Det skjer så mangt når en journalist er ute og går. Bare han er litt våken og nysgjerrig. Ja, det hjelper å kunne faget og å være interessert. Rett før jul, det var surt, og de tre plussgradene føltes mye kaldere. Den vanlige trimturen ble erstattet med en bryggesleng. Mye hyggeligere, selv i dette været. Det er som å være på båtutstilling.

Av de 1 000 bryggeplassene i Holmestrand, var det ca 500 båteiere som hadde valgt å ligge ute denne vinteren.

Jeg stopper ved en Ovni 495. El helaluminiumsbåt tegnet av Phillippe Briand. Har bare lest om den, aldri sett den. Alubat, som det franske verftet heter, har spesialisert seg på velseilende langturbåter med senkekjøl. To ror, koblet til ett ratt, gjør rorbladene kortere enn et enkelt spaderor. Det gjør at båten kan komme inn til grunne ankringsplasser. Ligger det en motorbåt et sted, kan Ovnien med sin minste dypgående på 0,90 meter, sannsynligvis komme inn. Med kjølen nede, vil dypgående øke til 3,15 meter, og stabiliteten økes dramatisk.

Jeg er nok blitt observert med min nysgjerrige vandring rundt båten. Et vennlig ansikt dukker opp i luka og spør om jeg lurer på noe? Jeg svarer ærlig at jeg bare beundrer båten, jeg aldri tidligere har sett.

De mange fine detaljene og franske løsninger som imponerer.

– Vi holder på å forberede tur til Väderöarna for jul- og nyttårsfeiring. Om vi kunne snakkes etter nyttår?

Jeg har presentert meg som journalist i Båtens Verden, og sin egen båt ville de gjerne snakke mer om. 5. januar dukker jeg opp som avtalt. Eierne, Hanne Knudsen og Per Øivin Lund, er på plass.

Fire måneder

– Vi har hatt det så fint. Helt alene, helt innerst i loshavna, takket være senkekjølen. Dickenson oljeovnen har putret og holdt varmen. Jammen fint at det var mildvær. Alt er enklere da. Nesten leit å måtte dra hjem igjen. Samme følelsen som da vi kom hjem etter vår fire måneder lange tur for to år siden.

Hanne og Per Øivin ser på hverandre, Hanne finner fram sjøkartet fra den gang og bretter det ut på det store salongbordet.

– Båten hadde vi kjøpt året i forveien, i januar 2016. Vi brukte den hele påfølgende sommer. Seilte til Skagen og i hjemlige trakter. Gjorde oss kjent med den. Følte oss veldig trygge om bord, og bestemte oss for en lenger tur sommeren etter. Altså 2017.

Per Øivin, som er industrimekaniker, hadde jobbet på en seismikkbåt på vestsiden av Grønland. Den spesielle naturen og folkene der, ville han vise sin Hanne fra deres nye båt. Ja, i tillegg til at en slik reise på egen kjøl ville være den første lange turen i seilbåt.

– Den eldste datteren skulle være med på deler av turen, og to ekstra mannskap skulle mønstre på i Stavanger.

Juling fra Reykjavik

Fra Stavanger til Shetland hadde vi flatt hav. Motoren gjorde jobben. Men, derfra til Reykjavik fikk vi juling. Skikkelig. Med tre rev i storen, fosset vi frem og ankom 30 timer tidligere enn antatt. Båten hadde bestått sin første test. Vi var nok noe mer forslåtte. Vår Ovni er en stor og tung båt, men på havet i de bølgene ble vi små. Å få seg regnbukser i slikt vær, blir du ofte slengt i veggen.

Det blåste fremdeles tøft da vi ankom Reykjavik. Der fikk vi bruk for de store fenderne… Vi var årets første seilturister. Det er godt å være norsk seiler på Island. Maken til hyggelige og gjestfrie folk! Vi var på Island i to uker. Turen til Scoresbysund på Grønland måtte vi avlyse. En av verdens største fjorder var full av is. Det var et stort belte av drivis langs kysten, og vi måtte til plan B.

Langs med vestsiden av Island fikk vi ligge ved private brygger, alle var hyggelige. Kanskje et lite poeng at vi alltid spurte først. Plan B, var å legge kursen til Jan Mayen. Denne arktiske øya som ligger isolert nordvest i Norskehavet, ble en del av Kongerike Norge i 1930. 300 nm til Grønland i vest, 300 nm til Island i sydvest. Svalbard ligger 500 nm i nordøst, og til fastlands-Norge i øst er det 480 nm.

Ankrer opp

Nederlenderne hadde i mange år drevet stor hval- og hvalrossjakt her. Og fremdeles finnes beinrester etter denne jakten. Verdens nordligste aktive vulkan finner du også her. Vi ankommer Jan Mayen etter fin, men tøff seilas i mye vind. Båten føles mer og mer trygg, vi er aldri redde. Brygger eller havn finnes ikke. Etter mange forsøk, får vi endelig kontakt med kommandanten på øya. Vi måtte cirka én nm unna for at våre radiosignaler kunne fanges opp. Etter hans anbefaling, ankrer vi opp på vestsiden og joller inn til et strandhugg. Vi føler oss som ekte eventyrere.

Dagen etter kommer en islandsk seilbåt med skiturister som skal klatre opp fjellsiden og sette utfor den eksotiske og naturlige utforløypa. De har alltid skipperen om bord. Det er alltid mye strømmer og dønninger her. Derfor tør vi ta imot kommandantens innbydelse til den andre siden, der forsvaret og meteorologiske holder til.

Vi har med oss en bærbar VHF. I tilfelle… Midt i middagen skurrer den litt, og vi oppfatter seilbåt i drift. Vi har vårt kjære Rocna-anker på 33 kg og 40 meter 12 mm kjetting ute. Likevel… Kommandantens bil tar oss de 10 km i rekordfart. Vi ser S/Y BOB drive sydover. Vi får jolla ut og Mercury-en starter på første draget. Med alle 9,9 hestene i full galopp, tar, vi opp jakten.

Kommandantens ord synger i ørene: Går skuta tapt, går det ikke fly herfra før i august… Sakte, men sikkert tar vi innpå. Vi slapp med skrekken, denne gang. Aldri skal vi forlate båten under slike forhold en annen gang.

Mot Lofoten

Meteorologene kontaktet oss senere på kvelden om at en storm var på vei. Vi burde dra neste dag. Allerede samme kveld var vi under seil til Norge. Kursen ble satt til Lofoten, der familie bodde. Stormen begynte å ta oss igjen. Farten økte sammen med vinden. Vi fosset fremover, loggen viste både 11 og 12 knop. Heldigvis dreide uværet sydover. Det traff trøndelags-kysten.

Vi ankommer Lofoten og fjorten flotte seildager med familie og venner følger. Trollfjorden, Helgelandskysten, Bøda og Namsos. Der avmønstrer våre to matroser fra Stavanger.

Sydover er vi alene. Svartisen, Torghatten. Vi er turister i eget land, på egen kyst. Regnet følger oss, men båten er tett og varm. Vi føler oss veldig heldige. Vi runder etter hvert Lindesnes, forbi Sørlandet. Fire måneder går fort. Vi skulle hatt mye lenger tid.

Forbi Horten ankrer vi flere steder. Vil ikke ankomme hjemmehavnen. Prøver å tyne seilturen lengst mulig. Men til slutt setter vi nøkkelen i leilighetsdøra. Det er som å åpne en katedral. Hva skal vi med så mye plass?

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2020, og er skrevet av Bjørn Eckhardt