Dagen for avreise var fastsatt, men det stod ikke på oss om vi ville greie å overholde tidsplanen, derimot var det ventingen på vårt nybestilte strømuttak (inverter) som halte ut tiden. Flere uker hadde gått siden vi hadde bestilt den, og vi begynte for alvor å bli utålmodige. Posten fra USA lot vente på seg, og da pakka omsider ankom Chaguaramas, viste det seg å være feil modell. Typisk Karibien…

Vi har omsider lært at hastverk samt europeisk tidsperspektiv og presisjon ikke fører noen vei når man skal forholde seg til den over gjennomsnittet avslappede befolkningen. Her må man ta dagene som de kommer og pent finne seg i at elektrikeren ikke kommer fordi det regner, eller at butikken som skulle åpne klokka åtte isteden åpner halv elleve – eller kanskje ikke før neste dag. Så det var ikke annet å gjøre enn å smøre seg med tålmodighet. I mens var det jobb å gjøre på en båt som skulle ribbes for utstyr og inventar, for senere å restaureres. Rubbel og bitt skulle fjernes på den svære skuta som hadde en framtid som luksusyacht, og selv om nærkontakt med glassvatt og flisete treverk ikke alltid var like artig, kom lommepengene godt med.

En morgen var det skikkelig handtering i bukta da en båt holdt på å gå ned. På VHF’en strømmet det inn bekymringsfulle meldinger, men da eieren glimret med sitt fravær måtte mannskapet på nabobåtene selv ta tak i situasjonen. Det viste seg at en åpen sjøventil med en ødelagt slange var årsaken til at båten hadde forvandlet seg til et svømmebasseng som var på nippet til å ende opp på havets bunn. Takket være ivrig innsats med øsekar og bøtter fra seilerkollegene gikk det heldigvis bra. Slike situasjoner gir oss en påminnelse om hvor flaks vi hadde da vi mer eller mindre tilfeldig oppdaget den omfattende osmoseskaden i skroget, og fikk reparert denne. Ellers kunne vi vært nestemann ut.

I Thor Heyerdahls fotspor

I seilerhverdagen er ingen dag lik den andre, og rett som det er dukker det opp uventede scenarier og overraskelser på veien, noe historien over bare er ett eksempel på. Tiden i Chaguaramas skulle også by på et interessant møte med en spanjol med litt av en historie på lager. Før han hadde fått haik over Atlanteren, hadde Alex vært med på et prosjekt som hvilte på en kjent og kjært og ikke minst unikt norsk patent. Vi snakker selvfølgelig om Thor Heyerdahls stolthet Kon-Tiki, som i regi av en gjeng eventyrlystne spanjoler skulle kopieres og skrive seg inn i sjøfartshistorien under navnet «La Osa Menor». Det var artig å høre om og se bilder av den yngre balsaflåten, som i likhet med storebroren var finurlig og robust bygget, men med noen endringer eller praktiske forbedringer, som det het. Bildet av Tiki på seilet var byttet ut med mannskapets varemerke – sirkelen som flere av dem også hadde latt seg forevige på kroppen i form av tatovering. Inspirasjonen er hentet fra en velkjent petroglyf som ble funnet på urgamle helleristninger i deres hjemområde, Galicia, og symboliserer en heksehule. En liten kontrast til Heyerdahls solgud, kan man si.

Alex kunne fortelle at de på jomfruturen hadde hatt problemer med navigeringen da styrepinnen på ett tidspunkt hoppet ut av posisjon og gjorde det vanskelig å holde kursen, men de kom seg fra A til B på den gode, gammaldagse måten. «Osa Menor»’s første ordentlige etappe skulle starte i Spania og ende på Kanariøyene, nærmere bestemt Fuerteventura. Senere stod de andre øyene for tur, én etter én, og utover det var det ikke lagt noen konkrete planer ennå.

Underveis i forberedelsene ble Alex imidlertid kjent med en skipper som snart skulle legge Atlanterhavet under kjølen og ankre opp både her og der på veien til Chile. Valget var ikke lett, men han endte opp med å forlate balsaekspedisjonen til fordel for en ikke fullt så spennende, men langt mer komfortabel og lengre seilas, noe han lenge hadde hatt lyst til.

Spennende blir det uansett å følge flåtens videre ferd, og ikke minst er det forunderlig hvordan tilfeldige møter kan resultere i historier som denne. En av våre største eventyrer opp i gjennom historien har definitivt satt sine spor også utenfor Norge, ikke bare bokstavelig talt

Tvillingseilas med regattadebut

Dagen for å kaste loss var kommet, og spenningen var stor omkring den etterlengtede pakka, som i følge forhandleren skulle ankomme på formiddagen. Da den i 11-tiden fortsatt ikke hadde dukket opp, fikk vi sette vår lit til ettermiddagsleveringen, og tro det eller ei – blant pakkene lå inverteren vår. Vi krysset fingrene for at de ikke hadde klusset til bestillingen igjen, og kunne lettet konstatere at alt var i skjønneste orden. Yeah! Endelig kunne vi heise ankeret, og denne gangen gikk vi en helt spesiell seilas i vente. For første gang skulle vi seile sammen med en annen båt, noe vi var veldig spente på. Noen uker tidligere var vi blitt kjent med et fransk par på vår egen alder og med noenlunde samme båt. «Pili Pili» var en franskbygget enkeltmaster som akkurat hadde fått seg en oppussing i verftet, og nypolert og shinet som den var, hadde alt som het alger og muslinger komplett blitt fjernet fra skroget. Med andre ord hadde den en klar fordel ovenfor «Amanda-Trabanthea», som ikke hadde fått ugresset luket bort på en stund. Det skulle bli spennende å se hvem som trakk det lengste strået i vår improviserte regatta, ikke minst var det på høy tide å teste vår egen båts konkurranseevne. Trossalt ble denne Hero-modellen i sin tid bygget spesielt til regattaformål, så vi var ganske så optimistiske.

Mannskapet Aurélie og Aurélien skulle slå følge med oss et stykke av veien for så å dra videre til Martinique, mens vi peilet oss inn på Bequia. Siden kursen oppover er litt kinkig var vi forberedt på å måtte motore en del, men allerede etter et par timers stamping langs Trinidads kystlinje tillot vinden oss å sette kurs nordover. Seilene ble heist og vi skulle endelig få dokumentert hvordan «Amanda» ser ut med full seilføring, og det var duket for noen timer med ivrig knipsing og filming samt hyppig VHF-kontakt mens vi leket oss med bølgene og byttet på å være i tet. Synet av «Pili Pili»’s mintgrønne silhuett som danset på bølgene var uten tvil fengende og båten var som skapt for karibiske farvann, der pastellfargene dominerer i enhver bukt. Men så fra spøk til alvor – konkurranseinstinktet hadde ligget og ulmet lenge nok og det var på tide å trimme seilene og sette inn racergiret. Både storseil og forseil var i vinden og vi gjorde vårt beste for å finjustere dem og vinne noen ekstra sekunder. Skal love det var spennende mens det holdt på, men regattabåt til tross, vi måtte til slutt se oss slått av den grønne svane, som med sine én fot ekstra på strømpelesten og plettfritt skrog var hakket kjappere. Da mørkeret hadde lagt seg var det på tide å si farvel til våre venner og takke for en artig samseiling.

I Poseidons hender

Turen forbi Grenada og Grenadinene var ikke akkurat noen dans på roser. Kort fortalt var forholdene dominert av vindskygge; altså ned med seil og på med motor, etterfulgt av sporadiske vindkast og optimistiske forsøk på å sette seil før vindskyggen igjen tok overhånd. Etter å ha sveipet innom Bequias farvann håpet vi på litt blidere forhold da vi satte kursen bort fra den karibiske øykjeden og peilet oss inn på Jamaicas lengdegrad.

Den verste sneglefartetappen var tilbakelagt og straks skulle vi få vind i seilene igjen. Foran oss lå Det karibiske hav og virket uendelig stort og øde. Seilasen på snaue 2000 nautiske mil var den lengste siden Atlanterhavskryssingen og utgjorde faktisk to tredjedeler av sistnevnte etappe. Forskjellen var imidlertid værforholdene og i motsetning til den stabile passatvinden som hadde hjulpet oss omlag ett år tidligere, måtte vi nå nøye oss med skiftende og tidvis laber vind. I begynnelsen hadde vi en grei gjennomsnittsfart og det var deilig å slippe den kontinuerlige omstillingen mellom motorbåt og seilbåt. Seilene stod av seg selv og vi gjorde ca fem knop, noe vi var ganske så fornøyde med. Med tanke på det vi hadde hørt om denne strekningen så det lovende ut, men optimismen skulle snart dale. Nå fulgte et par dager med blafrende og hengende seil og lite action. Ja ja, nå hadde vi i alle fall mulighet til å montere inverteren og ta oss av andre småting. Innimellom lå sjøen til og med så flat at vi kunne ta ut bordet og spille kort. Havet rundt bød ikke på mye underholdning og andre båter og skip var et sjeldent syn, derimot var all tang og taren påfallende. Ikke akkurat lekkert med de grønne, flytende øyene overalt, som flere ganger lurte oss til å tro at vi hadde fått noe mer delikat på kroken enn ingrediensene til taregrateng a’ la mar!

Når det skal sies, var det ikke bare negativt at vinden avtok. Nå var forholdene nemlig ypperlige for…

Innvielse av vårt nye leketøy – genakeren

Med sine 75 kvadratmeter er denne «fallskjermen» arealmessig det største hjelpemiddelet i vår seilgarderobe. Den var med i bagasjen fra Tyskland i fjor høst, og nå klødde vi i fingrene etter å få testet den ut. Ingen av oss hadde håndtert en gennaker før, men teorien hadde vi inne og det var duket for noen runder med prøving og feiling. Vi lærte ganske fort at vi her hadde med uvante krefter å gjøre, som vi ikke alltid kunne rå over. Dersom vinden gjorde et overraskende krumspring trakk genakeren oss over på siden slik at båten krenget på en måte vi sjelden har opplevd. Da var det om å gjøre å få den ned så fort som flint, noe også kunne være en utfordring.

En gang havnet den svære stoffbylten under skroget og resultatet var et søkkvått og blytungt virvar av et seil som omgjorde cockpiten til et badebasseng. Etter hvert ble det mer moro enn slit og vi fikk mye glede av genakeren, som på vindfattige dager ga oss en gevinst på et par knop i timen. Det skulle ikke mye til før det florlette materialet stod stødig i luften og pushet oss framover – en kontrast til de grøvre og tyngre standardseilene.

Straks vinden pustet oss i nakken igjen neste dag var det tilbake til «normal» seilføring, og slik gikk ukene med til justeringer, reving og heising av seil, i tillegg til dagligdagse gjøremål. Nå som vi hadde sikret oss med nok proviant og ikke gamblet på (engelske) fiskekunnskaper slik som på Atlanter’n, fikk vi ironisk nok selvfølgelig napp. En 70 centimeters tunfisk og vår aller første fangst ute på bølja’n blå, gjett om det ble et smakelig måltid! Senere fulgte to glinsende doradoer (gullmakrell) som sammen med ingefær, ris, soyasaus og lime ble den perfekte sushi.

Da vi nærmet oss Honduras forsvant med ett alt som het vind og dertil bølgene. Sjøen var som et speil, og aldri før off-shore hadde vi opplevd en stemning mer magisk enn denne. Middagen ble servert med stående stearinslys på bordet – elektriske, vel å merke – og krengometeret beveget seg knapt en milimeter. Kun forseilet og strømningene drev oss nesten usynlig framover.

En ulykke kommer sjelden alene

Det fikk vi bekrefta på tampen av turen når den ene tingen etter den andre takker for seg. Vi fryktet at det skulle bli jamaicansk jul da lagrene i rorbladet på nytt begynte å låte mistenkelig. Etter å ha fikset dette sist båten var på land, trodde vi at det problemet var ute av verden. Måtte vi gjennom samme greia på nytt?! Kursen blir endret mot Kingston og så tilbake igjen når vi heldigvis finner ut at årsaken til ulydene er en løs bolt i koblingen mellom rattet og selve roret. Dette lot seg feste igjen ved hjelp av fastnøkkel og en liten krypetur under cockpiten, og istedenfor å forberede nytt verftopphold, kunne vi snart tenke på bevege oss i sørøstlig retning.

Når fundamentale ting på båten begynner å ryke er det ikke lenger snakk om falsk alarm. Vi måtte nesten klype oss i armen da vi la merke til at røret i bakrekkas hadde gitt etter på midten. Et rustfritt metallrør som ryker tvers av – hva i alle dager? Som om ikke det var nok så hadde bolten til masta med vindgeneratoren på toppen revet seg løs fra i skroget, og hadde det ikke vært for at den var festet til solcellestativet, hadde det sett mørkt ut. Den tredje defekten i løpet av halvannet døgn fant sted i koblingen mellom masta og bommen, der sistnevnte nå ble holdt oppe av bare fall og dirk. For oss som trodde båten var seglervennlig og stabil som aldri før var dette selvsagt en strek i regninga. Vi hadde trossalt ikke vært ute for noen storm – ennå.

Fortryllende ankomst etter å ha ridd stormen av

Brått skulle vi få erfare hva «Stille før stormen» betyr, for utpå kvelden begynte forholdene å endre seg dramatisk. På kort tid blåste det kraftig opp, og verre og verre skulle det bli utover natta. Dønningene spiller ping-pong med båten og vi blir slengt hit og dit mens sjøen spruter over rekka. For å unnslippe et håpløst krysningsprosjekt og i tillegg holde klar av kysten, må vi seile så tett mot vinden som mulig, og krengningen blir stadig drøyere etter hvert som østavinden snur. Treverket skriker og bølgene sniker seg inn i byssa og til og med nedenunder kartbordet, der inverteren blir offer for det hissige saltvannet og ser ut til å ta kvelden. Det kan ikke være sant, vi som knapt hadde tatt den i bruk…

Knapt et døgn varte strabasene, og nå var det dags å ta fatt på kaoset husketuren hadde etterlatt. Putene lå strødd rundt omkring, og alt fra bøker til kjøkkenutstyr og hylleinventar hadde forlatt sin vante, og ellers så trygge posisjon. Det mest bekymringsverdige var uten tvil alt vannet på badegulvet. Tidligere hadde vi først og fremst hatt disse problemene i byssa, men nå var den nye sølepytten med litervis av vann i ferd med å ta igjen forspranget. Selv om vi håpet det skyldtes noe annet, fryktet vi straks en ny skrogskade, noe vi ikke akkurat gledet oss til å undersøke når vi kom i land. Slitne, men glade så vi Guatemalas kyststripe nærme seg, og da vi dagen etter hadde Livingston innen rekkvidde var det med ett en helt annen temperatur i lufta. I løpet av to og en halv uke var ikke bare Det karibiske hav tilbakelagt, men også Karibiens hete morgensol. Nå nøt vi faktisk å fryse littegrann, mens den svale morgenkvisten grydde til dag. Sjøkartet viste 1,8 meters dybde inn mot havna – akkurat vår målestokk. Litt for optimitisk, slo vi fast etter at vi for n’te gang hadde kjørt oss fast i gjørma og prøvd alle potensielle ruter for å komme oss inn. Dette begynte å bli irriterende…

Så, ut av det blå kom en robust motorbåt, og Hektor og kompanjongen visste allerede hva som var på fære. Dette var hverdagskost for dem, og da det ikke funket med vanlig tauing, fikk de straks festet et av fallene våre til båten og eskorterte oss sidelengs inn uten at kjølen fikk bakkekontakt. Litt av en opplevelse! Enda mer spesielt var det å ankomme Livingston, omgitt av bildeskjønt landskap på alle kanter. Så tropisk man overhode kan forestille seg, med regnskogkledte åskammer og en meget innbydende passasje til elven Rio Dulce. Fuglekvitter, fiskevåk og i likhet med Karibien – knæsje, fargerike hus ved bryggekanten. Men dette var noe annet enn kommersialiserte karibiske øyer fulle folk, ikke minst cruisere og turister. Her hersket en fredelig, genuin harmoni og kun én seilbåt var å se i ankringsplassen. Dette skulle bli en fornøyelse.

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2015, og er skrevet av Linn Charlotte Klund