Fra vår ankringsplass på Antigua hadde vi utsikt over til naboøya Montserrat, som er mest kjent for vulkanen Soufrière Hills. På gode dager kunne vi til og med se røykskyen stige opp fra den aktive vulkanen – et fascinerende og samtidig litt avskrekkende syn. Noen engelskmenn vi hadde kommet i snakk med kunne fortelle at det var forbudt å dra over dit på grunn av den stadig tilstedeværende faren for nye utbrudd.

I Crusingguiden vår var det imidlertid listet opp en oversikt over ankringsplasser og andre maritime fasiliteter, så lite tydet på at de ikke ønsket seilere velkommen. Guiden var riktignok ikke helt up-to-date, men skulle vi ta sjansen likevel?! Vi kunne ikke motstå fristelsen og satte kursen mot den trollske øya i det fjerne. Seiletappen var så som så og vinden langt flauere enn forutsagt. Mye blafring i seilene og en gjennomsnittshastighet på tre knop gjorde sitt til at den antatte fire-timers turen drøyde ut. Slettes ingen ønsketilstand å ankomme etter solnedgang, men nå fikk vi for alvor prøvd oss på å kaste anker i mørket.

Dette var lettere sagt enn gjort siden havneområdet var svært dypt og delvis omringet av klipper. Kun én større turseilbåt lå lengre ut i bukta, ellers var det bekmørkt. I en slik situasjon skulle man uten tvil ønsket seg en lengre ankerkjetting, men vi hadde ikke annet valg enn å legge ønsketenkningene på hylla og stole på vår egen dømmekraft. Etter en urolig natt preget av dårlig søvn og kontinuerlige inspeksjoner kom i takt med daglyset også vissheten om at ankeret så ut til å holde.

Høy vulkanfaktor

Under innsjekkingsrunden ble det gjort klart at adgangsforbudet gjaldt visse avgrensede soner og ikke øya i sin helhet. Med andre ord ble vi ikke klassifisert som illegale tilreisende, og vi var heller ikke de eneste nykommerne. Båten i utkanten av bukta tilhørte et amerikansk ektepar, som var like ivrige etter å ta en nærmere titt på Soufrière Hills som oss.

Vi ble tipset om en lokal guide og et par timer senere satt vi i taxien som tok oss over til den mørkere siden av øya, med sin ikke desto mindre dystre historie. Året var 1998 da en offentlig pressemelding beordret alle på den nordlige delen av øya til å forlate hjemmene sine for helgen. Det ble tidenes lengste helg og mange vendte aldri mer tilbake. Husene står tomme den dag i dag og byen Plymouth ligger som en grå spøkelsesby ved foten av vulkanen. Et trist syn, og ikke minst er det vemodig å tenke på hvordan utbruddet har preget hele øysamfunnet. Selv om føre-var-prinsippet bidro til at katastrofen ikke tok noen liv, raste befolkningsantallet til skarve 3000 innbyggere. Store territorier ble altså avsperret og Montserrat stod uten hovedstad. For de tapre øyboerne som valgte å bli værende ble livet snudd på hodet og de gikk et omfattende prosjekt i møte, nemlig gjenoppbygningen av øya, som pågår den dag i dag…

I motsetning til lava- eller askevarianten, hadde vi her å gjøre med utbrudd som utartet seg i form av en stor støvsky, som deretter la seg som et tykt, leireaktig lag på bakken. Som en konsekvens av dette hadde flere hus, veier og skogflekker i dalstrøkene nærmest blitt begravd. Guiden Joe Philip var lommekjent og kunne vise oss bilder av hvordan husene en gang hadde sett ut, sammenlignet med dagens standard. Det var nesten ikke til å tro… I boligstrøkene lenger oppe i åsen hadde skogen tatt overhånd og det var vanskelig i det hele tatt å få øye på bygningene. Ganske så spesielt var det da Devon tok oss med til sitt gamle hjem, som også var ugjenkjennelig. Nede ved strandkanten kunne vi forbløffet stedfeste at området vi nå satte våre føtter på hadde ligget på havets bunn for mindre enn to tiår siden. Som følge av støvskyen hadde industrihavna måttet vike på bekostning av flere hundre meter med nytt land, og kun den ytterste brygga hadde overlevd…

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2014, og er skrevet av Linn Charlotte Klund