Orkansesongen var på hell og selv om det fristet å sette seil igjen, valgte vi å bli være i Karibiens kanskje tryggeste «Hurricane Hole» Grenada enda litt til. Med bildene fra orkanen «Gonzalo» friskt i minne var det slettes ikke verdt å ta noen sjanser. Mens de fleste antok sesongens klimaks for å være et tilbakelagt kapittel, slo værgudene til og sørget for ordentlige strabaser lengre oppe i øykjeden. For noen av seilerne som hadde tatt sjansen på å bevege seg i retning mindre orkansikre strøk, skulle det få dramatiske konsekvenser. På den populære øya St. Martin ble et titalls seilbåter offer for stormens herjinger og lå malplassert langsmed kysten. Ute på sjøen var forholdene enda røffere, og flere liv gikk tapt. Det satte selvsagt en støkk i alle og enhver i seilermiljøet, og sammenlignet med tidligere år så man en tendens til at flere foreløpig valgte å bli værende i trygge omgivelser. I mellomtiden tyvstartet vi litt med en båt av det helt spesielle slaget…

Uforglemmelige opplevelser

Som navnet tilsier var dette en båt sammensatt av forskjellige deler, rester av ymse slag og en god del kreativitet. I utgangspunktet var det en pensjonert livbåt som med mast og pinnestyring som hadde fått ny karriere som seilfartøy. Hvor tøft var det ikke å ta en prøvetur med noe så originalt? Eierne og hjernene bak idéen var mannskapet på taubåten «The Flying Buzzard», som begeistret sa ja på rappen. På grunn av stor pågang av arbeidsoppdrag får de ikke mye tid til overs for å boltre seg med leketøyet sitt, og var glade for at vi nå kunne teste den ut skikkelig.

Med tyngden og stabiliteten til et redningsfartøy og riggen til en klassisk enkeltmaster lå alt til rette for at dette fartøyet skulle ta oss trygt forbi revet på sydsida av Hog Island og i retning åpent hav. Planen var å bevege oss bortenfor naboøya der vi håpet å finne en fin bukt for å ankre opp, telte og tilbringe resten av helga. Farvannet er til tider svært grunt, og fordelen var at med denne kolossen av en båt gjorde det ikke noe om vi på grunnstøtte på revet, dette var eiernes egne ord. Lite ante vi om hva vi hadde i vente da vi satte avgårde med kjøleboksen fylt med godsaker og – i tilfelle rottefelle – femhester’n på slep. Kan tro vi hadde gledet oss til å kjenne vinden i håret igjen, men den slo ikke akkurat på stortromma denne lørdags ettermiddagen, og vi snodde oss uhyre sakte framover. Krysse med en livbåt, sa du? Lettere sagt enn gjort, og sammenlignet med en seilbåt må vinkelen for å komme rundt betydelig større. I tillegg havnet vi ofte i vindskyggen fra øyene rundt, og innså så smått at vi nok aldri fikk vite hva som befant seg rundt neste øy. På disse trakter faller mørket raskt på, så vi besluttet å campe i første og beste bukt, selv om det var litt nedtur.

Mon tro om vi ikke hadde lagt igjen flaksen hjemme…

En langstrakt strand helt for oss selv var etter vår mening ikke å forakte, mens vi lot oss drive innover av pålandsvinden. Svaret på hvorfor lang- eller kortkjølere ikke hadde ankret opp her fikk vi imidlertid ganske raskt. Bukta var innkranset av en rekke rev, og løfter om grunnstøtningssikkerhet til tross, her måtte man holde tunga rett i munnen. Puh – forbi! Nå var det verste overstått, tenkte vi, helt til dagens siste manøver endte i kollaps av gaffelen på toppen av masta. Storseilet var ubrukelig, og det var ingen tvil om at «Scrappy» levde opp til navnet sitt. Etter andre forsøk sa vi oss fornøyde med ankringsposisjonen samt hekkfortøyningen til et tre på land, og konsentrerte oss om å slå opp teltet mens det ennå var lyst. Det var bare et problem; glidelåsene på vårt lånte krypinn. De var så saltvannsforstoppa som overhodet mulig, og beveget seg ikke en milimeter. Et velkjent fenomen, men uten WD-40 og en nål kommer man ikke langt, og vi lurte på om vi var nødt til å kaste inn håndklet. Ingen av oss hadde lyst til å tilbringe natta utendørs der det krydde av mosquitos, og takket være en bekjent av oss som var på luftetur med hunden skulle vi få slippe det. Vår reddende engel visste råd, og vips så var et tipp-topp telt på plass. Nå kunne vel ikke stort mer gå galt?

Ikke før bålkosen og tannpussen var overstått og vi var klare for å få oss en blund på øyet, var det duket for dagens mest dramatiske scenario – båten var skylt på land! Ankeret hadde svikta og den flere hundre kilo tunge doningen var blitt tatt av høyvannet og lot seg ikke rikke. Hva nå?! Det spørsmålet fikk vi ta tak i neste dag isteden, så lenge det var bekmørkt var det ingenting å gjøre.

Redningsaksjon

Med en havarert båt på samvittigheten ble søvnen så som så og da det grydde til morgen var vi i full gang med å vurdere hvordan vi skulle komme ut av denne knipa. Da vi senere prøvde å ringe opp «Buzzard’s» på VHF’en var det intet svar å få, og heller ikke nabobåtene viste tegn til liv.

Det ender med at badeløven Paul får en mer eller mindre lur idé… Før Linn Charlotte vet ordet av det har han tatt svømmeføttene fatt og lagt ut på den 400 meter lange etappen for å hente hjelp. Tida flyr og da minuttene er i ferd med å gå over til timer uten at noe duppende hode eller redningsmannskap er å se ute på bølja’n blå, tar det ikke lang tid før panikken bryter ut. Tilbakelatt på en ubebodd øy har man ikke så mange valg, men til slutt lykkes det Linn Charlotte å få kontakt med en båt i nærheten, og det bærer avgårde med kurs mot taubåten. Forsatt ikke tegn til en svømmeglad tysker, før et velkjent fjes plutselig dukker opp på øverste dekk. Til alt hell hadde det gått bra, strømningene der er nemlig ikke til å spøke med, blir vi senere fortalt.

Mannskapet på «Flying Buzzard» er kjent som morgenfugler, men akkurat denne søndagen er det ikke mye liv i leiren, så det er bare å smøre seg med tålmodighet. Selvsagt er vi litt smånervøse for reaksjonen deres etter at vi har prestert å havarere båten pluss sørge for at gaffelen kollapset. «But don’t you worry, it’s Sunday anyway so we can use the whole day», lød pipa og vi kunne puste lettet ut. I følge dem var det dessuten en fordel at de – takket være oss – hadde funnet ut at ankeret måtte byttes ut. Så snart kaffen var inntatt kunne redningsaksjonen begynne, en operasjon som ikke var unnagjort i en fei, selv for drevent taubåtpersonell. «Scrappy» hadde rigget seg godt til i sanda, og primus motor Mikes optimistiske forsøk på å dra henne ut på flytende grunn ved hjelp av sin 60-hesters motorbåt var forgjeves. Dermed måtte vi prøve å lirke henne løs litt etter litt og ved hjelp av ivrige tak med spaden gikk det omsider den riktige veien.

For et døgn det hadde vært og for en historie! Det var nok første og forhåpentligvis siste gangen vi var på tur med en livbåt…

Gjensyn med Chaguaramas

Noe sikkert de fleste vet, er at det ombord på en båt er begrensa med stueplass, og at man derfor må bruke de tomrommene som finnes. Området under hyllene nederst i pantryets skap egner seg ikke spesielt bra til matvarer, men vi tenkte det var greit å oppbevare drikkevarer der. En kveld da vi var bedt over til nabobåten, børstet vi støv og smuss av en cherryflaske. «Oj da», var reaksjonen fra førstemann som tok seg en dram. «Det smaker diesel!». Jøss, han hadde helt rett, de edle dråpene hadde en besk bismak. Jammen hadde det ikke sneket seg inn litt malplassert diesel i den forseglede glassflaska. Når? På seilaser der båten hadde krenget mot babord og forsynt skapene med overflødig bilgevann og drivstoff. Hvordan? Aner ikke, på en båt kan virkelig de forunderligste ting skje. Og når brennevin på flasker fra avskjedsfesten vår begynner å bli dårlig skjønner vi at vi har vært borte en stund. Det var på høy tide å komme seg videre.

Følelsen av å være underveis med «Amanda-Trabanthea» igjen var ubeskrivelig god, og i motsetning til vår siste husketur med «Scrappy» var turen over til Trinidad som en dans på roser. Langs kysten var det derimot laber vind, slik at vi var nødt til å motore inn. Gjensynet med havnemester Ragga var som alltid like hyggelig, i tillegg hadde vi fått flere nye bekjentskaper på Grenada, som straks dukket opp i bukta i Chaguaramas. Blant dem var en færøysk/bulgarske duo med base i Finnmark (når de ikke har seilerferie) og musikeren John på katamaranen «Stingo». Med andre ord lå det til rette for flere morsomme kvelder med musikk, sang og spill. Ikke alle hyggestunder endte like bra, når det skal sies. På Linn Charlottes bursdagsfeiring ombord hos oss var Paul så uheldig å søle en halv kanne rykende varm kaffe over hånda. Resultatet var en seriøs forbrenning som ikke lignet grisen, og ifølge helsepersonell var på nippet til tredjegrad. Ironisk nok skjer mang en gang de største skadene i havn og ikke til sjøs, som man kanskje heller hadde forventet.

På’n igjen

De største prosjektene ombord var unnagjort, likevel var det mye å henge fingrene i. Regnfangeren vi monterte på Grenada i somres hadde bokstavelig talt blitt spist opp av vind og vær, eller slukt av regnvannet. Til tross for filtrering hadde massevis av partikler fra den ikke fullt så solide presenningen dermed blandet seg med grums fra regnet og samlet seg i vanntankene, og man kan trygt si at det ikke akkurat var Imsdal-smak på drikkevannet! Tankene trengte derfor en grundig rengjøring, og en ny, robust regnfanger var allerede på plass. Strømmangel har fulgt oss store deler av reisen, og et tredje solcellepanel samt større batterier skulle forhåpentligvis sette en stopper for nettopp det. Batteriene var Paul selv med på å demontere fra en større charterbåt, og hadde sakte, men sikkert fått teken på den båtelektriske biten. Etter mye om og men fant vi rom til de tre blytunge klossene, før arbeidet med å legge nye ledninger kryss og tvers kunne begynne. Da puslespillet endelig var på plass var både mannskap og regulator fornøyd, så vi får bare håpe det varer.

Det viste seg at det skulle bli lettere sagt enn gjort å finne en sveiser som kunne sørge for å stabilisere solcellestativ vårt, som vi bygget samme sted et snaut år tidligere. Enten hadde de plenty å gjøre, manglet mobilt aggregat eller var hadde kontrakt med en egen marina. Vi måtte simpelthen satse på at konstruksjonen holdt til neste havn. Noe som ikke kunne vente var derimot en ny påhengsmotor, som vi hadde vært på utkikk etter helt fra dag én. Før vi forlot Grenada dristet vi oss til å selge vår gamle til en annen nordmann, med god fortjeneste. En Yamaha Enduro med 8 til 10hk stod nå høyt på ønskelista, men på grunn av populariteten var et brukt eksemplar overhodet ikke å oppdrive. Etter to uker og vel så det med leting, kom vi over en rimelig Mercury 15HK, og slo til med det samme. Gjett om vi var fornøyde over å si farvel til uendelige roturer på kryss og tvers av bukta. Den nye yndlingen gikk dessuten som en kule, og for første gang kunne vi plane med to personer ombord og dermed spare både tid og drivstoff.

Sist, men ikke minst skulle vi endelig få tilbake satelittelefonen fra reparasjon, som vi nå hadde vært uten i ett års tid. Ikke bare var vi mobile på sjøen, men vi hadde igjen muligheten til å laste ned værmeldinger underveis. Ting begynte for alvor å ordne seg, og vi var snart redo for å fortsette ferden over til Mellom-Amerika.

Forrykende regatta

Mellom slagene var det godt med en pust i bakken, og en søndag ettermiddag var det klappet og klart for et av de årlige høydepunktene på øya, nærmere bestemt speedbåtregattaen som arrangeres i regi av yachtklubben. En gjeng av oss dro avgårde for å oppleve dette evenementet som alle snakker om, og vi ble langt i fra skuffa.

Omlag femten fargerike racebåter lå klare ved gjestebrygga, og med glasskuppelen i midten minnet de sannelig om små romskip. Ved nærmere øyekast oppdaget vi at enkelte av dem var finurlige katamaraner med supertynne skrog. Førerne hadde full utrustning og hjelm, så vi skjønte at her kom det til å gå en kule varmt. Den drønnende lyden av motoren i det den starta kunne få de fleste til å skvette i været, og for å være nøyaktig var det ikke snakk om én motor, med to gigantiske eksemplarer. Ekstra spenning var det omkring « The Total Monster», som var tilknyttet marinaen vi lå på og i løpet av karrieren hadde vært blant de raskeste båtene i verden. Ville den ta rotta på de andre konkurrentene på hjemmebane i år? Med 2 x 1200 hester og en maksfart på 180 knop skulle vel den saken være biff. Snart var det klart for take-off og flere race stod på programmet. Løypa var plassert et godt stykke fra land, så full oversikt hadde vi ikke, men det tok ikke lang tid å slå fast at monsteret levde opp til sitt navn og rykte. Speedkatamaranen suste forbi de andre båtene så vannspruten stod., og av og til sakket den farten for å leke med konkurrentene. Vel, ikke akkurat noe spenning rundt hvem som kom til å vinne, men våre venner og ansatte på Peakes var i alle fall fornøyde.

Norskrelatert innslag

Yachtklubber rundt om i verden har tydeligvis ganske så ulike konsepter, og mens klubben på Barbados knapt huser et eneste medlem med egen båt, er likheten mellom fasilitetene i lokalet utenfor Port of Spain og en standard marina slående. Forskjellen fra en europeisk marina er utvalget av båter, hvorav sportsfiskebåter og motorkatamaraner dominerte her i Trinidad. Vi tok oss en titterunde og oppdaget et aldri så lite norskrelatert innslag. I Karibien er det Yamaha og Tohatsu som er det store, så vi måtte se en ekstra gang da vi oppdaget to svære Evinrude-motorer bakpå en av båtene. Med ikke mindre enn 300 hestekrefter skal vel ikke en kjapp handletur til Tobago være noe problem. Bare 85 sjømil, pytt pytt.

Apropos den tidligere passasjerfergen «Tjeldøy» (som vi skrev om i sist artikkel) skal vi hilse fra både eier og caretaker og si at dersom noen har interesse av å investere noen kroner for å få den i stand igjen, er de hjertelig velkomne til det.
Desverre har hun fått merke tidens tann og vil om ikke lenge ende opp på bunnen av Det karibiske hav, med mindre noen kommer med en håndsrekning. Med sitt flotte ytre og flertallige muligheter har hun imidlertid potensiale til å bli en staselig båt på lik linje med det hun en gang var.

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2015, og er skrevet av Linn Charlotte Klund