Møte med fortiden, jungelen og Kanalen med stor K

Neste mål på reiseruta var Nicaragua, som er et av Mellom-Amerikas fattigste land, men samtidig så sjarmerende og rikt når det kommer til livsglede og kreativitet.

Dessverre i overkant korrupt, men bortsett fra noen ubehagelige episoder med sleipe politimenn, skulle vi bare komme til å få positive opplevelser med den gjennomsnittlige nicaraguaner. For Linn Charlottes del var det artig å være tilbake i landet hun studerte spansk for noen år tilbake, og gjensynet med vertsbyen León var spesielt. I løpet av seks år hadde bybildet forandret seg en hel del, men det var ikke vanskelig å dra kjensel på den fargerike, dog inngjerdede bebyggelsen i området hun hadde bodd.

3
Lasteskipene og tankbåtene må pent innordne seg etter køsystemet, og losbåten holden ordning & reda på sakene.

Da politiet er mer opptatt av egeninteresser enn å holde lov og orden, må det gittervinduer, lås og slå til for at innbyggerne skal føle seg trygge. Den første natta tilbrakte vi hos kompis og Norgesvenn Gabriel Lenin, og nå fikk også Paul oppleve hvordan det er å bo på ekte lokalt vis. Sentrum av huset bestod av en stor plass hvor man på jordgulv og under åpen himmel tok seg av alt fra klesvask og oppvask til matlaging og dyrking av urter og grønt. Enkle kår til tross, vi ble tatt hjertelig i mot av familien på sju som bestod av tre generasjoner, og fikk til og med eget rom med vifte for natta. Lenin har vært heldig og fått seg jobb på et tivoli, og farter hver sommer rundt om i Norge og selger lakris mens han forbedrer norsken sin år for år. Mens vi delte historier om seilasen og alt det andre vi hadde opplevd underveis, kunne han fortelle at han blant annet pleier å være på Glommafestivalen i Fredrikstad, så det er ikke utenkelig at noen av leserne har vært innom boden hans.

2
Dampende, illeluktende svovel finner veien ut av jordens indre i Cerro Negros krater.

Vakker perle

Nicaraguas Stillehavskyst er vakker og foreløpig temmelig uberørt og uturistifisert, og spesielt når man deler den langstrakte stranda med kun en håndfull andre badeglade med eller uten surfebrett, får man følelsen av å ha funnet et ordentlig paradis. Etter en dukkert i de godt voksne bølgene i Las Peñitas forstår man raskt hvorfor bedagelige badeturister heller søker seg til «Syden», for her kan man lett miste fotfestet, og er man på en snurr kan det gå riktig galt. I det dønningene som kommer rett inn fra vest bryter, blir man grundig sentrifugert for så å bli skyldt pladask på land. Leken er morsom en stund, men etter et par timer og en hodebunn samt badebukse/bikini fullstoppet av sand, sa vi oss fornøyde.

Annonse
sensarmarine580x400_v1sensarmarine320x250_v2

På grunn av strømningene er det dumt å våge seg noe særlig lenger ut på dypet, noe undertegnede med sikkerhet kan skrive under på. En vakker og steikende het februardag da sjøen var et hakk roligere la jeg meg til å flyte på bølgene og lot øyelokkene falle igjen for en stakket stund. Det kan ikke ha gått mer enn to minutter da jeg til min store overraskelse oppdaget at stranda befant seg nærmere hundre meter borte. Nå var det bare å legge på svøm og haike med bølgene innover mot land. Stranda kom nærmere og nærmere, men nå meldte utfordringen seg; når Stillehavsbølger bygger seg opp mot brytepunktet er det sannelig litt av noen krefter innblandet. Her er det snakk om sentrifugering på full guffe, og følelsen av å bli slukt av monsterbølgen og dratt under vann og halt i alle retninger kan bare beskrives med ett ord; maktesløshet. Når man da kommer opp igjen, hivende etter pusten og ikke i nærheten av å kjenne bunnen samtidig som neste dønning allerede er på fremmarsj, øker desperasjonen.

4
Lita tue kan velte stort lass... Selv om de ikke måler all verdens på sokkelesten er det de splitter nye, råsterke slepebåtene som holder trafikken gjennom nåløyet flytende.

Jeg tenkte at mitt eneste håp var en medstudent inne og på grunna eller badevakten på stranda, som jeg fortvilet prøvde å få kontakt med. Til ingen nytte. Med en voldsom fart ble jeg på nytt dyttet under vann, og mens jeg holdt pusten alt jeg klarte og kjempet mot klokka og dypet, merket jeg at den stramme hårstrikken rundt håndleddet bare ble vrengt av meg. Etter tre slike omganger tenkte jeg at hvis jeg ikke kjenner bunnen etter neste knockout, holder jeg ikke ut lenger. Da hadde jeg allerede svelget masse vann og hostet voldsomt, og mest av alt var jeg forferdelig redd for å drukne. Faktisk ble jeg sakte overbevist over at min siste time var kommet. Etter at havets basketak igjen hadde tappet meg for enda mer krefter, kunne jeg ikke fatte at det var sant – var det virkelig sand jeg touchet borti når jeg stod på tå?

5

En drøm blir sakte til

En liten digresjon der, men en erfaring som helt klart har påvirket mitt forhold til havet. Det er en historie jeg aldri har skrevet ned på papiret tidligere, og heller ikke fortalt til så veldig mange der hjemme, men den sitter fortsatt sterkt i minne og jeg skal love at gåsehuden fulgte meg gjennom hele siste avsnitt. Jeg har mer respekt for det enorme blå elementet enn før, samtidig er følelsen av å ha overvunnet det god å ta fram i øyeblikk der man sitter nattevakt og bølgene slår over rekka og legger hele cockpiten i bløt. Samme hvor langt ut på åpent hav vi befinner oss og uansett hvor høy sjøen har vært (fram til d.d., med unntak av undervantkollapsen på Atlanterhavet), føler jeg meg alltid trygg ombord i den lille seilbåten vår. Sjøen har derimot mang en gang beveget skipper Paul ut av komfortsonen, mens han på den annen side har få betenkeligheter angående mitt skrekkscenario, nemlig grunnstøting med rev, skjær eller lignende. Godt man er forskjellige her i (Båtens) verden.

Hvem vet, opplevelsen kunne like så godt ha bidratt til real vannskrekk, og da hadde vi aldri lagt hverken Atlanterhavet eller Karibien under kjølen, ikke engang Østersjøen. I ukene som fulgte ble det mange uforglemmelige øyeblikk ved strandkanten nedenfor studiesenteret. Det store, vidstrakte havet lokket med sine azurblå bølger og en fjern drøm om å legge ut på jordomseiling tok stadig mer form. Den gang hadde ikke Linn Charlotte noen som helst aning om når, hvor, med hvem og ombord i hvilken båt. Men før man vet ordet av det får drømmer, som i vårt tilfelle, bein å stå på.

Tropisk slalåmbakke

Flere uker ved vulkanparadiset Atitlán til tross, Paul hadde fortsatt ikke fått nok av naturens fascinerende kjegler. Nå var det duket for brettsurfing på Cerro Negro, og sammen med to backpackere satte han kursen mot attraksjonen som er kjent for nettopp «Vulcano Boarding». Å nå toppen var ikke så rent enkelt, siden vinden røsket i brettet på vei langs den smale stien som var dekket av løsgrus. Belønningen var blikkfanget som møtte dem da de nærmet seg toppen. Nei, det var ikke først og fremst utsikten som var høydepunktet, men synet av det dampende krateret. Lukten var en annen sak; for å si det sånn var ikke svovelgassen spesielt godt egnet som innhold på spraydeobokser. Det luktet pyton, og det høye gassnivået hadde til og med farget steinene både gule og hvite.

Da sandbrettet var fastspent og gjengen var i fyr og flamme og klare til å sette utfor, skulle nedfarten vise seg å bli en prøvelse. En sensasjonell adrenalinopplevelse, sa du? Vel, for det første manglet farten og for det andre stoppet det rett som det var opp. Etter noen forsøk foretrakk Paul å sette seg på rumpa for i det hele tatt å få fart på brettet resten av veien nedover. Humøret steg igjen da de nede ved foten oppdaget at hele området rundt var en ypperlig lekeplass for Jeep’en vår. På det gruslagte, småkuperte terrenget skulle det for alvor sladdes og testes ut hva bilen dugde til, og skal si gutta boys og ikke minst sjåføren koste seg.

6

Hva skjer ’a Bagheera?

En overnatting ved Lake Nicaragua stod på ønskelista vår, men å lete seg fram hit var lettere sagt enn gjort. Den svære innsjøen strekker seg riktignok på langs av landet, men det er ikke enkelt å finne ferdselsårer ned til selve vannbredden. Her går det heller ikke rutebåttrafikk slik som ved Lake Atitlán, så vi måtte først krysse en nasjonalpark før vi ved enden av en lang, humpete vei omsider kom fram. Her ble vi møtt av en sandstrand med kuruker og en brun sjø med hvite skumtopper som ikke virket særlig innbydende. Men er man på tur, så er man på tur. Et bad måtte til før teltet ble slått opp, og vips så var vi stedets store attraksjon. Familien på fire ankom med nysgjerrige øyne og lurte på hvem i all verden vi var som hadde forvillet oss inn her. Deretter hjalp de oss å rake teltplassen, og morgenen etter var de på plass med en kanne kaffe til oss. Selv bodde de i blikkskur og den eldre generasjon hadde få tenner i behold, likevel viste de en enorm gjestfrihet som vi blir helt rørt av.

Bortsett fra Guatemala var Nicaragua det landet i Mellom-Amerika hvor vi tilbrakte mest tid, mens Costa Rica derimot ble viet lite oppmerksomhet. Ryktene om et samfunn med severdigheter, kjøpesentre og kjeder som i stor grad er tilrettelagt for turister skulle vi straks få bekreftet. Imidlertid hadde vi en uforglemmelig opplevelse da vi beveget oss et stykke unna allfarvei og endte opp i regnskogen. Og ingen regnskog uten regn; mens vi holdt på å rigge oss til for natta åpnet himmelens sluser seg og skybruddet varte og rakk. Det var best å ta bruk senga i bilen istedenfor å risikere å stå der som noen våte katter neste morgen. Da senga var redd og bålet tent dukket politiet overraskende opp, men det var ikke ulovlig telting de satte ned foten på. Isteden påpekte de at rasteplassen var alt annet enn trygg, og for en gangs skyld dreide det seg ikke om ranere, men den fryktede panteren. Ojsann! Jungelbokens velkjente kattedyr var vi lite gira på å møte, så det endte med at vi flyktet i sikkerhet på en forskningsstasjon lenger inne i bushen.

Bortsett fra Guatemala var Nicaragua det landet i Mellom-Amerika hvor vi tilbrakte mest tid, mens Costa Rica derimot ble viet lite oppmerksomhet.

Kanalens nåløye

Et land vi var spente på var Panama, som vi til nå utelukkende hadde forbundet med den berømte kanalen, samt høy kriminalitet. Det første som møtte oss etter grensa var verdens lengste veiarbeid – over hundre kilometer non-stop! Ergo var det ingen skilt og helt umulig å vite hvor vi befant oss. Men etter litt prøving, spørring og feiling fant vi neste dag bukta på vestkysten som vi lette etter, med en perfekt strandparade der turistene glimret med sitt fravær. Dagens meritt var ikke noe vi hadde planlagt, men da muligheten bøy seg, hoppet vi i havet senere på kvelden også. Ikke noe spektakulært i seg selv, men det å bade i to forskjellige verdenshav på én og samme dag var litt gøyalt.

Vi hadde nemlig ankommet Colón ved Atlanterhavskysten, og funnet en egnet teltplass på utsiden av bebyggelsen. Byen er et viktig knutepunkt når det gjelder maritim ferdsel mellom de to verdensoceanene. Ved havna Colón 2000 organiseres det formelle i forkant av passasjen gjennom Panamakanalen, og ute i havna ligger skipene tett i tett og venter på sin tur. Seilfolkets siste stasjon før ferden er «Shelter Bay Marina», hvor det er klart for siste innspurt og finpuss for å klargjøre båten for tøffe tak i Stillehavet. Kommer ikke elektrikeren eller riggeren til tiden (noe som ikke hører med til sjeldenhetene), kan man risikere å ikke bli ferdig med prosjektene i tide. Og dersom man ikke overholder tidsplanen sin, blir gebyrene farlig høye. Her er nemlig alt planlagt ned til den minste detalj, eksempelvis hvilke seilbåter som skal kjøre side om side i kolonne og hvilken los som blir tildelt jobben å geleide fartøyet. Det er dessuten strenge prosedyrer når det gjelder mannskapslister og utrustning.

Et par netter tilbrakte vi helt nede ved vannskorpa med utsikt over bukta der skipene lå og ventet på å ta seg ned slusene og inn i selve kanalen. Bedre utkikksplass kunne vi nesten ikke hatt for her, vis-à-vis hovedhavna, bestod strandlinja for det meste av uberørt natur hvor teltet kunne plasseres fritt og utsikten nytes.

I tillegg til skipperen og én los, må en seilbåt ha med seg tre crewmedlemmer på turen. Metervis av tauverk og liner med en samlet lengde på mer eller mindre 150 meter er et must, som mannskapet får oppgaven å holde i sjakk. Sist, men ikke minst må minimum åtte fendere være på plass, og det er ikke hipp som happ hvilke man tar med. Derimot dreier det seg om bildekk som må leies spesielt for passasjen.

Det var på nære nippet at vår seilerkompis Kalle, som vi møtte på Gran Canaria og fortalte om i et tidligere reisebrev, kom seg gjennom nåløyet av forhåndsregler. For å tilbakelegge den drøye 40 nautiske mil lange strekningen i løpet av én dag må man ha en gjennomsnittshastighet på åtte knop.

Kalles Albin Vega hadde en defekt motor, så han opererte med en liten påhengsmotor som ikke kan sies å være i beste stand. Det var et under at den ikke bare bestod prøvefarten hvor den overholdt hastigheten, men også klarte seg gjennom kanalen uten å havarere. Prosjektene på «Awaiting Forecast» ble ferdige i grevens tid og den lille 26-foteren hadde mot alle odds bestått glansprøven. Det er bare å si grattis! På Las Palmas hadde vi hjulpet og inspirert hverandre gjensidig, og etter at vi helt tilfeldig møttes igjen i Trinidad var det mer fakta enn fleip i utsagnene om at vi kom til å gå gjennom Panamakanalen sammen. Slik ble det dessverre ikke, men vi håper at vi på et annet tidspunkt får sjansen til å oppleve kanalen på nært hold i fra cockpiten eller dekk, fremfor å beskue den fra avstand.

Ved kanalbredden

Et par netter tilbrakte vi helt nede ved vannskorpa med utsikt over bukta der skipene lå og ventet på å ta seg ned slusene og inn i selve kanalen. Bedre utkikksplass kunne vi nesten ikke hatt for her, vis-à-vis hovedhavna, bestod strandlinja for det meste av uberørt natur hvor teltet kunne plasseres fritt og utsikten nytes. Det var noe ytterst fascinerende ved synet av de mange skipene og båtene som gikk en lang og turbulent/spesiell/behagelig/skjebnesvanger/uforglemmelig reise – dette ville kun tiden vise – i vente når de hadde tilbakelagt etappen gjennom den kunstige farleden. For enkelte av mannskapet kunne det dreie seg om en helt ordinær overfart, eksempelvis i jobbsammenheng.

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2015, og er skrevet av Linn Charlotte Klund

Endret: 21.05.2020
Tagger: Amanda