Rundt Kapp det gode håp

Med vinterstormene i anmarsj

«Dere må hamle opp mot minst én storm»

Vi befant oss allerede på afrikansk kontinentalplate og hadde nesten greid å legge Det Indiske Hav under kjølen. Bare nesten. Planen om å tilbakelegge det turbulente verdenshavet i ett jafs ble spolert av båttrøbbel. Nå gjenstod vår og “Fiesta”s siste manndomsprøve fra Reunion Island til Sør-Afrika. Indiahavets mest beryktede etappe snodde seg rundt Madagaskar, og var på denne tiden av året høyst uforutsigbar.

-A F R I K A- Fotoː Amanda Sailing
Foto: Amanda Sailing

Vi fikk litt av en flying start, og for første gang siden vi forlot Indonesia gjaldt det å stramme opp alle skøyter. Med >20 knop vind fra vest skjøt “Fiesta” sørvestlig kurs mot sørspissen av Madagaskar på skarp kryss. Vinden og sjøsprøyten stod rett imot. Så mye krengning hadde vi aldri opplevd med “Fiesta” før – godt at seilene var nyreparerte! Likevel kvitterte storseilet på de verste vindkastene med en urovekkende blafring, og minnet oss på sin allerede lange fartstid. Vi fikk oss en forsmak på Nord-Atlanteren, og skuta fikk vise hvilket kaliber hun er laget av. Takket være båtens lengde og tyngde gravde hun seg målbevisst gjennom bølger og sjø.

Annonse
DER nede ligger ˮFiestaˮ. Fotoː Amanda Sailing
DER nede ligger ˮFiestaˮ. Fotoː Amanda Sailing

Vi nærmet oss et kinkig dilemma. Skulle vi holde Madagaskar på god avstand, eller seile kystnært under dekning av land? Område er beryktet for skiftende vind og voldsomme tordenbyger og Norman, vår sørafrikanske marinanabo og mentor i seilas i afrikansk farvann, formante: «Langs kysten!» Til vår forbløffelse pekte all seillitteratur i motsatt retning. Gjennom sin sjømannskarriere hadde Norman seilt strekningen x antall ganger, men det hadde seilforfatterguru Jimmy Cornell trolig også? Vi valgte å høre på Cornell og fikk aldri et glimt av Madagaskar i det fjerne. Tordenværet fikk vi servert som lysshow på horisonten, og vinden skapte mest problemer gjennom sitt fravær.

Heftige fallvinder til tross- bysilhuetten som vokste foran baugen belønnet oss med jordomseilingas mest bildeskjønne innseiling
Heftige fallvinder til tross- bysilhuetten som vokste foran baugen belønnet oss med jordomseilingas mest bildeskjønne innseiling

Vel forbi Madagaskar stålsatte vi oss mot innspurten. Vi hadde nådd vinterstormbeltet, hvor heftige lavtrykk kunne ramme når som helst, i gjennomsnitt hver tredje dag. Ifølge mentoren vår eskalerte de i rekordfart og ut av det blå. Når 30 til 50 knop med vind fra sørvest treffer sterk havstrøm fra nord oppstår sjøforhold som lett kan bli fatale for selv de største fartøyene på havet. Det var pirrende, skummelt. Det fantes knapt andre seilbåter “en route” på denne tiden av året, de sverget til sommersesongen på sørhalvkula. Og det verste var at Norman hadde gitt oss stormgaranti. 

I Afrika ble det overraskende kaldt! Shortsen måtte straks vike for ullgenser og sokker. Fotoː Amanda Sailing
I Afrika ble det overraskende kaldt! Shortsen måtte straks vike for ullgenser og sokker. Fotoː Amanda Sailing
Annonse

Nødhavn i Mosambik?

Vi ventet, hadde for lengst stormsikret båten og spunnet sikkerhetsliner i cockpit. Kjørte vakter som normalt 4 – 4 – 4, og frivakter med ett øye på gløtt. Seilføringen var tilpasset med storseilet på tredje rev og stormseilet satt på staget, klart til å heises når som helst.

Det foruroliget oss at vi ikke hadde hørt et knyst fra Norman. Avtalen var å få daglige værrapporter, mot at vi sendte ham vår posisjon og barometer-stand i retur. Først da et teknisk bindeledd i Norge trådte til, ble det slutt på meldingstørken på sat.-telefonen. For en betryggelse! Intet å rapportere – foreløpig. Vel ute av passatvindbeltet måtte vi justere seilføringen etter forholdene, og sørge for å skåne båten mest mulig. Hissig sjø og kuling fra nord hadde for lengst lagt køya til Linn Charlotte i bløt, så håndklelageret begynte sakte å tømmes. Ferskmatforsyningene likedan. Innsatsen i byssa var dalt til et minimum, og vi levde i en boble – av pragmatikk, uvisshet og argusblikkføring mot horisonten. 

Kameleon! Et sjeldent syn også for de lokale. Det var to år siden safari-guiden hadde sett en. Fotoː Andrew John Taylor
Kameleon! Et sjeldent syn også for de lokale. Det var to år siden safari-guiden hadde sett en. Fotoː Andrew John Taylor

Hvis det smalt – eller når det smalt – hadde vi to opsjoner. Ri av stormen ute på dypt vann, evt. søke ly i Mosambik dersom vi var innen rekkevidde for kysten. Norman hadde utpekt den mosambikiske halvøya som eneste trygge gjemmested før endestasjon i Sør-Afrika Richards Bay. Men vi måtte passe oss, dybdeangivelsene på sjøkartet var langt fra nøyaktig. Vi visste ingenting om landet og korona var fortsatt et tema. Med gru tenkte vi på hvordan «Sarping» og jordomseilerkompis Morten Lie Wold hadde blitt satt bak lås og slå ved ankomst i et lite seilervennlig afrikansk land. 

Annonse

Med 300 nautiske igjen til Richards Bay begynte forholdene å ta av. Vi fikk nord vestlig vind rett inn på sida og Fiesta skjøt brått opp i 10 – 11 knop, og konstaterte at den knallblå himmelen ikke brygget på noen faretruende momenter. Hei hvor det går! “Fiesta” var i sitt ess. Ikke bare er denne “Sky 5” Swan-kopien en estetisk fryd for øyet, nå tok hun sjøen med den største ro og imponerte stort. Bidevinds-drømmen fortsatte i hele to dager til ende, og ga oss det nødvendige forspranget på det forventede lavtrykket. Venner hadde fulgt GPS-tracken fra sofaen hjemme og snart tikket begeistrende velkomstmeldinger inn: «Alt framme? Hva i all verden skjedde på slutta der?!». «Seilte dere regatta mot dere selv, eller?» På de siste 24 timene tilbakela vi over 210 nautiske mil, som var ny rekord for oss med stor margin.

Annonse

A F R I K A

Vi måtte nesten klype oss i armen over den blikkstille sjøen som lå mellom oss og fastlandet. Var dette “the Africa” som vi hadde fryktet helt siden avreise Indonesia? Den oransje morgensola tittet fram mellom fjellklippene og speilte seg i sjøen foran baugen. Eksotisk, vilt og vakkert. Ingen blant oss trioen om bord hadde vært i denne verdensdelen før – gjett om vi var spente?! 

Først måtte vi bestå PCR-testen. Sør-Afrika har som kjent vært åsted for oppblomstring av diverse virusmutanter gjennom pandemien, og ulike vandrerhistorier verserte. Hvis du eksempelvis ikke opplyste om å et gjennomgått koronasykdom, ville dette slå ut på testen og sende deg rett i karantene. I verste fall kom du ikke inn i landet. Alle ørtenførti covid-tester hadde vært negative hittil, men man kunne aldri være sikker… Den tredagers lange ventetiden ved karantenebrygga ble imidlertid raskt glemt da vi satt i pickupen med stø kurs mot savannen. Vi var erklært friske, og nå var det safari for alle penga! 

Straks innklareringen var i boks bar det avgårde på safari. Savannens firbeinte vartet opp med en uforglemmelig oppvisning. Fotoː Amanda Sailing
Straks innklareringen var i boks bar det avgårde på safari. Savannens firbeinte vartet opp med en uforglemmelig oppvisning. Fotoː Amanda Sailing

Mens sola stod på hell holdt vi ører og øyne åpne for sebrastriper og flagrende Dumbo-ører. Og plutselig stod det der, under et tre – neshornet. Med avkappet horn og digre furer så det litt stakkarslig ut, men «nesa» var visstnok fjernet for dyrets eget beste. Hornene er big business og hyperattraktivt på svartebørsen. Dette er nemlig kinesernes mest ettertraktede «viagra». Krypskyttere skyr ingen midler i den forbudte jakten på den utrydningstruede arten, som ikke bare med må ofre hornet, men bøte med livet. Herfra gikk det slag i slag med leopard, vortesvin og alligator på programmet. I Mr. Andrew hadde vi den beste safariguiden tenkelig. Etter mottoet «Vi måtte jo få møte Afrikas konge, og helst en elefant eller to», erobret pickupen stadig mer humpete off-road terreng. Plutselig stod de bare der, midt på hoved-tracken. To par løvepupiller stirret oss rett inn øyene! Det ble stille i baksetet, vi fikk streng beskjed om ikke å reise oss opp. En av hannene lå henslengt i gresset, den andre spankulerte litt rundt. Adrenalinet pumpet, hva var neste “move”? Vel, det var solnedgang og løvene hadde antageligvis skippet både frokost og lunsj, og jaktinstinktet økte i takt med skumringen. Var vi trygge? Jada, det var snarere gnu og antiloper de speidet etter og guiden var overbevist om at vi snart ville bli vitne til spetakkelet. Men savanneidyllen måtte aldri vike for et makabert “McLion-meal”, like greit! Noen elefant spottet vi aldri, men høyreiste giraffer i skjønn symfoni med en sebraflokk – ikke minst løvene – var allerede mer enn vi kunne drømt om.

Annonse

Multikulturelt innslag på mannskapslista

Tilbake i sivilisasjonen levde vi likevel tett på naturen, omringet av avskrekkende krokodilleskilt og flodhester som til stadighet forvillet seg inn i byen. Det gikk for alvor opp for oss at vi ikke var i noen dyrehage, vi befant oss i det mektige Afrika. Normans hjemby stod til forventningene, og vi var glad han overtalte oss til å klarere inn her fremfor i seilermetropol og naboby Durban. Tja, lokkemiddelet var også en flaske heders-champagne fra yachtklubben for seilere som hadde krysset Indiahavet. Vi lot oss bestikke og fikk til gjengjeld en døråpner til å arrangere foredragsaften for nye seilervenner på Zululand Yacht Club. Etter at hatten hadde gått rundt, ble nye, spennende planer smidd. Tross tretti år med post-apartheid og en hvit minoritetsbefolkning på ca.20%, var yachtklubben dominert av hvite medlemmer. Unntaket var Zamah McLaw – et fargerikt og muntert innslag fra Zulukulturen. Long story short: Nå skulle hun mønstre på båten og seile med oss til Cape Town. Yachtklubb-admiral Jackie var i fyr og flamme – en slik bragd var nemlig historisk for en zulukvinne! Særdeles sensasjonelt var det at nettopp hennes yachtklubb var springbrettet for dette seileventyret. 

Mens vi støttet oss til tekniske hjelpemidler for å holde styr på lavtrykk, den sterke agulhas-strømmen m.m., tok Zamah kontakt med havguden
Mens vi støttet oss til tekniske hjelpemidler for å holde styr på lavtrykk, den sterke agulhas-strømmen m.m., tok Zamah kontakt med havguden

Vi skulle også få selskap av en lokal pilot rundt Kapp det gode Håp. Safariguide Andrew viste seg å være en lommekjent seiler, som straks sendte bud på det nødvendigste pikpakket til etappen. Begge påtroppende crew-medlemmer bodde nemlig et stykke unna, og avreise var allerede neste morgen(!) Klokka rundet akkurat midnatt – ble det for hektisk? Mon tro var det bare opphauset, tom prat over et par glass rum? Men så sannelig, neste morgen troppet de opp på brygga, Andrew trøtt i trynet og Zamah klar for sitt livs seileventyr.

Tross 30 år med post-apartheid var en zulu-kvinne ved roret ikke noe hverdagskost for yachtklubb-miljøet her i Sør-Afrika.
Tross 30 år med post-apartheid var en zulu-kvinne ved roret ikke noe hverdagskost for yachtklubb-miljøet her i Sør-Afrika.

Myten omkring Kapp det gode håp

Selv om vi hadde bestått generalprøven over til Richards Bay, kunne vi ikke hvile på laurbærene. Værmeldingene måtte granskes for vinterstormer, og havstrømmer samt potensielle gjemmesteder tas med i betraktningen. Rakk vi ikke fram til første milepel Port Elizabeth, kunne vi bli tvunget til å søke ly i Durban. Den krappe sjøen slo knock-out på Zamah, som lå flat i køya i to dager. Men hun nektet å gi seg, dette skulle hun på død og liv gjennomføre! Desto større var euforien da hun våknet til live og fikk styre “Fiesta” inn til Port Elizabeths marina. Dette var den mest falleferdige marinabrygga vi noen gang har sett, et under at ingen hadde falt gjennom. Her endte vi opp endte værfaste i et par-tre dager og ble til gjengjeld ordentlig kjent. Zamah avslørte mer og mer av sin hyperinteressante bakgrunn. Født inn i en familie der flerkoneri var helt naturlig, fortalte hun usensurert om alt fra brudepris til svart magi. Bruken av kjærlighets-eliksir – kanskje bedre kjent fra filmverdenen som “love potion” – fikk vi servert i detalj. Det var interessant hvordan Zamah, som tidligere jusstudent og nåværende innehaver av sitt eget reisebyrå, hadde et bein godt plantet i begge verdener av det sørafrikanske samfunnet. Mens lavtrykkene hang over oss og vi andre støttet oss til predictwind, windy og sjøkart, sverget Zamah til ritualer som skulle blidgjøre havguden og gi oss en trygg seilas ned mot Kappet. 

Cape Town Sunrise. Fotoː Amanda Sailing
Cape Town solnedgang. Foto: Amanda Sailing

Dagens quiz: Hva heter Afrikas sørligste punkt? Ja, det begynner på Kapp, men tro det eller ei, det er ikke Kapp det gode Håp! Det er Kapp Agulhas. Selv ble vi like overrasket over at det verdensberømte kappet derimot ligger vesentlig lenger nordvest, skilt av så mye som en halv breddegrad. På etappen rundt krysset vi så vidt 35º Sør og var nå nærmere Antarktis enn noen gang på jordomseilinga – noe som merktes på temperaturene, og shorts og bar sixpack (du liksom) var for lengst byttet ut med langbukser og ullgenser på nattevakt.

Mellom Mossel Bay på østsiden av spissen og Cape Town i vest var det praktisk talt ingenting. Ingen marinaer eller gjemmesteder å søke ly i, så måtte værgudene være nådige med oss.. Det var de heldigvis, helt fram til innseilingen i Cape Town. Ut av ingensteds vartet fallvindene opp med 25knop rett på snuta, og den sterkt trafikkerte havna ble til en skummende vaskekum. I tillegg var det mørkt og vi skulle for sikkerhets skyld under to svingbruer. VHF-sentralen fungerte som et kontrolltårn over hele havnebassenget, og vi unnslapp helskinnet inn i kanalsystemet. Til vår forbløffelse var siste bru inn til marinaen stengt på ubestemt tid. Ja vel? Du skjønner – for å spare strøm her til land, setter man gjerne offentlig infrastruktur ut av drift tilfeldige tidspunkter av døgnet. 

Annonse

Fabelaktige Cape Town

Desto større var gleden over å gli inn i de koloniale marinakulissene lå neste morgen. Siste havn i Afrika – vi hadde greid det! Zamah hadde vært med på mesteparten av turen, og både Andrew og hun kom til å bli savnet om bord. Kombinasjonen av hennes intelligens og vanvittige fortellerevne hadde sjarmert oss i senk, og vi hadde nok videomateriale til å lage en hel dokumentar av. Noen dager senere kom avisartikkelen «Zuluwoman at Sea (….) joined a team of skilled Norwegian sailors». 

Midt i hjertet av bratte, pyramideformede fjell som stupte ned i havet lå eventyrlige Cape Town for våre føtter. Byen var annerledes enn alt annet vi hadde sett av Sør-Afrika så langt. Fra marinabrygga hadde vi utsikt rett på et ruvende pariserhjul – ja, her sørget karuseller og gatemusikanter for tivoli og sirkus til langt på natt! Ekstra stas for Paul, som ble huket tak i og gjort til frontfigur i et folklore-band. Bortsett fra portforbudet fra kl. 22 var det ikke lenger mye som minnet om korona. 

Ved innseilingen til Cape Town smalt det, og fallvindene overrasket oss med 25 knops uttelling på vindmåleren. Fotoː Amanda Sailing
Ved innseilingen til Cape Town smalt det, og fallvindene overrasket oss med 25 knops uttelling på vindmåleren. Fotoː Amanda Sailing

Noe raget imidlertid enda høyere enn pariserhjulet, nemlig det berømte Table Mountain som simpelthen måtte bestiges. Vi jukset og tok gondolbanen helt opp. Navnet er innlysende – fjellet er formet som et eneste stort langbord, og det gjør seg utmerket for å spankulere på kanten av stupet. Selv om klimaet i Kapstaden minnet om norsk sommer, kunne en stor vindrose inngravert i stein røpe at vi befant oss hele 10.461 km. unna Oslo. Motet dalte. For oss, som snart skulle gi oss i kast med Atlanteren og seile nesten non-stop hjem, virket det plutselig som herfra og til månen… En ukes tid senere var båten ferdigbunkret med diesel, gass, proviant og mere til.  Nå var det ingen vei tilbake!!!

 

Tekst og foto: Linn Charlotte Klund

Endret: 01.10.2022
Tagger: Amanda