Reisebrev: Når man vokser fra båten sin

Oppgraderingens time

Vi hadde den største båten i marinaen, den lengste ved gjestebrygga på Herføl og i havna på en av De Frisiske øyer. Wow – vi hadde kjøpt den båten. Den var så solid at den ikke fortrakk en mine når vi beveget oss på dekk. Glassfiber og gelcoat lå flatt og solid som asfalt. Men euforien varte ikke lenger enn til ankomst på Tysklands populære seildestinasjon Helgoland. Plutselig fikk vi måle oss mot stolte skonnerter og ekspedisjonsrustede stål- og aluminiumsbåter. På Gran Canaria krympet båten ytterligere, og i Karibien var til og med glassfiber-monohullene større enn oss! Ok, vi innrømmer det – Amanda var vel aldri spesielt stor.

Når den eneste gangen Paul kan stå oppreist er i byssa under krenging, er det kanskje innafor å ønske seg noe større! Selv om den – til mang en australiers vantro – imponerende nok har tatt oss mer enn halve jorda rundt.

Drømmen om en ny skute startet for noen år tilbake, og i kjølvannet av korona skjøt vi gullfuglen. Da pandemien tvang eierne av en Alubat ekspedisjonsbåt til å skille lag, fikk vi vi tilbud om å bli to av fem andelseiere i det landskjente “Seilsamvirket”. Helt ut av det blå og mens resten av verden nærmest stod stille! Ganske surrealistisk og en real klatretur på «båtstigen». Nå var det duket for franske vibber – 48-foteren “made in” La Rochelle i Biscayabukta lå og ventet på nye seileventyr. Ikke i Asker, Bergen eller Risør. Neida, den befant seg «langtvekkistan», helt sørøst i Asia.

48 fot = masse boltringsplass! Medeier Peter Keller overbeviste oss om å kjøpe oss inn i det tidligere Seilsamvirket
48 fot = masse boltringsplass! Medeier Peter Keller overbeviste oss om å kjøpe oss inn i det tidligere Seilsamvirket.

«Gled dere til en skikkelig racerbåt – 220 nautiske i døgnet er slett ikke uvanlig!»

Kjøpe båt uten å ha sett den virker kanskje vel vågalt?! På den annen side hadde makkerne våre ingen som helst garanti for at vi faktisk kunne seile. Du kan trygt si at alt baserte seg på pur tillit… I stallen var oss to, Oslo-mann Arne og de sveitsiske verdensborgerne Peter og Oliver, som på kjærlighetens landeveier hadde strandet både i Hong Kong, Spania og Bærum.

En stund i forkant, mens pandemien ennå herjer verden:

«Hvis jeg og et par andre løser ut S/Y “Nora” av “Seilsamvirket”, kan dere tenke dere å drive båten størsteparten av året? Vi tror ikke vi hører riktig, og mens Paul nærmest setter kaffen i vrangstrupen må Linn Charlotte klype seg hemmelig i armen. Én uke senere sitter vi i Solligata på Peter Kellers kontor – styreformann i det avviklingsklare seilkollektivet. Ikke minst blodfan av båten som har rundet jorda to ganger siden 2006. Utfordringen ligger i manglende kapasitet til å seile og pleie sin dame på fast basis. I grevens tid kommer han en ivrig argentiner i forkjøpet, og resten er framtid. Seilplanen ligger klar, og sammen skal vi i femmerbanden rotere på 48-foteren mens den sendes på oppdagelsesferd til avsidesliggende seilrevirer verden over.

Gled dere til 220 nautiske i døgnet! gliser vår kommende makker, Peter, fra Seilsamvirket
Gled dere til 220 nautiske i døgnet! gliser vår kommende makker, Peter, fra Seilsamvirket
Annonse

Men nok om det praktiske. Båten? En Alubat Cigale 14,

“Levrié des Mères“. Det hørtes alt-for fancy ut, var den for posh for oss? Neppe. I realiteten er det en halvsminket ekspedisjonsbåt, og da snakker vi aluminium fra topp til tå, 80% manpower-drevne vinsjer og kutterrigg med fokk på rull. En Volvo Penta D2-50 4-sylinder med 50 hestekrefter utgjør maskin-eriet. Mens vi måtte gi opp drømmen om Magellanstredet med “Amanda”, er “Nora” av et annet kaliber som ikke skygger banen for de sørlige “roaring fifties”.

Patagonia står definitivt på meritt-lista! Best beskrives hun som en havets kameleon, som takket være de rause 1,2-tonns ballasttankene kan gå fra å være en lettseilt regattabåt til en langt mer motstandsdyktig versjon av seg selv i tøffere motvindetapper.

ˮAmandaˮ og ˮNoraˮ. Vårt gamle og vårt nye liv side om side.
ˮAmandaˮ og ˮNoraˮ. Vårt gamle og vårt nye liv side om side.

Vigeland-koloni under vann og “No Bikini” på land

Vi gledet oss vilt til å mønstre på, MEN: For blant annet å lette flyttelasset var planen å samle de to båt-ene i samme marina, så vi måtte pent være tålmodig en stund til. Ikke minst hadde vi noen uoppgjorte etapper med “Amanda”, og fra isolerte Moyo på Sumbawa gikk turen nå til besøksmagneten Gili Trawangan. Snart er det duket for skikkelig kontrastprogram!

Seilasen over fra Sumbawa har gått gremmende trått. Havet har enten ligget vindstille eller bydd på dønninger midt imot. Mildt sagt kvalmefremkallende kombinert med kontant diesellukt og saunatemperatur under dekk.

Håpet om en båtvennlig havn slår sprekker mens vi stevner inn på den mest brutale ankringsplassen noensinne. En heftig strøm passerer mellom Trawangan og naboøya, og byr på et tidevannsdragsug og en gynging ut av en annen verden. Best å rømme i land!

Ankringsplassen på Trawangan var et rent mareritt! En rollercoaster uten like.
Ankringsplassen på Trawangan var et rent mareritt! En rollercoaster uten like.

Som en av Indonesias første originale turistdestinasjoner har Trawangan fått mange kallenavn. Party-øya, Gili Tralala, Little Bali Light, bilfri-øya… Jeg tenker at “Vigeland Underwater Park” også treffer ganske bra, for makan til undersjøisk skulpturpark skal du lete lenge etter. Ikke mer enn 4 meter under havoverflaten får vi hilse på et titalls statuer på størrelse med Sinnataggen, som stolt poserer blant klovnefisk, havskilpadder og lionfish. Så malplass-ert som det ser ut – så ekstravagant er det! Kjenner vi liksom blir andektige og nysgjerrige på samme tid.. Hvorfor nettopp under vann? Svaret er overraskende: “Fiske-snackbar”, ikke primært turistattraksjon. Smart. Når Nemo&Co. bruker det som et alternativ til korallrev, lokker de samtidig turistene med seg slik at truede rev skånes for ferdsel.

I selskap av havskilpadder og lionfish kan vi boltre oss i undervanssparadisets svar på Vigelandsparken
I selskap av havskilpadder og lionfish kan vi boltre oss i undervanssparadisets svar på Vigelandsparken.

De trange gatene er fyllt til randen av bikinikledte babes, vrinskende hester, suvenir- og gatematsjapper. «Hey miss», går på repeat i det jeg snor meg vei forbi horder av reisesultne blekfiser. Men noen sjekkereplikk er det ikke. Det er lokale gateselgere eller innkastere som iherdig vil komme seg på beina etter pandemiens tøffe tak.

Hijabkledte damer rører i gryter og oppvask mens de prøver å blende ut de mest lettkledte frøknene i stringbadetøy. På naboøya er det satt opp skilt med “No bikini, please”. På stranda er én ting, men å sprade gatelangs blant tidenes mest imøtekommende, men trossalt troende muslimer og tro at du eier verden? Fullstendig tråkke på skikk og bruk på den måten? Det gjør oss litt småkvalm.

Annonse

Perlefarmer og pirrende høytlesning i cockpit

Det var punktum for dagens moralpreken, for nå skulle det seiles – med ny båt!! Tja. Til det viste seg at “Nora”, med sine innkjøringsvansker etter koronadvalen, ikke var riktig seilklar ennå. En liten nedtur, men et gjengående fenomen. Vi har mistet tellingen over alle seilerne vi møter som sliter med materielle covid-bivirkninger om bord; Motorhavarier, nedbrutte navigasjonssystemer, rotteinvasjon… Men med fem ekspedisjons-klare nordmenn i anmarsj er det en mager trøst. Nå er gode råd dyre.

Heldigvis har vi en backup-båt, men er vår lille “Amanda” stor nok – til FEM pers pluss vertskap?

Én uke senere har vi innsett hvorfor det er så sabla vanskelig å kvitte seg med Hero-dama vår. Gjengen med folkehøyskoleelever koser seg glugg i hel på seilas. Sistemann om bord utbrøt til og med «Åja, så dette er ikke “Nora”? Det hadde jeg ikke fått med meg».

Seilsamvirket skilte lag og primus motor Peter Keller søkte nye makkere ekspedisjonsbåten sin. Det ble oss!
Seilsamvirket skilte lag og primus motor Peter Keller søkte nye makkere ekspedisjonsbåten sin. Det ble oss!

Med ekspedisjon i blikket er vi på tokt blant “Corals and Dragons”. Mannskap vil komme og gå, men men monsunvind og rute bestå. Etappen som skal tilbakelegges strekker seg mellom Sumbawa/Bali i vest og Ambon i øst. På agendaen står seilkurs, beachcleanup og snorkling, på menyen geit og hund.

«Skal jeg stramme forseilet litt til?» kommer det fra Marie. Sammen med Ole Anders er hun full i sving med vinsjsveiva og skjøta og greier å pushe båten en halv knop ekstra. Malin fester grepet rundt rorkulten. Etter siste seilas’ intriger og skjærings med vår tyske mannskapsduo har vi virkelig kapret drømme-crewet! Stå-på-vilja og humøret er det ingenting å si på. “Amanda” danser langsmed palmekledte åser og på kryss og tvers av småøyer. Ruta går visstnok på tvers av en perlefarm som definitivt må utforskes! Seks småskuffa perlejegere må imidlertid vi innse at det bøyene foran oss like godt kunne vært fiskenett for oppdrettslaks. Såå spektakulært var det.

Annonse

Vi kjører manøvre helt til gjengen har sandpapirfølelse i håndflatene. «11 meter – 9 meter – 6 ½, slå!» At navigasjonshjelpemidlene ikke bare er til pynt har Paul poengtert sikkert tjue ganger. «Aye Captn., vi er skjerpa. Korallrev, pass dere!». Mens trioen over er ivrigst på seilfronten, står Simone og Rebekka gjerne for underholdningsprogram og jolle-taxikjøring i havn. Etter gårsdagens pub-quiz og påfølgende amputert natt i hengekøya smetter Paul under dekk, vel forsikret om at gjengen har kontroll. Frivakt eller ei, det sies at en kaptein alltid sover med ett øye på gløtt.

Et skjeggete fjes titter opp fra “Amanda”s companion way, og bare sekunder etter sneier han av capsen til Malin og skumper bort Marie i ett og samme byks.

Akkurat tidsnok til å gripe pinnen og gå hardt styrbord av full kraft. Mens skravla gikk hadde dybdemåleren nemlig sneket seg ned på 4 meter. Det var close call! Fem måpende fjes prøver å unnskylde seg etter beste evne. Simone lover å gjøre det godt igjen «Jeg kan stå for høytlesninga i kveld!».

«Kyss meg Eva, sa Gideon hest. Unn meg såpass.» Brått var det umulig å holde tilbake kaoset av følelser som hadde ulmet inne i meg.»  Dermed var det duket for fantasirikt bokbad med mannskapsfavoritten “Bare for deg” mens bølgene på Lontar island gynget oss i søvn den kvelden.

Paradisisk ankringsplass ved Lontar Island. Droneshotː Amanda Sailing.
Paradisisk ankringsplass ved Lontar Island. Droneshotː Amanda Sailing.

Apekatt-selfie og brannalarm

En annen terapiform i ungdommenes “digital detox”-reise er ubebodde øyer. Paradis. Sanke skjell og minikoraller i en kritthvit lagune mens apebrøl og eksotiske lyder fyller lufta – kan du tenke deg noe bedre? Tja, helt til du merker at skulderen er krepserosa og drikkeflaska di er på kokepunktet. Puh! Spesielt den dagen du hadde bestemt deg for å samle plast istedenfor skjell og ble så bitt av miljøbasillen at du glemte bort både solkremen og klokka. Kort fortalt utviklet Malin et småhatsk forhold til sola, og Rebekka an aversjon mot innpåslitne ape-       katter. Det funket så lenge de firbeinte var i kosehumør og med på moroa, og ikke alle kan skryte av å ha tatt selfie sammen med en apekatt. Det kan Rebekka! I Simones lange lyse hår var forøvrig apenes hovedfokus potensielle lus og lopper. Apekatter som derimot oppholdt seg for lenge i Rebekkas personal space fikk seg gjerne et klask med kommandoen «Pell deg vekk. NÅ».

Paul nyter en av de siste solnedgangene fra dekk på ˮAmandaˮ
Paul nyter en av de siste solnedgangene fra dekk på ˮAmandaˮ

Tilbake i sivilisasjonen får vi en slags dommedagsfølelse.

Ansiktene som møter oss idet vi stevner i land på i småbåthavna Tembowong er enten gravalvorlige eller helt på tuppa. Spontant frykter vi en ny pandemi/mutasjon i full blomst, mens vi har øyloffet rundt og bare latt nyhetene seil sin egen sjø. Et oransje inferno vitner om en litt annen oppblussing. «Guys, Trawangan is on fire!» Over mobilskjermen til den måpende mannen ruller bilder av bungalower og skog i full brann. Hissige flammer klatrer loddrett oppover palmestammene. Katastrofen er et faktum, og det lover ikke bra. Regnsesongen er måneder unna og ferskvann mangelvare. Størst av alt er sjokket over å nærmest stå midt oppe i det. Vi har jo nesten akkurat lekt oss med “Amanda” i samme bakgård, nettopp trasket forbi palmer og bungalower på jakt etter strandsøppel akkurat der. Tropisk skogbrann er liksom et fjernt fenomen fra nyhetene – ikke her, Ikke nå. Ikke på naboøya bare noen få mil i luftlinje unna.. Det er i slike tilfeller verden rundt deg bare stopper opp. Trykker på pause og holder pusten.

Bitt av miljøbasillen rydder vi strender helt til krampa og solsteiken tar oss
Bitt av miljøbasillen rydder vi strender helt til krampa og solsteiken tar oss.
Hvem skulle tro at den enslige drømmeøya var et aldri så lite søppeldepotʔ Droneshotː Amanda Sailing
Hvem skulle tro at den enslige drømmeøya var et aldri så lite søppeldepotʔ Droneshotː Amanda Sailing

Flyttelass på gyngende grunn

Regntid eller ikke – tapre øyboere klarer å mobilisere krefter mot flammene før de sprer seg blant labyrinten av trehus og bastbungalower. Heldigvis går ingen menneskeliv tapt. Et digert hotell-kompleks går opp i ild mens resten av huseierne slipper med skrekken.

Kanskje tryggere å holde seg på flytende grunn? Tja, iallfall stod vårt nye, 48-fots lange hjem nå og ventet på oss. Og ved ankringsplassen på Marina del Ray møttes de – vårt gamle og vårt nye liv –  “Amanda” og “Nora”. Det var et legendarisk øyeblikk da begge båter la seg på svai i vinden, fortøyd tett-i-tett til den samme bøyen. Aluminium versus glassfiber, 50 hester versus 23. Alt var liksom dobbelt så stort – Vinsjene, rattet/styringen, bøttene… Til og med knivene og gaflene på “Nora” var enorme! Under dekk hadde hun to akterlugarer med dobbeltseng + stikk-køye. Og to bad, selvfølgelig. Midtskips gjorde den innebygde motoren også nytten som romslig kjøkkenbenk i enden av en lys og luftig bysse. Skuta hadde til og med egen badeplattform akterut – en ordentlig “sugar scoop“” med flust av fasiliteter. Badestige, gummibåt-brygge, blomstrete dusjforheng. Øynet vi ørlitegrann privatliv? Du hørte dessuten riktig, D U S J, som i ferskvannsdusj. Reinspikka luksus vi aldri hadde våget å drømme om i båthverdagen. Vi følte oss en smule malplasserte, litt sånn som Askepott på ball. Skjønte liksom ikke at dette også tilhørte oss. Det «verste» var at båten hadde både watermaker og hyperfancy tanker. Vi snakker ikke diesel- eller vanntanker, men – hold deg fast – 1,2 tonn liter store ballasttanker. Hjelpes. Det eneste båten «manglet», var personlighet. Bortsett fra et par regatta-plaketter i salongen, var det ingenting som tydet på at denne dama hadde vært rundt kloden både én og to ganger. Ikke engang en stråhatt eller en bitteliten tiki-figur. Nada. Siden vi fortsatt befant oss med en fot innenfor hinduverdenen, bestemte vi oss for å ta affære.

Den sjarmerte oss i senk der den hang og hånflirte mot oss, maska som skulle bli “Nora”s nye ikon.

Perfekt vekkerklokke når du går i halvsøvne gjennom salongen og maner deg opp til nattevakt – og plutselig står ansikt til ansikt med to stirrende øyne og verdens største kjeveparti med tenna på tørk! Skummel så det holder, men visstnok en av hindukulturens “good spirits”. Mon tro hvor sterkt de andre eierne mislikte den, kanskje måtte den gå planken? Sjansen var verdt å ta. Med “Barong”s beskyttende karma kunne det jo bare gå én vei?! Dermed erklærte vi starten på en ny tilværelse og slutten på alt som het båtproblemer, verftkatastrofer og nesten-havarier. Det var iallfall lov å håpe.

Av Linn Charlotte Klund

Endret: 04.08.2023
Tagger: Amanda