Karibien for våre føtter

Vel framme i Karibien bestemte vi oss for at vi ikke hadde lyst til å forlate dette paradiset med det første. I motsetning til mange andre jordomseilere, som gjør unna deler av øygruppen på et par måneder før de setter kursen for Panamakanalen rundt marstider, ville vi heller ta ytterligere en sesong her. Hvorfor stresse fra øy til øy og ikke se noe annet av mellom-Amerika enn Panama? Det var tross alt Karibien vi hadde gledet oss mest til i første omgang. Dessuten trengte båten en god porsjon pleie, som er både rimeligere og lettere tilgjengelig her nede. Barbados var derimot et unntak, her var det få fasiliteter for seilbåter og det var desverre manko på butikker med båtrekvisita.

Sjøstjerna vi fant på Barbados
Sjøstjerna vi fant på Barbados

Riktignok fantes det en yachtklubb, men det viste seg at mesteparten av medlemmene ikke eide noen båt selv. Vi fikk straks merke at Barbados snarere var et trekkplaster for cruisepassasjerer og mye av aktivitetene på land, vann og strand i Bridgetown dreide seg rundt dette. Det er forståelig at folk vil til den vakre øya med kritthvite strender, vårt inntrykk var imidlertid at horder av reisegrupper, med blant annet enerett til utvalgte barer langs stranda, legger en liten demper på den opprinnelige sjarmen. Selvsagt satte vi også pris på å kunne ta det med ro noen dager, samtidig ville vi gjerne videre for å få fikset hovedproblemet, nemlig undervantene. Den eneste båtbutikken på øya kunne fortelle at slikt måtte spesialbestilles og ville ta minst en måneds tid. Da fikk nødløsningen vår, som ble ytterligere forbedret, vær så god holde én seilas til.

Fossefall
Fossefall

Nytt mannskap

Ikke lenge etter ankomst mønstret en ny matros på båten, vår svenske kamerat Sven-Erik Andersson som skulle være med oss i ukene framover. Etter en stri etappe sammen med Hektor var vårt nye mannskap en drøm å ha om bord. Omgjengelig, hjelpsom og alltid i godt humør. Vi nøt det øya hadde å by på av vraksnorkling, kulinariske opplevelser og så videre. Nå var det tid for å smake på flyvefisk tilberedt på lokalt vis. Det er en av nasjonalrettene på øya og fritert og krydret smakte den hakket bedre enn den som endte sine dager i panna vår på Atlanter`n. Planen var å seile fra Barbados ganske snart, men slik ble det ikke. Nå var det girspaken som slo seg vrang. Kjipt, men når sant skal sies har vi ofte opplevd å ha flaks i uflaks da problemer og ulykker ofte har rammet oss på tampen av etapper eller i nærheten av en havn, og det som skjedde etter noen dager på Barbados var intet unntak.

Da vi skulle lade opp batteriene med motoren var ikke girspaken til å rikke, den satt dønn fast og lot seg heller ikke reparere. Takk og lov at den ikke tok kvelden i heftig kamp mot tidevann og bølger gjennom nåløyet til en av de beskyttede havnemurene i den engelske kanal! Det skjedde enkelt og greit mens vi lå festet til moringen i bukta. Bestillingstiden på en ny var ikke riktig så lang som for undervantene, men det medførte at oppholdet på Barbados ble utvidet til tre uker.

I full gang med sveisinga
I full gang med sveisinga

Ventetiden ble slått i hjel på yachtklubben eller ved gjøre «ordning og reda» om bord, i tillegg fikk vi til en seiltur med Fred Weel (nordmannen vi skrev om i sist reisebrev) langs østkysten av øya der vi besøkte kaféen som kona hans driver. Seilasen kom til å bli spennende siden vi måtte basere oss hundre prosent på seilene, men Fred var erfaren seiler og mente at det skulle nok gå bra. Turen dit gikk knirkefritt og med halv vind var det rene søndagsseilasen. Hjemturen skulle derimot by på problemer siden vinden hadde løyet kraftig. Strekningen fra cruisehavna og bort til bukta vår var ikke lang, men skulle vise seg å bli tidskrevende. Krysningen tok ingen ende og det begynte å mørkne på horisonten, og i Karibien blir det bekmørkt på et blunk. Å bane seg vei mellom bøyer og båter som stort sett ikke hadde ankerlanterne eller muligens gjøre ankringsdebut i mørket fristet ikke så veldig. Hadde bare motoren funka… Hmm, men kanskje den kunne tjuvkobles? Og ganske riktig, etter litt eksperimentering med gass- og girwire lyktes det oss å gå inn til moringsplassen vår rett før mørkets frambrudd. Kvelden ble avsluttet med en aquavit i cockpiten og vi hadde erfart at vi ikke var så avhengige av motor som vi trodde, selv om den utvilsomt er kjekk å ha når man skal legge til.

P2150010

Kurs mot Trinidad

I jakt på utstyr og maritim kompetanse fikk vi tidlig greie på at Trinidad var det rette stedet å dra, en etappe på cirka 150 sjømil. Sven-Erik stod foran sin første ordentlige seilas og skulle i en alder av 63 år nå få sin debut, noe han taklet svært bra. Han tok sin nattevakt uten problemer og var faktisk den eneste av mannskapet som ikke følte seg sjøsyk eller uvel i løpet av turen. Heldigvis bød ikke Poseidon på hverken sterk vind eller høy sjø, så fraværet av undervanter ble ikke noen stor bekymringsfaktor. Vinden hadde vi skrått bak i fra og med genoaen i sitt fulle areal var framdriften bra.

Annonse
580×400[1]320×250[1]

Da Trinidad dukket opp i morgengryningen ble vi blendet av det fantastiske landskapet som var preget av regnskogkledde fjelltopper og sagnomsuste øyer som tittet opp i fra havskorpa. Alt var som hentet rett ut fra en film og vi lurte på når den første dinosauren ville dukke opp! Det hadde heller ikke forundret oss om vi møtte på noen av Jack Sparrow’s slektninger.

Fra nå av skulle den lille industribyen Chaguaramas bli vår nye base og her skortet det ikke på båtfasiliteter. Foruten ny rigg skulle det bygges en davit med plass til flere solcellepanel samt oppheisningsmuligheter for dinghyen i tillegg til skulle den defekte vinsjen på babord side helst vært byttet ut. Dessuten var satelittelefonen vår død og måtte til reparasjon, for å nevne noe.

På seilas med Fred Weel til Barbados´ sørkyst
På seilas med Fred Weel til Barbados´ sørkyst

Turister på fritida

Selv om vi hadde nok på programmet bestemte vi oss denne gang for å ta kvelden senest når det ble mørkt (rundt 18.30) og unne oss noen fridager her og der. Styrmann Andersson skulle mønstre av igjen i Trinidad og vi ville gjøre det meste ut av de siste dagene vi hadde sammen. Vi hadde hørt rykter om en grotte på naboøya Caspa Grande som pirret nysgjerrigheten vår. Forventningsfulle pakket vi med niste og hoppet i jolla. Desverre var grottene stengte, men vi gjorde en annen oppdagelse; på den lille øya levde syv mer eller mindre farlige slangearter. Var det best å snu? Det var delte meninger om dette, så to av oss fortsatte mens tredjemann ble igjen. Heldigvis ble vi ikke overrasket av en kosesyk boa eller ihjeltrampet av en dinosaur!

Noen dager senere tok vi turen til hovedstaden Port of Spain, en travel by med et yrende liv i gatene. Årets største event, karnevalet, stod snart for døra og det var enda mer liv og røre enn ellers. Forberedelsene begynner tidlig og innbyggerne gleder seg enormt til denne store folkefesten, som i Trinidad visstnok skal være den største etter Brasil. Parkene fylles av humørfylte og danseglade «trinis» (Trinidads innbyggere, red. anm.) og rytmene fra de kreative trommene som kalles for «steel drums» høres lang vei. Før vi ankom øya hadde vi både titt og ofte fått innprentet at Trinidad skulle være over gjennomsnittet farlig, industrialisert og utrivelig, noe vi slettes ikke har fått bekreftet. Litt ergerlig er det at man ikke kan bade i Chaguaramas, men sånn er det jo i mange havner.

På tur med dinghyen til Trinidads naboøy Caspa Grande
På tur med dinghyen til Trinidads naboøy Caspa Grande

På den andre siden er det mange vakre perler og mye uberørt regnskog på øya. Lokalbefolkningen har dessuten vært veldig imøtekommende og hjelsomme, spesielt har vi fått god kontakt med havnemesteren ved marinaen, rastafarien Ragga. Ikke lenge etter ankomsten ble vi bedt om bord på båten hans, «Bear Necessity», som for tiden ligger på land og fikk hele livshistorien. Som yngstemann i en søskenflokk på atten forlot han tidlig redet og gikk i en alder av 16 år til innkjøp av en fiskebåt for å kunne starte eget firma. Som dere skjønner var han tidlig båtvant og har til og med trosset bølger og advarsler og tilbakelagt lengre distanser mellom øyene på Grenadinene i sin lille fritidsbåt. Musikken trakk ham så til Nederland, men etter en halv mannsalder i plateselskapet fikk han nok og la dress og slips på hylla og sa farvel til hus, BMW og jobb til fordel for å oppleve verden.

Han oppsøkte sine røtter, fikk den lukrative jobben og gikk til innkjøp av en 45 fot ketch som han nå setter i stand for å realisere sin første og båtens fjerde jordomseiling. Han har vært enestående og hjulpet oss med stort og smått, alt fra nyttige kontakter til maritim kunnskap og utlån av utstyr. Takket være ham vet vi også hvordan man på enklest mulig måte kutter kokosnøtter slik at de kan nytes med sugerør og at man fint kan spise grønne mangoer.

Steel drum band
Steel drum band

Nok å henge fingrene i

Etter den utrivelige hendelsen på Atlanterhavet hadde vi bestemt oss for å fornye de gjenstående vantene og stagene med tretti års fartstid bak seg. Ikke minst skulle det bli betryggende å seile videre med nytt akterstag. Når det gjelder davit, finnes slike stativer i utallige varianter og det var neimen ikke lett å bestemme seg for en stabil og holdbar løsning som ikke tok knekken på budsjettet vårt. Rustfritt stål måtte det være, det var sikkert og visst, og vi var heldige som fant noen brukte, rimelige deler.

I tillegg fikk vi noen som havnemesteren ikke hadde bruk for, så nå var det bare å ta turen til sveiseverkstedet. Dealen var at Paul skulle få hjelpe til med småjobber samt skissere hvordan vi ville ha det, sveise skulle han derimot ikke få lov til. Til hans store glede skulle det ikke gå mange dagene før han for første gang fikk beskjed om å sveise sammen noen deler, og de to ukene på verkstedet ble en lærerik og artig tid. Stativet gjorde seg bra bakpå båten og solcellepanel nummer to så dagens lys, noe som forhåpentligvis vil løse den tilbakevendende strømmangelen om bord. Paul fikk til og med tilbud om å være hjelpegutt på verkstedet hvis han var interessert, så det bor tydeligvis en liten sveiser i ham. Selvsagt fristet det, men på båten ventet nye oppgaver. Det var lettere sagt enn gjort å finne en brukt Lewmar-vinsj i området, så løsningen ble full overhaling og utbytting av innvendige fjærer. Som dere sikkert skjønner ble oppholdet i Trinidad langt, og det er jammen godt vi ikke skal ut i Stillehavet med det første siden Iridiumen vår måtte oversendes til USA for reparasjon.

Vrakdykk med flotte fisker
Vrakdykk med flotte fisker

Jungelsafari

Nordmenn har tydeligvis fått øynene opp for Trinidad for ved marinaen vår lå nå tre båter med norsk flagg tett i tett. Jeanneau’en «One Direction» fra Trondheim, en Hallberg Rassy med navn «UNA» fra Stavanger og vår egen Hero tok opp tre av marinaens tretten gjesteplasser. Begge de andre båtene skulle senere utforske øst-Karibien og mens Reidar på «UNA» sin hjemrute gikk via Grønland, skulle Sondre & co. sette kursen mot Azorene og hjemover i mai. De var hyggelige bekjentskaper og siden alle var interessert i å se mer av øya bestemte vi oss for å dra på en guidet tur sammen. Ut i bushen bar det avsted hvor vi fikk oppleve Trinidads fugleliv på nært hold. Blant annet den ildrøde nasjonalfuglen ibis, som hadde en øy helt for seg selv, og snertne små kolibrier. Så var det tid for lørdagsgodis, etter apenes definisjon vel å merke… Maurlignende termitter rett fra stammen som smakte akkurat som gulrot! Sunt snaks, tydeligvis. Etter guidens anbefalinger prøvde vi ut lokal mat slik som ananas i peppersaus, kakaobønner, frukter og en spesiell lefse-sandwich. Matkulturen er preget av en herlig blanding fra det indiske og karibiske kjøkken og vi har etterhvert holdt oss til lokale retter som havnemesteren har introdusert oss for.

Videre gikk turen til et sumpområde som vi skulle ta oss gjennom ved hjelp av småbåter. Stemningen var avslappende og litt trollsk og vi var usikre på hva som ventet oss rundt neste sving. Guiden hadde tydeligvis noe i gjære og rettet oppmerksomheten vår til noen tretopper få meter over båten. Om vi hadde blitt skremt av slangevarsel-skiltet på Caspa Grande skulle i alle fall dette synet få hjertet til å hoppe over et slag. Rett over hodene våre lå tre digre eksemplarer og sov middag!

Havnemester Ragga og Paul i jungelen
Havnemester Ragga og Paul i jungelen

Noen dager senere var det duket for en ny utflukt, denne gangen med havnemesteren i spissen. Han ville vise oss et sted som garantert ikke stod i turistprogrammene og vi nordmenn var ikke vanskelige å be. Etter en drøy times biltur oppover i fjellene i retning avsidesliggende strøk tok vi med oss pickpacket vårt og satte nesa innover i jungelen. Ruta gikk langs en glassklar bekk som vi stadig måtte krysse før vi omsider kom til målet; en fredelig liten rasteplass ved vannkanten der hvor bekken delte seg. Stedet egnet seg perfekt til picknikk og etter et forfriskende bad var det godt med en kald punch fra kjølebagen før de ivrigste var i gang med matlagingen. Andre tok en trall på gitaren eller bare nøt oppholdet i naturens eget wellnessenter. Renere luft og roligere tempo skal man lete lenge etter.

Det var noe spesielt ved å spise risotto fra bananblader med bare fingrene og det ble ikke sagt stort mens vi inntok dette smakfulle måltidet. Som om ikke det var nok hadde vi ennå ikke sett skatten som skjulte seg bak skogkanten. Vi fulgte bekken rundt neste hjørne og ble møtt av et fantastisk syn; en foss i tjue meters fritt fall som endte i et vakkert basseng som også egnet seg ypperlig for en dukkert. Det hadde vært en utflukt litt utenom det vanlige og et nyttig avbrekk fra dugnadsarbeid på båten. Med nyvunnet motivasjon var vi nå klare for enda en uke med prosjekter og vedlikehold før vi kunne følge i «UNA» og «One Direction»’s kjølvann.

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2014, og er skrevet av Linn Charlotte Klund

Endret: 21.05.2020
Tagger: Amanda