Indonesia - I piratenes & korallenes rike

Det var et småslitent, men lettet mannskap som stevnet inn på ankringsplassen på Kei Island i Indonesia. Vi kunne slå ut håret og feire at en ny milepel var nådd – Asia.

I løpet av årene på tur hadde vi lagt Europa, Amerika, Oseana samt australsk farvann under kjølen, og stod nå på terskelen til Østens rike. For å være ærlig var vi ikke så hyppe på å feire, siden etappen over fra Papua Ny-Guinea – ikke minst Torresstredet – hadde tæret på kreftene. Dette brydde velkomstkomitéen som troppet opp på dekk av ˮAmanda ˮ seg svært lite om. Før vi visste ordet av det, var den lille båten vår fylt til randen av energiske, uniformerte konstabler fra havnedelegasjonen. Til vår overraskelse var de nesten mer opptatt av å få oss med på fest enn å gjøre innsjekkingsprosedyrene etter boka! Kveldens festligheter var nemlig av et storslått kaliber, det var duket for gallamiddag.

«Men vi er jo ikke bedt?» prøvde vi oss, mens vi kjente at køya i forpiggen fristet mer.. «Null problem, vi setter dere på gjestelista. Dette er årets happening altså». Ålreit, sove kunne vi gjøre en annen gang, solnedgangen nærmet seg og det var bare å kaste seg rundt. I jakten på jolle-pumpa, finstasen og lokal valuta ble vi avbrutt av neste maritime velkomstkomité – søta bror. Vel, det viste seg raskt at Ingvald, som seilte med svensk flagg og sin smålandske fru, bare var skapsvensk. I virkeligheten var han nordbagge.

Tual var første møte med Østens religioner. Indonesia er det landet i verden med flest muslimer, og vi ble akkompagnert av høylytte moskebønner fra tidlig morgengry til sen kveld
Tual var første møte med Østens religioner. Indonesia er det landet i verden med flest muslimer, og vi ble akkompagnert av høylytte moskebønner fra tidlig morgengry til sen kveld

Med vår defekte påhengsmotor anbefalte han oss å ankre opp nærmere land. I mylderet av båter hadde vi ikke dratt kjensel på stålbåten som lå og duppet innerst i bukta, ˮMorildˮ. Neimen var det ikke skipper og Port Moresby-nabo Helge som var på plass. Det samme var den karakteristiske rullingsen i munnvika. Kvelden var allerede dømt til å bli en suksess, og det skulle bli et første møte med Indonesia vi sent ville glemme.

Sammen med et hopetall andre seilere ble vi eskortert til en bildeskjønn strand innrammet av silkesløyfer og tropisk blomsterdekor. Buffetbordet bugnet over av eksotiske delikatesser fra jungelens flora og havets fauna. Kokosvafler, hibiskusvin, hummer og kalamares i lange baner – som om ikke det var nok stod et lokalt vertskap til vår tjeneste hele kvelden. De tok oss imot som om vi skulle vært den engelske kongefamilien, uten å overdrive. Eller det tyske fotballandslaget, som forøvrig har heltestatus på sydhavsøyene. Riktignok blir Paul til stadighet forvekslet med spissen Thomas Müller, men der stopper det. Det føltes litt bak mål å bli behandlet som stjerner som alle ville ha en bit av. Enten det var en runde på dansegulvet, en håndhilsen, et bilde… Vi husker ikke hvor mange selfier vi tok den kvelden, det må ha vært over hundre!

Let’s do it! Innsatsviljen var på topp da en helt spesiell feiring av nasjonaldagen skrev seg inn i Wakatobis historie.
Let's do it! Innsatsviljen var på topp da en helt spesiell feiring av nasjonaldagen skrev seg inn i Wakatobis historie.

Bortsett fra et velkjent YouTuber-par var det ingen kjendiser på ankerplassen, og vi skjønner til dags dato ikke hvorfor vi ble påberopet denne heltestatusen?! I motsetning til Papua Ny-Guineas perifere kyststrøk, var innbyggerne her tross alt vant til å se hvite besøkende.

Annonse
20_06_Fuelservice_Bannere_BVNettFuel-service_710x21820_06_Fuelservice_Bannere_BVNettFuel-service_320x250

Med selveste høvdingen på seilas

Se for deg en arketypisk sjømann med tykt skjegg og løstsittende skjorte med rullingspakka i brystlomma. Der har du Helge. Trønderen er skikkelig hardbarket sjømann, som allerede for tretti år siden hadde tilbakelagt «de syv hav» uten nymotens elektriske navigasjonsinstrumenter. Han kunne fortelle at han var en kløpper på kamera på sine yngre dager, og finansierte turen med fargerike reisebrev. Det pussige er at Linn Charlottes far – også sjømann/matros i sin ungdom – har tatt vare på et vel bevart utklipp fra Helges jordomseiling. Mon tro om pappa levde ut sin egen jordomseilerdrøm gjennom Helge?

I likhet med oss ønsker den omgjengelige trønderen å samle genuine opplevelser underveis, og rett som det er har han cockpiten full av lokale øyboere. Nå var det vår tur til å ta med lokale venner på jomfruseilas. Det var det minste vi kunne gjøre etter at våre bordkavalerer fra gallamiddagen hadde guidet oss øya på kryss og tvers i flere dager. Gjennom undervannsgrotter og over eventyrlige broer. Via spennende Street Food-stender til moskeer og lokale nabolag. En bedre introduksjon til det fargerike, indonesiske samfunnet skal du lete lenge etter. Det var ikke like stas med selfier lenger, men de så en gyllen mulighet til å få praktisert engelsken sin. Seilverdenen var noe helt nytt for dem, og de hadde åpenbart fortalt alle om båtturen. Vi kjente ikke en gang halvparten av dem som stod og trippet på brygga! Med venner og venners venner satte vi denne dagen ny mannskapsrekord på ˮAmandaˮ. Forsvarlig, sa du? Neppe!

Rainbow City! Det maritime nabolaget som pryder havnebassenget i hovedstaden på Kei Islands er et fargerikt blikkfang. Droneshot ꓽ Amanda Sailing
Rainbow City! Det maritime nabolaget som pryder havnebassenget i hovedstaden på Kei Islands er et fargerikt blikkfang. Droneshot ꓽ Amanda Sailing

Ikke hadde vi redningsvester til alle, og dessverre lar vi oss altfor ofte overraske over hvor få øyboere som faktisk kan kunsten å svømme. Heldigvis bød ikke den indonesiske skjærgården på noen ubudne overraskelser og vi kunne krysse langs kysten i behagelig tempo. Mens et par av gutta viste interesse for båten og det tekniske, nøt flertallet søndagsseilasen fra en henslengt posisjon på dekk. Dette til Pauls gjentatte ergrelse når han stadig vekk måtte omdirigere de samme tre rumpene for å gjøre en manøver. Slettes ikke alle koste seg på tur, og vi ble litt bekymret for den eldre damen som satt sammenkrøket i cockpit med ansiktet gjemt i hijaben. Nevøen hennes leste blikkene våre; «Sjøsyke». Skal love vi fikk oss en overraskelse da ankeret sank til bunns og hun kviknet til igjen. Mens hun rettet ryggen og krøllet sammen «hijaben» – til vår forundring bare et alminnelig skjerf – ble hun plutselig ti år yngre. Dette var ingen bestemor med skrantende helse, det var ingen ringere enn ˮThe Chief herselfˮ. Det viste seg at vi hadde høvdingen av hovedstadens største provins ombord. Så feil kan man ta!

Indonesias svar på USAs ‘Deadliest Catch’. Selv på høylys dag vekker de karakteristiske Calamarestrålerne oppmerksomhet på lang avstand. Du vil nødig bli fanget i dette nettet
Indonesias svar på USAs 'Deadliest Catch'. Selv på høylys dag vekker de karakteristiske Calamarestrålerne oppmerksomhet på lang avstand. Du vil nødig bli fanget i dette nettet!

Rendezvous med flombelyste pirater på nattetokt

Det var i Chief Mrs. Robinsons staslige kolonialbolig vi fikk servert på sølvfat retten mange vil rynke på nesa av. I fint selskap og lystig lag med våre venner som fra første stund hadde snakket varmt om den lokale kjøttspesialiteten. Vi snakker om – lukk ørene – hund. Ikke kjæledyr som leveres fra hjemmet, men en rase innenfor dingofamilien. Likevel, man blir jo fanget i et moralsk dilemma. Men siden vi har som mål å spise lokalt på turen vår, takket vi ikke nei. Greit, dere skal få detaljene. Det smakte kjøtt. Det var litt mye bein. De hadde ikke spart på krydderet, noe vi egentlig har sans for. Gudene vet hva, men i krydderblandingen var det noe stråaktig som kunne minne om hår. For undertegnende ga det sterke assosiasjoner til pels, og smaksopplevelsen var deretter…

Kun få timer før nattedramatikken inntraff, var alt bare fryd og gammen. Butterfly-seilføringen var upåklagelig, og sola var på hell over Arafurasjøen. Lite visste vi om hva vi hadde i vente.
Kun få timer før nattedramatikken inntraff, var alt bare fryd og gammen. Butterfly-seilføringen var upåklagelig, og sola var på hell over Arafurasjøen. Lite visste vi om hva vi hadde i vente.

Klare til å utforske mer av det indonesiske øyriket, vinket vi neste dage farvel til den humørfylte gjengen på kaia. For vår lokale venninne Jessica ble det isteden et tårevått farvel, etter at mannskapet vårt, Michael, hadde dumpet sin unge ferieflørt. «Jeg gjorde det jo klart for henne fra første stund», sa han og satte punktum for romansen. Overlatt til Arafurasjøen trekløveret vårt ved godt mot, uvitende om faren som lurte rundt hjørnet av Kei Islands. Vi hadde brukt ettermiddagen til å sette opp den perfekte seiltrim for vinden som pustet oss i nakken. Spinnakerbommen var på plass for å støtte genoaen i front, og sammen dannet storseil og forseil en vakker butterfly som gled inn i solnedgangen. Noen harmonisk måneskinnsseilas kunne vi imidlertid se langt etter. I løpet av skumringstimen hadde en hærskare av lanterner samlet seg rundt oss på alle kanter. De var foreløpig på god avstand, så vi speidet på dem i kikkerten med nysgjerrighet.

Baksiden av medaljen. I hovedstaden på Kei Islands, Tual City, er det lettvint å bruke kjøkkenvinduet som søppelbøtte. Fotoꓽ Sven Erhorn
Baksiden av medaljen. I hovedstaden på Kei Islands, Tual City, er det lettvint å bruke kjøkkenvinduet som søppelbøtte. Fotoꓽ Sven Erhorn

Michael hadde aldri sett noe lignende og var i fyr og flamme. Selv om vi opplevde samme fenomen da vi krysset ekvator et par år tidligere, var vi straks overveldet av det svimlende antallet. Den gang telte vi til 38 lysende objekter, og lurte på om vi hadde navigert rett inn i en sperresone for utenomjordisk aktivitet – for å sette det på spissen. Etter hvert som horisonten mørknet og lanternene simpelthen formerte seg, minnet det nå enda mer om en ˮAlien Farmˮ. Nitti, nitt-én, -to. Det var nesten hundre av dem! Sist gang var fasiten på mysteriet en japansk fiskeflåte, her dreide seg om indonesiske kalamares-trålere, skulle vi senere få vite. Overfiske i stor skala – ja, var ikke dette rovdrift på undervannsfaunaen så vet ikke vi. Kvotebegrensninger må ha vært noe gresk for de konkurrende, megalomane skutene som saumfarte havbunnen for sjømat. Natt ut og natt inn. De opererte i mindre flåter på 15-20 båter, som sammen dannet vidstrakte spindelvevnett.

På stød bidevindseilas vestover brøt ˮAmanda-Trabantheaˮ denne symfonien, men forble nærmest usynlig i mengden. Navigering på tvers av flåtene var uproblematisk siden skutene holdt noenlunde samme posisjon – trodde vi. Skummelt ble det da enkelte begynte å tråle uten forvarsel, eller uten posisjonslys. Nattesynet var for lengst gått tapt, og mye skulle til for at et 34-fots fartøy med beskjedne tre lanterner sveipet synsradaren.

Destinationꓽ Kei Islands. Som tatt rett ut fra billedboken. Fotoꓽ Fridolin Kadmaer
Destinationꓽ Kei Islands. Som tatt rett ut fra billedboken. Fotoꓽ Fridolin Kadmaer

Soloppgang midt  i svarteste natta

-Fra kapteinens loggbok-

Noen rister meg i skulderen. «Beklager at jeg vekker deg for tidlig, men du bør nok komme ut og ta en titt!» Noe stemmer ikke. Gjennom luka skinner lyset fra soloppgangen – Hæ?! Det er jo fysisk umulig. Vaktskiftet skal være kl. 22:00 og det var allerede mørkt da jeg la meg. Det er midt på natta, midt ute på havet, hvor i heiteste kommer lyset fra? Fortsatt i halvsøvne snubler jeg ut i cockpiten og blir mildt sagt sjokkert over å være omringet av minst hundre fiskebåter med full festbelysning på. Straks er vi på plass i cockpit alle tre. «Jeg er ikke sikker på om den der ser oss!» roper Linn Charlotte for å overdøve motorlyden fra en tråler som holder stø kurs mot oss, men fortsatt er noen hundre meter unna. Michael henter kameraet. «Hva med den da?» spør jeg, og så skjer alt veldig fort.

Fra babord kommer en annen skute som har skrudd av alle dekkslysene, og derfor ikke kommet til syne før det nesten er for sent. «F***.» Gjennom hodet på Linn Charlotte raser tankene – Har de ikke sett oss? Eller har de oss i kikkerten, klare til å ta rotta på oss? Det er vårt første offshore møte med indonesiske fartøy, og med den shabby skuta fossende mot oss på babord, greier ikke Linn Charlotte slå fra seg pirat-mistanken. «I Indonesia er det pirater. Ja, der må dere passe på, uskyldige seilere blir overfalt og til og med drept!» Det er fort gjort å bli propaganda-offer når brystet snører seg sammen og tankene låser seg – selv om vi til vanlig legger slik forutinntatthet på hylla.

Annonse
Norsk_batmeglerforening_Panorama_710x218Norsk_Batmeglerforening_mobil

Den er kanskje femti meter unna og vi har bare sekunder på å bestemme oss for hva vi skal gjøre. Seil og bommer er vinsjet fast, så eneste mulighet er å få i gang motoren, legge om roret og bare håpe at riggen tåler kreftene… Seilene slår vilt og da fiskebåten passerer oss med en snau båtlengdes avstand får Indoneserne plutselig på lyset. Først nå får de med seg at vi eksisterer. En håndfull skrekkslagne ansikter både på ˮAmandaˮ og fisketråleren ser nervøst på hverandre, og like raskt som det inntraff, er det hele forbi. Vi kan rette opp kursen igjen, og satse på at riggen har overlevd. Heldigvis står seilene stabilt som om ingenting hadde skjedd, og med blodet full av adrenalin og hjertet i halsen kollapser vi på cokpitbenken. Dette var altfor nærme!

Vi fikk være flue på veggen da nasjonaldagen ble feiret i Wakatobi-arkepelet. Militæroppvisningene var stive, talene lange og til og med flagget ble heiset i stakkatopreget giv-akt-stil
Vi fikk være flue på veggen da nasjonaldagen ble feiret i Wakatobi-arkepelet. Militæroppvisningene var stive, talene lange og til og med flagget ble heiset i stakkatopreget giv-akt-stil

Nasjonaldagsfeiring på havets bunn

Skal love det var godt å komme i land igjen, selv om bildet av den grågrønne skutesiden med Indonesia-flagget dansende på klessnora for alltid hadde brent seg fast i minnet. Uansett hvor lett «Amandas» skavanker og reparasjonsbehov kunne drive oss til vanvidd – det er i slike øyeblikk vi kjenner hvor stor pris vi setter på den vordende 40-årsjubilanten som har brakt oss tørrskodd hele veien fra Sarpsborg og hit.

I arkipelet Wakatobi ble det gjensyn med mange av båtene fra Kei Anchorage, og her skulle blant annet nasjonaldagen feires. Indonesia anses som ganske uberørt for seilere, da øynasjonen har rykte på seg for å være komplisert med tanke på båtbyråkratiske prosedyrer. Vi fikk inntrykk av at de relativt få seilerne som ferdes i disse strøk har en tendens til å holde sammen, gjerne innenfor rammen av arrangerte rallykonvoier med betalte agenter som tar seg av papirmølla. Selv opplevde vi det ukomplisert å foreta prosedyrer som fartøyregistering og visumsøknader uten agent. Selv om det innebar litt mer jobb og research, var det i det lange løp både mer tids- og kostnadsbesparende, og kan anbefales alle som legger ruta denne veien.

Vi møtte opp på stranda uten dykkersertifikat, men – for anledningen – med masse lånt patriotisme.

Her er lokale dykkere og seilere i sving med å heise den lange bambusstanga som skulle bære nasjonalflagget.
Her er lokale dykkere og seilere i sving med å heise den lange bambusstanga som skulle bære nasjonalflagget.

Hipp-hipp! Som vanlig lot vi oss overraske, og hadde ikke den minste anelse om hva som forventet oss på den stivpyntede arenaen. Med militærparader og lange taler var det hakket mer formelt enn 17.mai, og vi skjønte stort sett ikke bæret. Kontrasten fra svette stoler i solsteken til den krystallklare lagunen som huset neste markering falt derfor i god smak. Fram med Scuba-tankene, nå skulle det dykkes! Dykkeoperasjonens mål var å plante et indonesisk flagg på havets bunn. Vi møtte opp på stranda uten dykkersertifikat, men – for anledningen – med masse lånt patriotisme. Paul kriblet i beina etter å dykke, men hadde belaget seg på tribuneplass helt til noen tilbød ham den aller siste flaska.

Hittil en dreven fridykker, var han henrykt over all bonustiden han nå fikk boltre seg i undervannsparadiset. Wakatobis vakre undervannsliv er hypnotiserende, og med en streng mine måtte divemaster Michael kommandere ham tilbake til resten av dykkerteamet. Patriotiske eller ei – da flagget foldet seg ut blant papegøyefisker og dansende luftbobler fra oss uten gjeller, senket en høytidelig stemning seg. En god erstatning for å ha gått glipp av seks 17.maifeiringer borte fra Norge. Viva Indonesia – vi gledet oss til fortsettelsen!

Endret: 22.08.2020
Tagger: Amanda