Vi har fulgt Sten Stensen og hans kone Inger Johanne Stensen gjennom elleve land, fem hovedsteder og et stort antall elver før de nå har kommet til Svartehavs-delta hvor båten har overvintret. I april reiser de nedover for å gå ut i Svartehavet på sin videre eventyrlige ferd mot nye mål.

Inger Johanne skriver i reisebrev til oss:

Fortsettelsen på vår utrolige reise med egen båt gjennom Europa. Vi har seilt 6 300 km gjennom elleve land – Sverige, Danmark, Polen, Tyskland, Østerrike, Slovakia, Ungarn, Serbia, Bulgaria og Romania. Vi har gått på grensen langs Moldova og Ukraina som spesielt voktet sin grenselinje i Donau. Fem hovedsteder: Berlin, Wien, Bratislava, Budapest og Beograd har vi seilt gjennom.

– Donau er grenseelv mellom mange land, Slovakia og Ungarn, Kroatia og Serbia, Romania og Serbia og Bulgaria og Romania, Romania og Albania, Romania og Ukraina. Det er viktig å velge riktig «side» å gå til havn. I alle land utenfor Schengen måtte vi inn til grensepoliti, havnepoliti og toll for å melde ankomst og avreise. 25. august ankommer vi Apatin marina i Serbia etter tre uker hjemme i Norge. Apatin har en ny og flott havn. Godt sikret og med gode fasiliteter. Havnesjefen og de ansatte var hjelpsomme og sto til tjeneste for oss. (Her monterte vi myggnetting på alle luker. Mygg var til tider et problem gjennom mangroveskog i dette området.)

Vi måtte sjekke inn igjen i Serbia, ta runden til grensepoliti og havnepoliti og betale nye 60 euro, siden vi ville oppholde oss på Donau i Serbia utover den første måneden vi hadde betalt for. Serbia er eneste land som krever «Donau-avgift».

Nye utfordringer

Vi seilte videre dagen etter med stø kurs for Beograd… trodde vi. Stø kurs ble raskt til nok en ny utfordring, 103 km etter Apatin, ved Ilok, sluttet GPS-kartet Navionics å fungere. Ingen seilingsled, bøyer, dybder eller km markeringer. Dette var en utenkelig situasjon med tusenvis av grunner, sandbanker og til tider sterk medstrøm. Navionics oversiktskart viste helt tydelig at hele Donau sin seilingsled var i den elektroniske versjonen vi navigerte etter. Dette skjedde der vi gikk over fra grenseområdet mellom Kroatia/Serbia og inn i Serbia. Hva gjør vi nå? Hadde vi feil kart chip, hadde vi kommet borti noe som forstyrret kartet. Nei, det var bare ikke noe! Vi gikk til havn i Ilok. Dagen etter fortsatte vi mot Beograd, litt forsiktig. En av oss måtte hele tiden stå på dekk å speide etter merkebøyer. Ikke alle bøyer blir erstattet etter flom, den utfordringen blir større jo lenger øst vi kom.

To dansker

Vi kom trygt til Beograd. Der møtte vi to danske båter som også hadde samme problemet som oss. En av båtene hadde papirkart vi fikk låne, men de er ikke oppdatert slik som GPS-kart er. Sandbanker flytter på seg. Vi tok kontakt med en lekter kaptein, og han gjorde merknader og endringer på kartene våre.

Mens noen jobbet med papirkart, jobbet jeg med internett. Finnes det ikke noen kart over Europas elver og kanaler vi kunne benytte? Så dukket redningen opp, Europe Rivers-Canals/Waterweys-Danube. Vi lastet ned filen på iPad og iPhone og valgte de områdene vi hadde behov for. Det fungerte godt sammen med de oppgraderte papirkartene! Vi har vært i kontakt med Navionics, men de har ikke kunnet gi oss noen god forklaring. Vi skulle høre fra dem når feilen var rettet…?! Så lenge kunne ikke vi bli i Beograd!

Vi seilte videre sammen med de danske båtene, Vildrosen og Pearl.

«Die Donau»

Hver dag planla vi dagens rute, hvor langt vi skulle seile og hvor neste overnatting skulle være. Leste oss opp på internett og brukte boken «Die Donau», Von Kelheim zum Schwarzen Meer, aktivt. I boken fant vi havner og ankerplasser, informasjon om byer, tettsteder og attraksjoner underveis. Målet med turen, i tillegg til selve seilasen, var å oppleve mest mulig av Europas historie, kultur og menneskene underveis.

Da vi la oss til land, gikk vi alltid en tur i nærmiljøet og så oss om. Det er mange historiske minnesmerker langs Donau, spesielt fra tiden rundt Det Osmanske rikets dominans (1299-1923) og mange av minnesmerkene er fra da Tyrkerne ble nedkjempet og «jaget» ut.

Siden vi trenger to meters dybde, vår båt er 1,80 m dyp, var det ikke alle havner eller brygger vi kunne benytte. Da måtte vi finne alternativ ankerplass. Vi lå ofte longside på lektere som var ankret opp og ventet på last, og det hadde vi bare positive erfaringer med. Eneste negative var at vi ikke kom i land, men for en og annen natt var ikke det noe problem. Vi har med gummibåt, men den var ikke klar til bruk på denne delen av seilasen. Proviantere og fylle diesel underveis gikk veldig greit. Vi hadde alltid ekstra proviant i tilfelle vi ikke kom i land. Når det gjelder diesel (vi har 300 l tank), var vi nøye med hvor vi fylte. Små tankanlegg langs vannet holdt vi oss unna på grunn av faren for dårlig diesel. På større tettsteder var det som regel en stasjon i nærheten. Vi har 3 x 20 l kanner om bord og tralle. Det var bare ut å gå…

Flagget vårt

En spesiell hendelse må vi fortelle om. Nå som mastene ligger nede på båten, står flagget bak på båten. I løpet av natten hadde springtauet «hektet» av flaggstangen. Stang og flagg var borte!! I en så stor elv som Donau, med mye strøm og trafikk, regnet vi ikke med å se det norske flagget vårt igjen. Vi hadde et annet, mindre flagg med, men det var og ble en nedtur, flagget hadde fulgt oss i mange år. Vi kikket etter det, men nei…… ikke noe norsk flagg var å se.

Etter 23 km så vi noen fiskeprammer, ganske vanlig syn på Donau, men ikke med norsk flagg i baugen. Der sto det og vaiet fint i vinden. Vi svingte ut av leden og fikk kontakt. Kroppsspråk gjør susen. Vi fikk tilbake flagget vårt! Det ble en spesiell ankerdram den kvelden. I Komarno/Slovakia fikk vi en flaske Slirovic, den hadde stått lagret i båten i mange uker. Nå ble det «flaggets skål» i Slirovic. Flaggstangen er nå sikret…

«Jernporten»

En av de mest spektakulære strekningene vi har seilt i år, var «Jernporten». En strekning på 130 km på grensen mellom Romania og Serbia, mellom byene Ram og Novi Sip. Her går Donau gjennom et stort juv med fjellmassivene. De transilvanske alpene på nordsiden og Balkanfjellene på sørsiden. Helt utrolig flott og magisk. I tillegg innbefatter begrepet Jernporten også to store sluser med kraftverk (Jernporten I og II). I forbindelse med kraftverkutbygging (ferdig i 1972), ble vannspeilet hevet med 35 meter. Det gjorde at landsbyer på strekningen ble oversvømt. Det kjente romerske funnet, tavlen Tabula Traiana, kun synlig fra sjøen, er til minne om keiser Trojan. Han sto for bygging av veien langs elven gjennom Jernporten.

Etter hvert som sesongen skrider mot høst, synker vannstanden i Donau. Vi gikk inn på Donau med ca. + 2,5 m over normal vannstand, etter hvert synker vannstanden til ca. -1,5 m under normal vannstand. Noen havner har elektronisk pegelmåling, dette ga oss sikker oppdatert informasjon så vi kunne beregne den faktiske dybden vi skulle seile på.

Noen strekninger på Donau er for grunne å seile, da er det bygget kanaler hvor leden går. En av disse kanalene var den 70 km lange Bratul Borcea. Inngangen til denne kanalen var en stor utfordring med strømninger som godt kunne sammenlignes med Saltstraumen. Vi ble advart, det var en fordel. Vi var forberedt på strømningene, men vår båt på 12 tonn ble «slengt» i alle retninger. Det var en spennende erfaring med kalkulert risiko i ca. 10 minutters seilas.

Da vi nådde 300 km før utløpet av Donau, måtte vi ta en viktig avgjørelse. Skulle vi gå kanalen direkte ut til Constanta og Svartehavet eller skulle vi gå ut i Donaudelta. Vi hadde diskusjoner i båten vedrørende personlig sikkerhet og sterk myggplage, men vi hadde også lest at å seile gjennom Donaudeltaet var alene «verdt hele seilasen». Det var ca. 300 km lengre enn kanalen direkte ut i Svartehavet, men det var uinteressant i denne sammenhengen. Vi var nysgjerrige og eventyrlysten var sterk. Heldigvis, vi valgte det siste.

I april reiser familien Stensen igjen nedover for å reise videre på sin eventyrlige ferd mot Middelhavet og senere opp mot våre farvann. Vi i Båtens Verden vil følge med og rapportere fra reisebrevene til Inger Johanne.

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2017, og er skrevet av Astor/Stensen