for en løsning, ville jeg vært strandet i paradis på ubestemt tid.

Megastaselig utriggerkano! De tradisjonelle båtene trobrianderne opprinnelig brukte for å ferdes mellom øyene er med avstand de mest kreative vi har sett.
Megastaselig utriggerkano! De tradisjonelle båtene trobrianderne opprinnelig brukte for å ferdes mellom øyene er med avstand de mest kreative vi har sett.

Gir oss i kast med Torresstredet

Kiriwina ble spart for naturkreftenes herjinger. Spør du trobrianderne var det nok høvdingens heksekunst som reddet skinnet deres. Selv hadde Linn Charlotte lært en dyr lekse; spontanitet er vel og bra, men i blant er planlegging alfa omega. Nå gjenstod det å se om Pauls taktikker for å overliste Torresstredet holdt mål.

Vi kunne knapt hatt et verre utgangspunkt. Vi var så langt nord, så off-grid at vi hadde gitt avkall på bonusen 99 % av alle langturseilere drar fordel av. Medvind. Mens vi heiste hekkanker og bauganker etter tur, forberedte vi oss på første etappe – førti nautiske mil med vinden rett i fleisen. Nå var det bare å krysse fingra for at timingen vi hadde valgt var den optimale. Ikke bare byr motvindseilas generelt på flere utfordringer, man er mye mer avhengig av gunstig strøm enn under medvindseilas. Skulle vi ha en reell sjanse til å tilbakelegge hele Torresstredet i ett ritt, gjaldt det å «gønne på» og opprettholde fart gjennom vannet. Optimismen ble straks spolert av startproblemer. Som om ikke Torresstredet er grunt nok, er farvannet rundt Daru så grunt at det ga oss hodebry. Nummer #1 vi måtte forlate bukta med strømmen i ryggen. En fordel i mange tilfeller, hadde det ikke vært for at vinden kom fra motsatt side og frontkolliderte med tidevannet.

Nummer #2 Vi visste ikke hvor dypt – eller grunt – det var. Dønningene som oppstod i fjæra ble for voldsomme til at vårt improviserte «ekkolodd» klarte å holde tritt. Etter ekkolodd-havariet hadde vi satt vår lit til den gode, gammaldagse blyvekten med linemarkører. Vi kjente et snev av panikk. Vel vitende om at våre digitale kart var flere år gamle [les: utgått på dato], var vår eneste referanse GPS-kartplotteren. Med en havbunn bestående av sand og gjørme i stadig omløp, kunne de umulig samsvare med virkeligheten. Vi hadde knapt fått rørt oss av flekken før den krappe sjøen hadde gitt oss en real saltvannsdusj. Midt oppe i huskestua gjaldt det å justere seilføringen og få rumpa i høygir ut herfra. Med to forseil, fullt storseil og litt ekstrahjelp av dieselmotoren, sneglet vi oss ut av bukta. Rett som det var krasjet baugen inn i en «vegg» av sjø så saltet svidde i øyene. Slik fortsatte vi i evig krysskurs mot passatvinden, mens waypointet til hovedfarleden ikke lot til å rykke nærmere.

Tradisjonelle danser har fortsatt en stor verdi i dagliglivet i Salomonsjøen. Fotoꓽ Amanda Sailing
Tradisjonelle danser har fortsatt en stor verdi i dagliglivet i Salomonsjøen. Fotoꓽ Amanda Sailing

Da vi trodde vi snart hadde slått for siste gang ble vi igjen fintet ut av tidevannet. Arrrg! Lyset in tunnelen var tønna som markerte entréen til selve stredet, men det minnet fortsatt bare om skimmeret fra en vag parafinlampe. Humøret var bånn i bøtta, tålmodighetsgrensa nådd og tre mørbankete skrotter orket ikke tanken på å innta byssetjeneste før kursen var lagt om.

Den dystre horisonten varsler om uværet som er i vente.
Den dystre horisonten varsler om uværet som er i vente.

I kjølevannet til James Cook

Puh! Vi var ett steg nærmere åpent hav. Nattemørkeret falt på, og vi ga seilene en siste trim for å få mest fart ut av dem. Selv om vinden hadde roet seg et hakk, var det ingen grunn til å hvile på laurbærene. Mens Linn Charlotte og vårt mannskap, Michael, fant veien i køya, justerte Paul nattesynet etter omgivelsene. Vanligvis må han kjempe mot «Amandas» søvndyssende rytmer på nattevakt, nå var søvn sterkt nedprioritert. Tross dårlige odds hadde vi klart oss bra – så langt. For den intense motbøretappen ble han belønnet av en glitrende stjernehimmel mens skuta skjøt fart med seks knop. Nå gjenstod det å se om vi kunne holde kurs og seilføring i sjakk og ikke la Torresstredet få overtaket på oss. Pauls tanker gled 200 år tilbake i tid. Hvordan må dette ha vært for de første europeiske seilskipene som la området under lupen? I dag kan vi til enhver tid lokalisere vår eksakte posisjon og hvilke hinderløyper vi skal vike unna. Ved navigeringsfeil er det «bare» å snu.

Da Cpt. James Cook i 1770 navigerte i disse farvann med sin «Endeavour» var han på ren og pur oppdagelsesreise. Foran baugen lå kun fremmed, ukartografert terreng, og mannskapet måtte hvert øyeblikk regne med å gå på grunn. Med datidens skuter var en 180 graders helomvending under seil nær sagt umulig. Motor fantes ikke, og kunsten å krysse mot vinden var ikke fortidens seilbåter forunt. Taktikken var å ankre opp og vente på den uhyre sjeldne dagen da vinden snudde. Først da kunne de sette seilkursen tilbake til scratch – eller sjøsette livbåtene. Manpower var løsningen! Mannskapet ble satt til rors og måtte slepe skipet ut fra grunna. Ikke akkurat noe luksusjobb, med tyve knop vind og hissig sjø midt imot. Dessuten var det ingen garanti for at neste farled ville føre ut av labyrinten. Vi kan ikke annet enn å bøye oss i støvet over tålmodighetsbragden og stå-på-vilja. Selv syntes vi at turen var slitsom nok som den var.

De første dagene i Arafurasjøen kunne vi sløre vestover mot det fjerne Østen. Sjøen og østavinden var i full harmoni, noe som ga oss mulighet til å overlate mer ansvar for seilføring til Michael.

Et nytt hav, endelig!

Mange seilbåter velger å ankre opp bak enkelte av de hyppig patruljerte australske øyene for å hvile og vente på neste tidevannsskifte. Vi er litt småstolte over å kunne gjennomføre uten å ankre opp en eneste gang. Kun ett annet fartøy har vi møtt på ferden, og det var norsk! Et tankskip fra Bergen, som vi så vidt snakket noen ord med på VHF’en. Stas! Da passasjens siste dag nærmet seg slutten, ble konturene av land gradvis visket ut. Mens vi gled forbi de siste øyene av Torresstredet med en fart på 8 knop, pekte baugen mot en oransje sol som sank ned i et nytt, og for oss ukjent hav.

De første dagene i Arafurasjøen kunne vi sløre vestover mot det fjerne Østen. Sjøen og østavinden var i full harmoni, noe som ga oss mulighet til å overlate mer ansvar for seilføring til Michael. Han hadde for lengst funnet seg til rett på «Amanda», og så smått begynt å fable om å få sin egen båt. Den blide canadieren hadde mønstret på i Port Moresby som ekstramannskap. De neste månedene skulle han være med oss gjennom det indonesiske arkipelet, hvor forholdsvis få seilbåter legger turen innom. Som divemaster hadde det sørøst-asiatiske undervannsparadiset lenge stått på ønskelista hans. Mens vi ble litt overveldet av mylderet av øyer, tok han på seg oppgaven å finne reisedestinasjoner.

Etter nesten en uke i dypt farvann var vi inne i den vante havseilas-rytmen. Da Paul ble vekket til midnattsvakt, minnet lyset som skinte inn i forpiggen om en skyfri soloppgang. Klokka viste derimot 22.50 og søvnig og smågretten ante han at noe var feil. Da han stakk hodet ut av luka, skjønte han inderlig godt hvorfor han var blitt vekket før vakta. Vi var omringet av 200 fisketrålere, og én av dem var på full fart direkte mot oss…

Naturromantikk og en siste dose melanesisk kultur. Vi kom til å savne Stillehavet og øyene som hadde vært »Amandas» lekeplass i flere år.
Naturromantikk og en siste dose melanesisk kultur. Vi kom til å savne Stillehavet og øyene som hadde vært ''Amandas'' lekeplass i flere år.

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2020, og er skrevet av Linn Charlotte Klund

Endret: 21.05.2020
Tagger: Amanda