På tokt i komododragenes rike

Apekatt i sølibat: Da vi for et par-tre reisebrev siden ankom Indonesia, funderte vi over hvor mange av de 17.000 øyene vi rakk å feie over. Sannheten er at dette eldoradoet aldri slutter å overraske! Noen øyer har vi faktisk blitt så knyttet til at vi har reist tilbake både én, to og tre ganger.

Mens Bali og Lombok har blitt hjemmekjære knutepunkter for oss, er Komodo-arkipelet en av øyskattene som har lokket oss tilbake. Lombok ligger kun en tre-timers båttur unna Bali, og er i ferd med å ta innpå den berømte naboøyas popularitet. Vi forstår godt hvorfor. Omringet av småøyer som Gili Islands, er kystlinjen et sydhavsmekka med naturskjønne så vel som firbeinte overraskelser på lur. Mens Manta Point i nord byr på fenomenale dykkeropplevelser, er Selong Belanak i sør et mekka for surfere av den dyreglade sorten. Mens surferne tar siesta, fylles stranda av bøffelokser med stø kurs mot beitemarka. For oss som er vant til at okser hører hjemme i fjøset, virket de skikkelig malplassert i en setting av kritthvit strand og turkist vann.

Med over 3 mill. innbyggere på fastland-Lombok er det ikke verst at enkelte har en øy helt for seg selv… Ingen kan fortelle oss hvordan han havnet her, men på Monkey Island (Gili Gelon) får vi hilse på en apekatt som nyter friheten og singellivet! Eller var det sølibatlivet? Når vi tropper opp og bryter husfreden, varer det ikke lenge før et par nysgjerrige øyne titter fram fra tropeskogen. Etter å miljøet forunt, og kan krediteres den maritime jungeltelegrafen. På ankringsplassen lå Amanda og duppet for seg selv i takt med apebrølene, og mens vi padlet tilbake tenkte vi i vårt stille sinn: Håper at vår nye venn får drive “monkey business” på egne – og ikke turistindustriens – premisser i framtiden også!

Annonse

Invasjon fra regnskogen – Alarm i marinaen

Mens vi satt i marina-paviljongen og ante fred og ingen fare, åpnet himmelens sluser seg. Og da mener jeg på vidt gap. Noe lignende hadde vi kun sett i Amazonas’ dype jungel! Har vi husket å lukke lukene om bord?! 100% sikre er vi ikke, men vi tror det.

For marinaen ser det derimot betraktelig verre ut. Når taket på baderomsfløya svikter pga. styrtregnet, er det jaggu meg heftig! Og det stopper ikke der. Vantro registrerer vi at hele båtnabolaget inntas av en brun bølge, med likheter til et kloakkrenseanlegg på avveie. Det tar litt tid før hodet får samlet seg og skjønner hva det er: En flodbølge. Vi vet at nordlige Lombok er “tsunami zone” og et gjentatt åsted for naturkatastrofer, men sørkysten skulle da være safe?! Omhyggelig legger det snikende slam-teppet seg rundt “Amanda” og resten av båtene. Heldigvis er det ingen tsunamibølge, men et resultat av oversvømte skogselver – som til gjengjeld har røsket med seg halve regnskogen. Massivt mahogni og teak sirkulerer rundt skrogene, og en grein kiler seg fast i “Amanda“s ror og presterer å snu hele skuta rundt! Det kan være et tidsspørsmål før ankeret gir etter for tidevannet, ergo hiver vi oss i jolla. Inne ved brygga kjemper marinagutta med hender og føtter for å hindre superyachter i å knuses til pinneved – av massiv drivved. For oss Ørje-boere som er foret opp med sommertradisjonen «fløtær-lotto» i slusene, minner dette om historisk tømmerfløting i Haldenvassdraget. På losiden av brygga ligger stokkene så tett-i-tett at man kunne gått tørrskodd over!

Da korona satte en stopper for seiling til Borneos regnskogparadis, kom regnskogen isteden til oss.
Da korona satte en stopper for seiling til Borneos regnskogparadis, kom regnskogen isteden til oss.

Da spetakkelet var over, tok det enda tre dager før marinaens ansatte hadde brent siste rest av drivved på bålet. Tre dager. Imens tok vi oss en spontan safari til Wildlife-parken i nord for å hilse på Asias mest eksotiske dyrearter. Midt i et univers av pytonslanger, nesehorn og mindre pene snabelaper fikk vi vår dose jungel. På én side er det plaster på såret for de corona-saboterte reiseplanene til Borneo og Filippinene, på den annen side en litt “fake” verden.

Da Paul fikk seg ny lekekamerat i en skjønn orangutangbaby som bet ham lekent i fingeren, skulle man tro det var toppen av lykke. Det fikk ham isteden til å våkne litt, og begynne å diskutere med seg selv om «tema: dyrefengsel». Orangutangene la ikke skjul på at klatring i tretoppene stod høyere på lista enn å bli matet fra fanget til Paul. Samtidig spiller slike parker en uvurderlig rolle i kampen mot utryddelsen av truede arter. Spesielt orangutangenes habitat forsvinner i rekordfart, og uten slike «reservat-institusjoner» kan apeyndlingene om få år dø ut. Paul har til dags dato ikke blitt enig med seg selv – ikke første gang på tur vi konfronteres med fenomener uten fasit.

Annonse

Det lunefulle Lombokstredet

Covid-situasjonen i Indonesia var betent. Noen seilerkolleger mottok til og med varselskudd utenfor er øysamfunn som ville skjerme seg mot potensielle smittebærere. Heldigvis satte ikke pandemien stopper for all seilas, og vi var privilegerte som fikk oppleve forsiden av medaljen. Takket være seilertørke hadde vi Komodonasjonalparken nesten helt for oss selv. Veien fra Lombok og hit er derimot ingen dans på roser, det fikk vi brått og brutalt erfare.

–Fra kapteinessas loggbok–

Jeg bråvakner av at båten gjør noen voldsomme byks som – unnskyld uttrykket – f***er opp hele sovestillingen og alt som heter frivaktsøvn. Da jeg krøp i køya ved midnatt hersket bedagelig måneskinnsseilas, men nå?! Ute ser jeg to par rynkede bryn som avslører at vi er i knipe. Med oss har vi et vennepar, og min største bekymring er nå Mimmi som sitter stiv av skrekk i køya si. Det eneste fornuftige er å ta henne med ut til Paul, som forhåpentligvis har call på situasjonen og noen beroligende ord på lager. Feil! Stakkars Mimmi får streng beskjed om å holde seg under dekk. Slik forvandles hennes aller første nattseilas fra en kjærlighetsferie med typen Michael til et mareritt. Båten vrenges fra side til side, som om hele roret har gått adundas.

Mannskapvenninne Mimmi’s første ordentlige seileventyr endte i et mareritt da mørket senket seg over Lombokstredet “Amanda” endte opp som kasteball.
Mannskapvenninne Mimmi's første ordentlige seileventyr endte i et mareritt da mørket senket seg over Lombokstredet “Amanda” endte opp som kasteball.

Seilerkolleger mottok til og med varselskudd utenfor er øysamfunn som ville skjerme seg mot potensielle smittebærere

Da han endelig kommer med en “sit.rap”, gjør Pauls forsøk på å avdramatisere kaoset bare vondt verre for mannskapsvenninna vår: «Før jeg rakk å reagere var vi inne i en voldsom tidevannsstrøm. Det var som om vannoverflaten ble presset nedover i form(asjon) av et gedigent trappetrinn. Jeg fikk hakeslepp, det pekte jo rett ned i dypet. Men det gikk bra, båten klarte seg.»

Hos meg ringte en bjelle. Tre år tilbake hadde et svensk seilerpar advart mot djevelske havstrømmer utsatte steder i Indonesia. Det trange stredet mellom Vest-Lombok og Bali var tydeligvis ett av dem… Kysten var farlig nær på begge sider, og i «David vs. Goliat- tempo» greide vi bare så vidt å holde ½ knop i gjennomsnitt. Misforstå meg rett – vi gikk ikke bare framover, men stadig vekk bakover! Havstrømmene som røsket og dro “Amanda” i alle retninger saboterte for hele seiloppsettet, og inni meg ba jeg en stille bønn. «Kjære Volvo Penta, nå må du holde koken på 2000 omdreininger». Holde tritt var mer enn hva rorkulten greide – hjelpes! Teakpinnen som nylig hadde erstattet rattstyringa vår, viste allerede skumle tegn til materialtretthet. Da en stor bølge fra aktenom tvers presset båten sidelengs, var Pauls unnastyring nok til at kulten slo sprekker.

En hel evighet med svette og tårer senere hadde vi bestått ildprøven, og kan nå kvittere for at nattedramaet ikke skyldtes dårlig tolkning av tidevannstabeller. Tvert om. I dette dragsuget sluses nemlig hele Stillehavet inn i Det Indiske Hav – på inn- og utpust… Det er bare å bøye seg i støvet for naturkreftene. Men: hva dårlig research bak valg av rute angår, har vi definitivt lært en lekse.

En gjenlevning fra dinosaurenes tidʔ De karakteristiske komododragene finnes bare ett sted på hele kloden.
En gjenlevning fra dinosaurenes tidʔ De karakteristiske komododragene finnes bare ett sted på hele kloden.

Siste rest etter dinosaurene

For Paul er stedsnavnet Komodo selve synonymet for «fjernt og eksotisk». Barne-TV var nærmest avleggs i søskenflokken hans. Stod derimot naturdokumentarer på sendeplanen – ja, da kunne du vedde på at TV’en i barndomshjemmet lyste opp stua helt til rulleteksten var slutt. Det var gjennom TV-skjermen han ble kjent med favoritten blant de tropiske dyreheltene sine: Komodovaranen. Så sensasjonell er arten, at den ikke kan oppdrives andre steder på planeten enn i Komodo Nasjonalpark.

Vi tok turen til øya Rinca, hvor vi visste at det krydde av de svære monsterøglene. Allerede i caféen ved rangerstasjonen fikk vi øye på et titalls komododrager som hverken virket redde eller sjenerte ovenfor mennesker. Mens noen lå og døset i sola, var andre på farten. Vel, med tunge skritt og halen subbende i støvet slepte reptilene sine kingsize-kropper over enga.

Bare minutter senere ble vi vitner til at det påtatte latmannslivet var et spill for galleriet. Straks befant vi oss i en boble av falsk trygghet – sprekkferdig, sådan. To store hanner som så vidt touchet borti hverandre var nok til å utløse full slåsskamp. Da den underlegne hannen prøvde å flykte, fulgte det andre beistet hakk i hel. Med en skrekkblandet fryd innså vi det utenkelige…

Det gule sitrondropset stiger ned i vest over båtmetropolen Labuan Bajo. Fotoꓽ Amanda Sailing
Det gule sitrondropset stiger ned i vest over båtmetropolen Labuan Bajo. Fotoꓽ Amanda Sailing

Når komododragene først er i gang, løper de mye fortere enn oss mennesker. Mye fortere enn på TV!

Varanene er ikke giftige på samme måte som slanger, men bakteriene i kjeften er nok til å ta kverken på en vannbøffel, eller en naiv turist… Da vi hørte historien om dama fra Thailand som døde ombord i flyet til nærmeste sykehuset etter et bitt, skjønte vi at dette var blodig realitet og ikke noen TV-dokumentar.

De legendariske dragene var ikke de eneste spennende krabatene i nasjonalparken. Her levde de side om side med svære vannbøfler, lekne apekatter og hjortefamilien. Nabobukta huset i tillegg tamme havskilpadder som man nærmest kunne kose med under fridykking-seansene. Episk! I tillegg gikk det rykter om at saltvannskrokodiller patruljerte ankerbukta vår fra tid til annen. Selv om sannsynligheten for et sammenstøt var ganske liten, valgte vi å bruke bøtte og kar til kveldsdusjen. Nærkontakt med menneskeetende reptiler hadde vi fått vår dose av på land.

Fra toppen av Padar Island nøt vi panoramablikk over en av Østens fineste nationalparker. Fotoꓽ Amanda Sailing.
Fra toppen av Padar Island nøt vi panoramablikk over en av Østens fineste nationalparker. Fotoꓽ Amanda Sailing.

Etterlengtet småbåthavn i hjertet av Komodo

I Komodoøyenes hovedstad, Labuan Bajo, var det heldigvis fritt for ville komodo-drager. Her er det båtliv for alle penga, og det var på nære nippet vi fikk liggeplass i den yrende bukta. Pågangen var minst like stor som på Hvaler i fellesferien, og vi pustet lettet ut da noen lokale pekte på en ledig fortøyningsbøye. Moroa varte ikke lenge, og vi ble straks jaget bort av en to-etasjes treskute. Heldigvis signaliserte noen blide fjes på skuta ved siden av at vi kunne legge oss long-sides med dem. Dette ble starten på et vennskap med rederen Chris, som inviterte oss til å bruke både dusjen og kunstgress-soltaket om bord “La Baronang”. Sammen utforsket vi også den maritime metropolen, og alt Labuan Bajo hadde å by på av havets eksotiske delikatesser og spennende severdigheter. Vi følte oss nesten litt hjemme i den trivelige landsbyen som simpelthen hadde kreative Reodor Felgen vibber over seg. Vel å merke innenfor båtnisjen fremfor i bilverdenen! Langt, høyt, smalt eller klossete? Det spilte ingen rolle – bare det fløt, kunne man alltids sette motor på det. Resultatet var en herlig blanding av tradisjonsrike skuter, cabincruisere, charterbåter og hjemmesnekrede treskeverk i alle farger og fasonger. Minst like stort utslag gjorde den yrende båthavna på fargespekteret som på hele desibelskalaen. Flere av de langskaftede totakterne manglet lyddemper og var så øredøvende at vi hørte dem komme hjem fra dagens fisketur på flere mils avstand!

“Speedbåtene” var et kapittel for seg. På avstand minnet de om fartskanonene vi så under Trinidad og Tobagos prestigetunge båtrace. Stikkord: Sylspisse skrog som skjøt gjennom bølgene. Men med en beskjeden langskaftet totakter på hekken, var støyen fra de indonesiske eksemplarene langt mer dominerende enn tempoet… Designet skortet det derimot ikke på, det skal eierne ha. Etter alle kunstens regler var de pimpet med fargefull prakt. Ikke bare Kjell Aukrust, men også rånerkulturen så ut til å ha satt sitt preg på havnebyen. Flammemønstre og “Mr.Horsepower”-dekor ga flashback til ræggermiljøet i Østfold – eller Norge for øvrig? – sin egen maskot. Ja, nettopp Clay Smith’s Mr.Horsepower med sin karakteristiske sigar i munnvika. Apropos NRKs “Rådebank”, som nå er i vinden.

Det flytende nabolaget i Labuan Bajo huser alt fra skrallende, totaksdrevne “racer“-båter og tradisjonelle treskuter, til spiderboats – som vi ser her.
Det flytende nabolaget i Labuan Bajo huser alt fra skrallende, totaksdrevne “racer“-båter og tradisjonelle treskuter, til spiderboats – som vi ser her.

Crème de la crème av Komodo-seilasen var lagunelandskapet rundt Padar Island, midt i smørøyet av øykjeden. Med frodige, majestetiske fjelltopper som stuper loddrett ned i turkist vann, er dette landskapet som hentet rett ut av Jurassic Park Kort sagt vulkan- og korallanskap i bildeskjønn forening, som gjør enda sterkere inntrykk på oss når vi bestiger en av toppene. Grytidlige soloppganger med panoramautsikt over komododragens rike får oss til å glemme alt som heter corona.

Den lille hvite prikken på ankringsplassen blir større, og tilbake om bord fortsetter vi tokten videre vestover. Da et vakkert eksemplar av Østens båtbyggerkunst dukker opp på horisonten, er vi sikre i vår sak: Vi har funnet Indonesias svar på «Brudeferden i Hardanger».

 

Artikkelen er skrevet av Linn Charlotte Klund

Endret: 16.08.2021
Tagger: Amanda