Ship o´hoi - vi setter seil for den store verden!

Det er mye som må være i boks når man legger ut på en seiltur som er forespeilet å vare i tre år, ikke minst må båten være trygg og vi må være forberedt på hvordan vi agerer hvis uhellet er ute. Siden vi ikke kan skryte på oss nevneverdig erfaring med langturseilas, var det neimen ikke godt å vite om vi hadde husket på absolutt alt. Gjennom bekjente kom vi kort tid før avreise i kontakt med Morten Lie Wold, som for noen år siden seilte jorda rundt med S/Y Blaatur sammen med to andre.

Han er en tøffing som hverken skydde tyfon- og syklonsesonger eller advarsler mot ilandstigning langs Afrikas vestkyst, og hans erfaringer var til stor hjelp for våre videre forberedelser. Litt demotiverende var det riktignok at «to-do-lista» vår, som vi var i ferd med å fullføre, var vesentlig lengre etter første besøk hos Morten. På den annen side var dette hardcoretips basert på egne erfaringer, som vi var meget takknemlige for. Blant annet gikk vi til innkjøp av en ny, hydraulisk autopilot for å unngå samme tabben som Blaatur og dermed risikere å måtte bytte den gamle autopiloten underveis pga havari.

DSC_0750

En ettermiddag i august var det sykurs som stod på agendaen. Vi får virkelig håpe at vi ikke får bruk for disse ferdighetene i løpet av turen, men det er selvsagt viktig å kunne teknikken. Spesielt siden et alvorlig kutt må syes eller stripses innen fire timer og infeksjonsfaren om bord er stor. Med suturer, pinsett og nåleholder gikk vi løs på skinkesteika og ble ganske så fornøyd med resultatet.

Lykkeønskningene stod i kø, det gjorde overraskelsene også. Plutselig stod en gedigen marsipankake på bordet og motivet var for anledningen båten vår.

Annonse
580×400320×250

I grevens tid

En uke før avreise takket vi for oss på Nortura Hærland og kunne fra nå av konsentrere oss fullt og helt om forberedelsene, noe som definitivt var nødvendig. Vi skulle pakke for tre år, en utfordrende oppgave som tok tre dager. For Linn Charlotte vel å merke, Paul derimot var hakket mer effektiv.

Ikke minst var det mye som gjenstod på båten og det var godt å ha en snill kamerat og en hjelpsom bror som trådde til. Ny autopilot ble montert, redningsøy og annet utstyr måtte festes godt for å kunne tåle en støyt, samt overleve endeløs krenging. For ikke å glemme den nye styringssøylen, som var på vei fra Tyskland. Vi turte ikke ta sjansen på at den vi hadde ville holde ut påkjenningene fra sjøens og strømningenes tidvise sterke motstand. Allerede på prøveturen til Tyskland i juni innså vi at styringsanlegget hadde sitt svare slit med å adlyde og styre dit som vi ville. Etter talløse telefonsamtaler fikk vi sporet opp pakken, som ankom Oslo i grevens tid. Fredag kunne den hentes og nå krysset vi fingrene for at den virkelig passet. Nervepirrende ble det i alle fall fram til siste slutt og monteringen pågikk til 16-17-tiden på lørdag. Det faktum at Paul kom for sent til sitt egen avskjedsfest gjorde ikke noe, styringsanlegget var fiks ferdig og båten så godt som klargjort for avreise. Alt var fryd og gammen.

bv2013-5_PressPad

De siste timene på norsk jord

Lørdag 14. september var det duket for avskjedsfest med venner og familie på Skjærgården Fjordkro i Skjeberg. Vi kunne ikke fått en bedre avslutning og både mannskap og gjester koste seg med god mat og drikke, livemusikk og quiz. Lykkeønskningene stod i kø, det gjorde overraskelsene også. Plutselig stod en gedigen marsipankake på bordet og motivet var for anledningen båten vår. Artig! Kvelden gikk så altfor fort og ble avsluttet med en haug med klemmer og noen tårer.

Time to say goodbye

Søndag morgen våknet vi med sommerfugler i magen og tiden fløy avsted mens spørsmålet «har vi huska alt?» stadig surret rundt i hodene våre. Til tross for at været var guffent var det mange som hadde tatt turen for å si adjø. Kake, muffins og kaffe ble servert mens vi forberedte oss på avskjeden som stod for døren. Vi skal ikke nekte for at det var ufattelig trist at vi ikke kom til å se mesteparten av dem på flere år og det gikk opp for oss hva vi egentlig hadde gitt oss ut på. Men det var ingen vei tilbake, Amanda-Trabanthea lå fullastet og klokkeklar på bryggekanten. Dessuten visste vi at følelsen ville være forbigående. Rundt hjørnet ventet nye eventyr og opplevelser og andre tanker ville oppta oss. Likevel var det ikke lett å bryte opp og klokka ble både ett og halv to før vi omsider fikk tatt farvel med alle, løst opp fortøyningene og lagt avgårde fra brygga.

Skikkelig høstvær til tross, vinden var i allefall stabil og vi fikk straks fart på skuta. Mens vi krysset ut fra Skjebergkilen med en blandet følelse slo det oss at de tre-fire siste og mest hektiske månedene med forberedelser, stress, hard jobbing og atter mer forberedelser var forbi. Drømmen var i ferd med å bli realitet!

3

Smaken av stiv kuling

Vi var i farta, det samme var værgudene, som vartet opp med både vind, bølger og den ene regnskuren etter den andre. Etter hvert som vi nærmet oss Koster og satte kursen mot åpent hav økte vinden og bølgende som omringet Amanda-Trabanthea virket lite imøtekommende. Det mørknet og temmelig reduserte etter gårsdagens festligheter vurderte vi å få noen timer på øyet i Kosters lune havn. Men er man på jordomseiling så er man på jordomseiling. Vi bestemte oss for å bite tennene sammen og bære over med nattens utfordringer.

Vår Hero 101 hadde tross alt vist seg å være stabil, og med flunkende ny styringssøyle og nye seil ville den nok lose oss trygt gjennom farvannet. Linn Charlotte prøvde å få seg litt søvn, men forsøkene ble stadig avbrutt av vindens uhyggelige uling og båtens konstante gynging. Det var best å komme seg opp på dekk for å bistå Paul og heller droppe idéen om å avløse hverandre for denne gang. Paul på sin side konstaterte at værvarselsprogrammet han hadde basert seg på viste seg å være lite pålitelig. Ledsaget av vindens og interiørets faretruende uling og knirking ble sjøen bare krappere og krappere. Dette kunne neppe være langt fra stiv kuling. Saltvann spruter over dekk og inn i cockpiten. Selv om sprayhooden gjør nytten sin blir bølgene til tider litt for pågående og én lander til og med på fanget til Paul. Hans neonfargede oljetøy er noen nummer for stort og vannet sniker seg innunder slik at genser og superundertøy blir kliss klass. Herlig! Hans bedre halvdel får erfare hvor dumt det er å ikke lukke igjen glidelåser og tette åpninger mellom støvler og bukse osv.. Unnskyldninger som «Jammen, jeg trudde det snart ville slutte å regne igjen.» hjelper ikke mot den hissige sjøsprøyten.

Det mørknet og temmelig reduserte etter gårsdagens festligheter vurderte vi å få noen timer på øyet i Kosters lune havn. Men er man på jordomseiling så er man på jordomseiling. Vi bestemte oss for å bite tennene sammen og bære over med nattens utfordringer.

Imidlertid er det ikke vår største bekymring i dette øyeblikket, nå vil vi bare komme oss helskinnet gjennom natta uten å ødelegge båten. Mens vi sakte, men sikkert krysser oss framover langs svenskekysten ofrer vi våre kjente og kjære som stod igjen på brygga en tanke. De ligger nok trygt og godt innpakka i sine varme dyner. Med et snev av misunnelige lurer vi det som så mange andre har spurt seg; om det vi har gitt oss utpå egentlig er forsvarlig…

4

Åhh nei – det ryker!

Timene snegler seg avgårde og det er forbløffende hvordan man kan ignorere kulde, våte klær, sult, søvn og andre fysiske behov når det gjelder. Ikke minst når man vet at det verste snart er over. Så snart det blir lyst kan vi gå inn i den svenske skjærgården for å få oss en blund, nye klær og få varmen i kroppen igjen. Etter hvert som vi i grålysningen nærmer oss Grebbestad stiger humøret betraktelig, seil blir erstattet med motor og vi durer inn mot havnen. Plutselig legger vi merke til at byssa er fylt med røyk og panikken griper oss. Heldigvis er det ikke brann, men motoren som har gått varmt. «Får håpe det ikke er noe alvorlig», sier Paul mens han sjenker det uttørstede maskineriet med flaske på flaske. Som tur er kommer vi oss trygt i havn og føler for å prioritere komfort og personlig hygiene før reparasjoner og opprydding i byssa og kabinen som ser helt herjet ut etter nattens strabaser.

Söta bror

Stikk i strid med det mange sikkert ville gjettet på, er det ikke en dusj som står øverst på Linn Charlottes ønskeliste, derimot er det en føner. Værvarselet framover så ikke lovende ut mht. sol og oppholdsvær, noe som slett ikke er en god kombinasjon med regntøy og gummistøvler som er våte innvendig. På vei mot sentrum treffer hun herr Olsson, og det hele ender med at klærne får seg en runde i tørketrommelen mens mannskapet på tur får seg en varm dusj, tørre klær og attpåtil noen frallor (skiver), kakao og kaffe! Maken til gjestfrihet opplever man sjelden hos vilt fremmede. Tenk at en dusj kunne være såå herlig og etterlengtet. Ikke nok med det, i mens hadde Olssons fønet støvlene tørre og funnet fram kassert regntøy etter ungene som vi kunne ha i reserve. Vi var målløse og visste ikke hvordan vi skulle få takket dem, det som fallt oss inn var at vi i alle fall ville be dem ombord på en seiltur underveis på omseilingen. Både Britt og Sven, som de het, likte godt å seile, med hadde holdt seg mest til svenskekysten og Middelhavet, så da måtte det nok bli ved en senere anledning.

Arbeidet gikk sakte, men sikkert framover og etter to og et halvt døgn i land avsluttet med deilig fiskesuppe hos våre venner kunne vi glade og fornøyde fortsette turen.

Rusk i forgasser`n

Etter luksusoppholdet hos Olssons, sjauing om bord og en motorsjekk (der Paul konstaterte at den over en periode rett og slett hadde fått for lite vann) var vi klare til å fortsette på neste etappe, denne gangen gjennom skjærgården for litt avveksling. Men neida, etter en halv nautisk mil oste det nok en gang damp ut av motorkassa. Det var ikke annet å gjøre enn å returnere til Grebbestad og finne en forstå-seg-påer.

Diagnosen var røket toppakning samt tette kjølevannskanaler og dette var utvilsomt jobb for en mekaniker. Selvfølgelig surt at vi skulle bli forsinket allerede nå, samtidig kunne vi takke stormen for at den hadde ført oss nettopp til Grebbestad hvor det fantes både verft og Volvo Penta-deler lett tilgjengelige. Gjensyn med familien Olsson ble det også og Sven, som selv har hatt 10-12 seilbåter var stadig innom med gode råd og vi kunne tilby ham noen flasker tysk øl som falt i god smak.

Med høysesong for landsetting av båter måtte vi bare smøre oss med tålmodighet selv om de bestilte delene var kommet. Da mekaniker Magne tilbød seg å hjelpe oss i pausene og etter arbeidstid fikk vi nok en gang et eksempel på at svenskene lever opp til sitt ryktet som vår søte og trofaste bror, selv om vi er aldri så irriterte på «shitstövlarna» innimellom.

Arbeidet gikk sakte, men sikkert framover og etter to og et halvt døgn i land avsluttet med deilig fiskesuppe hos våre venner kunne vi glade og fornøyde fortsette turen.

2

Endelig i gang

Omringet av skjær og klipper, idylliske bukter og skjønn natur putret vi i vei langs kysten i ly av bølgene og den sørvestlige vinden, som blåste retning Norge og ikke var til stor hjelp. Skumringstimen falt på og istedenfor å fortsette i urent farvann bestemte vi oss for å gå ut mot åpent hav, der det hadde løyet. Siden vi ikke var vesentlig kjappere langsmed kysten enn tversover mot Danmark kunne vi like gjerne sette kursen mot Skagen. Paul måtte en tur fram for å ordne posisjonslysene som hadde fått seg en strøyt den første natta.

Da forholdene senere ble såpass at det var hensiktsmessig å bruke fokkseilet, forstod vi at stormen ikke hadde vært fullt så overbærende med båten som vi trodde. I tillegg til at posisjonslysene bokstavelig talt hadde druknet var rullefokkfunksjonen blitt ødelagt. Ikke nok med at luka i forpiggen til tross for et nytt lag silikon fremdeles lakk, måtte vi attpåtil konstatere at skroget umulig kunne være tett heller, siden det stadig samlet seg vann i gulvet i byssa og i sideskapene.

Ikke noe å gjøre med det der og da, men nok en oppgave å ta fatt på når vi kommer i land i Tyskland. Ytterligere pakker med utstyr ligger å venter på oss hjemme hos Pauls foreldre, viktige brikker som må på plass under siste innsats før endelig avreise den 2. oktober.

Varm velkomst

Resten av turen gikk temmelig knirkefritt og bortsett fra at innrullingen av fokka måtte gjøres manuelt både fra cockpit og fra dekk hadde vi ikke stort annet å ta oss av enn å holde kursen, lage mat og sørge for at det var tålelig ryddig ombord. Vaktavløsningen fungerte strålende og hver av oss sov forbausende godt i køya mens den andre styrte.

Værgudene hadde satt ned tempoet og mens sola rett som det var tittet fram fra skydekket var vi skjønt enige om at dette hadde vi fortjent etter den strabasiøse starten. Farten lå på mellom 4.7-5.2 knop og tidlig lørdag morgen kunne vi skimte noen kjente skikkelser på kaia i Wismar. Ettersom innfarten til hansabyen er både trang og snirklete måtte vi ned med seilene et godt stykke før vi ankom havneområdet. Amanda-Trabanthea skled likevel elegant inn mot gjestebrygga, smidig og i likhet med mannskapet stolt over at første etappe var unnagjort.

Etter en deilig frokost sammen med foreldre våre ventet allerede nye maritime oppgaver. Vel nede på havnekontoret for å sjekke inn båt og mannskap fikk Paul seg en overraskelse. Det er ikke hvilken som helst dag, det er nemlig havnemesterens bursdag! Han varter opp med kake og kaffe og erfaringer blir utvekslet.

Må si vi gleder oss til dette nye livet, til å legge til i nye havner og ikke ane hva som venter oss bak neste hjørne. Til (forhåpentligvis) å bli positivt overrasket over omstendighetene, naturen og lokalbefolkningen. Ikke minst til å treffe andre seilere og bli en del av det solidariske langseilermiljøet alle snakker så varmt om.

Endret: 21.05.2020
Tagger: Amanda