På ekspedisjon til Nordvestpassasjen

Mens en ny båtsesong er i anmarsj for leserne hjemme i Norge, har jordomseilingen siden sist nådd ukjente breddegrader. For å nøste opp tråden til der vi sist slapp, var vi i ferd med å forlate tropevarmen til fordel for arktiske farvann. Vårt møte med ekspedisjonsbåten «Infinity» på Vanuatu et halvår i forveien hadde snudd seilertilværelsen på hodet.

Etter å ha smakt på øyboertilværelsen i Sydhavet var vi veldig klare for å bevege oss mot Europa, via Asia. Isteden endte vi opp med å oppgradere fra 34’ til 120’! Mens vår «Amanda-Trabanthea» ble parkert i Papua Ny Guinea, satte vi selv kursen mot Alaska – springbrettet til selveste Nordvestpassasjen. Spente?! Det var bare forbokstaven. Ombord var det mye å sette seg inn i, selv om sementdoningen teknisk sett opereres på lik linje med vår egen båt. Alt foregår manuelt. Derimot er vinsjer og liner tre ganger så robuste, og fire mann må til pers når mesan- eller storseilet skal til topps.

Tremasteren har en nettovekt på 200 tonn og huser en større sentercockpit. For å sette det i perspektiv, kunne båten vår fint fått plass på fordekket! Lettbåten er ikke stort mindre enn «Amanda». Således visste vi at vi kunne regne med et meget slitesterkt fartøy når vi snart skulle hamle opp med is og storm i Barentshavet.

Med nymalte seil og fullastet båt la vi avgårde på ekspedisjon. Kilde; Seagypsiesmovie.com-EDIT
Med nymalte seil og fullastet båt la vi avgårde på ekspedisjon. Kilde; Seagypsiesmovie.com

Tremasteren har en nettovekt på 200 tonn og huser en større sentercockpit. For å sette det i perspektiv, kunne båten vår fint fått plass på fordekket!

Sagnomsust og skjebnesvanger passasje

Opp gjennom historien har Norvestpassasjen vært åssted for mange skjebnesvangre forlis. Det vi hadde foran oss var riktignok forsvarlig, imidlertid hadde vi ingen garanti for at båt og mannskap ville komme helskinnet fra det. Fram til 1900-tallet var passasjen et sagnomsust kapittel i sjøfartshistorien. Pirat Martin Frobisher var første mann ut allerede i 1572. Mangel på utstyr og proviant for de hardbarkede forholdene satte en stopper for ekspedisjonen.Tre hundreår og flere mislykkede ekspedisjoner senere, satte hans engelske landsmenn seil mot Canada. Sir Ctp. John Franklin og Ctp. Francis Crozier stod i spissen for et mannskap a` flere hundre marinesoldater. Det var satt stor lit til krigsskipene «Terror» og «Erebus». De var tungt utrustet, og provianten var nok til å holde liv i mannskapet i tre år.Hva kunne gå galt?

Annonse
580×400[1]320×250[1]

Uvitende om bivirkningene som fulgte ved inntak av hermetisert mat førte til mang en blyforgiftning blant mannskapet. Utfordring nummer én var snarere forholdene. Som engelske gentlemen hadde de lite erfaring med arktisk klima, og fremfor eventyrlyst var det høyere lønn som hadde lokket soldatene med. Én overvintring var ikke til å unngå. Til alles frustrasjon bød også neste sommer på gjenfrossede farvann – stikk i strid med kalkulasjonene. Mannskapet var fanget i isen ved King William Island. Nok en vinter i -50° hadde kostet Franklin livet, og tvang det sterkt reduserte mannskapet til å forlate skipene. De tviholdt på gentleman-tilværelsen, og sølvbestikk og uniformer med paljetter stod høyt på pakkelista. Senere, da de måtte spise sine egne støvler for å overleve, fikk de svi for dette. Ikke nok med det, det ble så prekært og grotesk at de faktisk måtte spise hverandre(!)

Med salongen fylt til randen av proviant, skulle vi i alle fall ikke sulte Foto; Ayack Wanderer-EDIT
Med salongen fylt til randen av proviant, skulle vi i alle fall ikke sulte Foto; Ayack Wanderer

I Norge har vi lov til å være stolte over vår polarhelts triumf gjennom Nordvestpassasjen. I motsetning til Franklin- delegasjon, hadde Amundsen vilje og interesse for å tilpasse seg inuittenes levemåte. Uten tvil holdt kulturutvekslingen ham og mannskapet i live gjennom flere arktiske vintre. For ikke å snakke om sjøkunnskapene. Med mindre båt og sjødyktig mannskap var ikke taktikken å tilbakelegge jomfruelige farvann med brekkjern. Det var høy motivasjon, list og tilpasningsdyktighet som i 1906 gjorde ham til Nordvestpassasjens oppdager.

Vi beveget oss inn i isbjörnens territorie
Vi beveget oss inn i isbjørnens territorie.

Startskudd Alaska

Ekspedisjonen skulle gå av stabelen i Dutch Harbour, som ligger i midten av den aleutiske øykjeden. Både mannskap og støtteapparat undervurderte hvor mye innsats som krevdes for å få kabalen av prosjekter til å gå opp. Vi var ikke på langt nær i rute til estimert avreise. Først nå forstod vi hvorfor en så stor del av den nyeste Kon Tiki filmen er dedikert planleggingsfasen. Hvorfor de ikke endelig kunne komme i gang…

Mens Linn Charlottes ble tildelt håndtverkerprosjekter, flyttet Paul nærmest inn i maskinrommet. Her skulle en ny girkasse på plass. Denne stod selvsagt i stil med resten av båten, og bestod av et jumbo-anlegg på et kvart tonn. For de motorbåtinteresserte, er det en MAN 450 HK som utgjør maskineriet på «Infinity». Skal si det var full rulle fra tidlig morgen til sene kveld. Her skulle det snekres og mures, smøres, monteres og overhales. For vår del var det svært lærerikt, bl.a. gikk vi seilmakere i næringen og skreddersydde seil vha. «hot needle» teknikken, som kapteinen sverget til.

Travle dager i Dutch Harbour, Alaska för avreise. Foto; Peter Falck
Travle dager i Dutch Harbour, Alaska før avreise. Foto: Peter Falck

Provianteringen var et kapittel for seg. En morgen stod et helt containerlass og ventet på oss på kaia. Selvsagt var det meste i bulk, og resten av regla var som en tegneserie. Lesse, kategorisere, pakke om, transportere, innkvartere, systematisere – og da gjerne i pyramideformasjon for «enkelthetens» skyld. Etter at timer og dager hadde gått med på kuværforpakning og bortstuing,måtte vi finne rom til pannekakerøra.Noen kilo pulverrøre fra eller til burde være fort gjort, tenkte vi. Det viste seg dog at vi var særdeles godt utrustet. Dette var et helt års forbruk matros-pannekaker til tyve personer!

På overtid prøvde vi iherdig å blåse liv i radiatorsystemet. Uten hell, med defekt sentralfyring gikk vi nå de isfylte polområdene i møte…

Isformasjonene var et fascinerende syn, men vi måtte ikke glemme at vi burde komme oss videre
Isformasjonene var et fascinerende syn, men vi måtte ikke glemme at vi burde komme oss videre.

Under fulle seil i selskap av hvaler

Heldigvis var det ennå plussgrader da vi vi kastet loss, og vi fikk en avreise vi bare kunne drømme om. Knallvær med solskinn og akkurat passe vind for å heise alle de tre seilene til topps. Rundt oss malte de ruvende, grønnkledte fjellsider som stupte ned i fjorden et bildeskjønt landskapet. Vi sa farvel til havørnene på kaia og frydet oss over dyrelivet ute på bølja’n blå. Her ble vi vartet opp med en skikkelig oppvisning fra en flokk knølhvaler! For oss, som knapt hadde sett hval på vår egen jordomseiling, var det en fornøyelse. Et par av ungene var ekstra lekne og kom helt ut av vannet i en sidelengs salto. De var nysgjerrige på båten så vi krysset litt at og fram inne i bukta, også for øvelsens skyld.

Mannskapet skulle samkjøres, og vi byttet på å være på vinsjene og seilene. Det var uvant med tre seil, ikke minst var dette seil av en annen dimensjon. Travelleren til mesanseilet gikk eksempelvis på tvers av hele akterdekket. Storseilets areal var på størrelse med en basketballbane! For å ta ned eller reve mesan og storseil måtte man selvfølgelig opp på bommen. Det var som å stå oppe på tremeter’n i vaiene vind. Genoaen krevde minst anstrengelse og kunne heises med tre mann. Skulle vi slå, måtte vi hoppe for å i det hele tatt få grep om skjøyta.Som belønning gjorde «Infinity» ni knop i gjennomsnitt under en slik solskinnsseilas.

Vi begynte med en dagsetappe til Hotspring Bay og fikk erfare at Alaska hadde annet å by på enn industrihavn og båtprosjekter. Mens lufta holdt 7-8°C, var det godt å lade batteriene i de varme kildene – noe som trengtes når vi snart skulle gå arktiske stormer i møte. Ute på åpent hav var det en fryd å se «Infinity» danse i vinden med alle seil til topps. Seilene hadde vi fått dekorert av en New York-basert kunstner som kom i ens ærend for å male de ørtenførti kvadratmeterne. Dalceggios design var inspirert av urbefolkningskultur, og skapte en kontrast til det azurblå havet.

Dette var en god, gammaldags seilskute, så en stabil seilføring var ingen navigasjonsinstrumenter fortjent. Autopilot og vindmåler fantes ikke ombord, så styrvakta gikk på rundgang.

Vi fikk straks erfare at seilforholdene i Arktis kan være svært strabasiöse. Foto; Ben Cooke
Vi fikk straks erfare at seilforholdene i Arktis kan være svært strabasiøse. Foto: Ben Cooke

I Amundsens fotspor

Vi skulle ta samme ruta som flere av de tidligere pol-sjøfarerne hadde forsøkt seg på, bare i motsatt retning. Ruta nordover bød på platt lens, og det gikk på skinner helt til isen satte en stopper for videre navigering. Vi skjønte at her måtte vi smøre oss med tålmodighet. Iskanten hadde trukket seg tilbake ila. sommeren, men vi gjorde nok lurt i å ikke forfølge den hakk i hel og heller ankre opp i Teller. Her fikk en prøvesmak av inuittkulturen, som vi senere kom til å bli nærmere kjent med. For første gang støtte vi også på sporene etter Amundsen.

Det viste seg at han måtte legge inn en nødstopp i Teller 1923, vel å merke med luftskip og ikke båt. For de lokale var han en kjenning, fra vårt ståsted var han en skikkelse det oser respekt av. For Linn Charlotte var det selvfølgelig gøy å være eneste nordmann ombord på ekspedisjonsbåten. Mannskapet for øvrig var en herlig internasjonal cocktail. Foruten Kapteinen m/familie, var det kun oss og et par andre som var seilere på heltid. Ellers hadde vi ingeniører, terapeuter, lærere, businessmenn, en kokk og et profesjonelt kamerateam med på laget. For kapteinsdøtrene på fem og syv år – født og oppvokst på båten i tropene – var det en selvfølge å være med.

Kapteinsdötrene er födt og oppvokst ombord »Infinity», og skulle være med på seilereventyr i Arktis. Foto; Ayack Wanderer.EDIT
Kapteinsdøtrene er født og oppvokst ombord ''Infinity'', og skulle være med på seilereventyr i Arktis. Foto; Ayack Wanderer.

”Infinity” hadde tidligere seilt til Kap Horn via Antarktis, og i skrivende stund var det til sammen mange års seilererfaring under dekk. Likevel satte vi ikke all vår lit til oss selv, vi hadde også kontaktet en lokal isguide. Kanskje var det dumdristig å ikke høre på ham da vi ble frarådet å fortsette nordover under de gjeldende forhold. Kaptein Clemens var derimot en stabukk, og bestemte seg for å være ved det strategiske punktet Point Barrow når isen åpnet seg opp.

Storm i Arktis

Slik hadde det seg at vi seilte rett inn i et heidundrende lavtrykk. Tretti knop vind – pytt, pytt – hva er nå det når man har hyre på en 200 tonns ekspedisjonsbåt? Problemet var at barometeret ikke sluttet å dale… Bølgene snek seg opp til fire meters høyde, og bløtla alt og alle når de brøt over rekka. Flere av mannskapsmedlemmer ble beordret til å holde seg borte fra dekk. Makan til krefter hadde vi aldri opplevd før. Med ”Amanda” sa det som regel stopp når det rundet 30 knop.Takke oss til tropiske farvann, Barentshavet var derimot unådig og utover natta og morgenkvisten dro det seg oppover til både 40 og 50 knop!

Selv om vi visste at båten var sterk, bekymret vi oss for utstyr og seil. Seilduken hadde flere års fartstid og mangfoldige reparasjoner bak seg. Mesanseilet var nå på tredje rev, og den oppblåste genoaen minnet om en ballong som kunne spekke når som helst. På frivakt var køya det eneste stedet man ville være, men også der ble vi slengt sidelengs som en kasteball.

En seilmanöver krever sitt mannskap. Ikke sjelden må seks mann i aksjon
En seilmanøver krever sitt mannskap. Ikke sjelden må seks mann i aksjon.

Hadde det ikke vært for midnattssola vill vi vært ille ute. Vi var på full fart mot polarsirkelen, og ante ikke hvor iskappen begynte! Under slike forhold var det umulig å skille mellom en høyreist bølge og et større isflak på radaren. For alt vi visste kunne isen lure rundt neste bølgedal. Mon tro om vi skulle hørt på vår lommekjente isguide likevel. Dengang ei, nå var vi midt i et inferno av hvite skumtopper uten rom for etterpåklokhet.

Det var ikke annet enn å gjøre enn å bite tenna sammen og holde utkikk i alle retninger. Tanken på en kollisjon med massiv pakkis var så foruroligende at vi bestemte oss for krysse sørover isteden. Selv om ”Infinity” gynget og bar seg aldri så mye, hjalp det på nervene å få isen på avstand. At tryggheten var forbigående forstod vi da verktøybenken i maskinrommet begynte å gi etter. Snart var vi vitne til at den ellers så stabile seksjonen skled over gulvet. På høy tid å endre kurs! Aye Captain, tilbake på svaiende lens.

Takk og lov at det gikk så bra som det gikk. I følge iskartet skulle barrieren befunnet seg rett flere grader lengre sør. Uforutsigbarheter i ismønster og -forekomst skulle komme til å prege store deler av ekspedisjonen. Det var ikke til å stikke under en stol at noe ikke stemte i Arktis. Klimavandelen var et faktum, og folk vi møtte hadde for lengst rapportert om drastiske endringer de siste femten årene.

Grytidlig dagen derpå ble vi vekket av jubel og rop. Til vår lettelse hadde havet lagt seg, og på horisonten var det is! Det gikk opp for oss at vi for alvor befant oss på polarekspedisjon.

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2019, og er skrevet av Linn Charlotte Klund

Endret: 21.05.2020
Tagger: Amanda