Sverige på tvers i «gummibåt»

To «store» nordmenn i en liten båt: 3,4 meter lang, og 1,5 meter bred Zodiac med oppblåsbar dørk – 190 km – 58 sluser = magiske dager.

Ingen av slusevaktene hadde sett et tilsvarende syn, med gummibåten som kom glidende mot slusene. Flere av dem måtte spørre, etter at de hadde gnidd seg i øynene. Ingen hadde gjort det før heller, fikk vi vite. En sånn båt var jo sånn som hang bakpå de andre båtene – man kunne jo ikke gjøre noe slikt? Mannskapet måtte jo bare være «nordbagger»; Hvem ellers kunne finne på noe slikt? Det lurte vi også på noen ganger underveis. Men for en magisk og overveldende opplevelse. Nye flotte steder og overraskelser rundt hver sving – store flotte innsjøer som åpnet seg opp og måtte krysses – og minimalt med utstyr, båt og motor, som bare måtte være «snille» hele veien. Og heldigvis – ja. Alt klaffet.

190809MNFPT486
Calle
190809MNFPT489
Per

Å krysse innlandshavet Vattern, var vår største utfordring. Tre mil, uten å se land i horisonten …

Utstyret vi brukte: Zodiac CFR 340 (med oppblåsbar dørk), Johnson 15 hester, Garmin GPSMAP 276Cx, GOALZERO solar kit: Sherpa 100, Nomad 20 (panels).

Zodiac’en og motoren var rullet sammen og pakket inn, og minimalt med personlig utstyr for å få plass i en bil. Vi kjørte to biler igjennom Sverige, og en av dem ble satt i Mem, der kanalen slutter, og Østersjøen starter. (Se kart). Så en bil tilbake til Vanern, ved Sjøtorp. Der kunne eventyret og Göta Kanal starte, en flott tirsdags morgen i august.

Fetter Per kom opp med ideen i vinter, og jeg kunne bare ikke si nei. Han har tidligere vært på Dalsland kanal, Halden kanal og Arvika – Saffle, så Göta Kanal sto på neste ønskeliste. Med dette som bakgrunn, så visste han hva vi trengte, hvordan og hvorfor. Jeg lærte fort jeg også, men overlot til kapteinen på skuta å bestemme over utstyret.

190809MNFPT124
Det var folksomt og morsomt der det var flere sluser etter hverandre. Og ikke mye plass.

22 år

Göta Kanal ja – for et byggverk. Bygget fra 1810 til 1832 for å kunne frakte forsyninger, folk, mat og utstyr lettest fra vest til øst og motsatt. Titalls tusen soldater ble satt til jobben i 22 år, en ingeniørkunst uten like. Med graving av kanaler, bygging av sluser som skulle få båter og utstyr opp og ned fra hav til hav – med cirka 100 meters stigning på midten. Slusene i seg selv var jo kompliserte nok å lage – da portene må være 100 % vanntette, uhyre solide, og styrt riktig til enhver tid med hydraulikk. Det ble ingen økonomisk suksess – for plutselig var jernbanen der. Selv i dag, er dette «bra jobba», og trenger selvsagt et stort opplegg for vedlikehold og drift. Og jeg skal si det fungerer bra. Det skulle vi få oppleve på nært hold.

Å reise er ikke kun å nå et mål, men det å være underveis. Göta Kanal er et tydelig bevis på nettopp dette. Tålmodighet må til – her er det ingen grunn til hastverk, og det ville ikke fungert heller. De femtitalls slusene tar tid, man må vente, og kan ikke bestemme dette selv – selv om vi bare smatt inn alltid og trengte liten plass. Med større båter, så er det annerledes. Og enda mer utallige er broene man må igjennom – der det er veier. Men vi, la oss ned så flate som vi bare kunne – og smatt under uten å vente på at bommer måtte åpnes. Der sparte vi også enormt med tid. Mens folk på land bare ristet på hodet… Det var herlig for en gangs skyld å være liten.

Annonse
190809MNFPT339

Langs kanalene koste vi oss i det flotte landskapet i cirka fem knop, som Garmin gps’en viste oss. Solcellepanelet som lå over bagasjen fungerte godt, og vi kontrollerte enhver detalj og bevegelse. Men stadig kom vi til større innsjøer som måtte krysses – Viken, Boren, Roxen, Asplången og flere noen mindre – hvor vi måtte skyve våre 100 kilos kropper forover, flate oss litt ned og komme i plan. Her krysset vi i ca. 15 knop, mens den oppblåsbare dørken bølget seg litt faretruende og ubestemmelig under oss da vi fikk litt fart på skuta. I ettertid skulle vi nok ha blåst opp dørken betydelig mer, men det gikk jo bra. Systemet med å holde bagasjen vår med tau og strikker på plass– var gull verdt og helt nødvendig.

IMG_3369
Så vidt det går hver gang.

Natur

Naturen smilte mot oss på alle kanter. Løvtrærne hang lydig ned over kanalen, småfisk spratt, utallige fugler som ønsket oss velkommen – sauer som så vidt gadd å se opp på oss, kuer som ikke lettet på blikket – da en gresstust sannsynligvis var mer interessant enn oss. Sola tok ikke fri, men var en velsignelse hver dag. Små høydedrag, jorder, skog… Noen utrolige kjemper av kunstneriske trær, som lett kunne blitt motiv på flotte kanvaser. Vi satt ofte i lang tid tause av beundring, mens vi vinket til smilende folk som syklet langs kanalen, eller hadde en liten kunstpause uten pedaler. Tenke seg til å ri med hest på stiene langs kanalen? Flatt og fint som det er – og trave rundt slusene. Det hadde vel vært en kongstanke – selv om det ikke kan gjøres etter 30. april, fant vi ut.

Flaskehalsen vår var på ett sted halvveis på turen. Her lå det spenning i luften og største utfordringen; Vi måtte krysse Vattern, et innlandshav, og Sveriges nest største innsjø. Det eneste som kunne stoppe oss, var den krysningen over til Motala – og dårlig vær.

190810MNFPT182
Klar til start ved Sjøtorp, Vanern

Flaskehalsen vår var på ett sted halvveis på turen. Her lå det spenning i luften og største utfordringen; Vi måtte krysse Vattern, et innlandshav, og Sveriges nest største innsjø. Det eneste som kunne stoppe oss, var den krysningen over til Motala – og dårlig vær.

Vi sluset ned til Karlsborg en ettermiddag – og så på hverandre litt spente. Vi kunne ikke se så langt øst som til den andre siden, bare noen øyer – selv om «havet» lå der blikkstille, inviterende og flott. Det er 30 km over til den andre siden. Vi sa ingenting, før vi kontrollerte alt vi hadde kontroll over, to litt skjeve smil – tunge kropper forover for å komme i plan – og klar ferdig gå. Havet gir og havet tar. Her tok det ikke noe – utenom noen liter bensin og flotte timer. For en tur over! Våte og lettet over den største utfordringen, entret vi havna i Motala. Da hadde vi bare resten igjen – vi var sånn cirka halvveis der, og over det høyeste punktet. Østersjøen here we come!

190810MNFPT228

I telt

Nettene ble ikke lange på turen. To ganger slo vi opp telt, og det var nok. Begge gangene rett utenfor, på gresset foran der vi la båten for natten. Vi ventet til etter stengetid på kafeene som var underveis– og la oss slik at vi kunne passe på «balja» vår. Hva skal man med telt når været virkelig slår til tenkte vi etterhvert? Vi våknet da det ble lyst, og det var tidlig. Litt stive og støle etter harde og ikke altfor dyre liggeunderlag – men det gikk mer enn greit. Skulle kanskje investert i noe litt bedre ja. Det var bare å riste løs på 63 år gamle kropper, ta en dusj og pakke båten igjen før neste eventyr og flotte opplevelser rundt neste sving.

Vi hadde ikke tid til å klage; vi var jo på ekspedisjon! Men ikke akkurat luksus vi unte oss, eller ting man ville gjort på en vanlig kjærestetur.

Annonse
IMG_3380
Siste solnedgangen ved flotte Söderköping. Båten vår parkert et sted mellom disse.

Vi hadde med primus, kokesett og alt vi kunne trenge til ikke å sulte, men det hadde vi ikke behov for. Med fine etapper og mellomrom, så dukket det opp coole steder langs kanalene – små og større byer, havnepromenader med et fint utvalg av uhøytidelige restauranter og opplegg.

Göta Kanal fungerer perfekt slik det skal. Vi betalte ca. kr. 2 500 for oss to, pluss denne lille båten – og det ga tilgang til alle slusene, dusj, toaletter og gjest fasiliteter på hele ruten. Vi fikk et servicekort hver, pluss et lite nummerflagg på båten. Hver morgen kunne vi ta en dusj i rene lokaler – og for ikke å glemme alle de hyggelige slusevaktene vi møtte på veien. Ved hver sluse ble vi møtt av smilende, serviceinnstilte, fleksible og hyggelige slusevakter som ønsket velkommen i gul t-skjorte og blå shorts. De har et stort ansvar, men maken til fin gjeng, skal man lete lenge etter. Tross alt, så må man tilbringe litt tid ved hver sluse, så dette er viktig. Og vi, «nordbaggarna» rotet det jo litt til her og der med noen tau – men de lo.

190809MNFPT443

Det er klart at det kan være et risikoelement ved slusene. Rutinen ble at jeg ble sluppet av i slusen av Per ved kanten, tok med meg to tau som skulle holde balja inntil kanten og stabil, mens vannet buldret inn eller ut av slusene. Der sto da jeg med tau som skulle enten slippes ut eller strammes mens jeg hadde kontakt med Per, som forsvant langt ned, eller dukket opp fra langt nede. Inne i slusene er det store krefter på spill, og ingen gjerder eller kant – og det er langt ned. Faller man i vannet i en sluse, er det store vannmengder i utrolig bevegelse som lett kan dra deg under. Så slusevaktene hadde full kontroll – også over alle publikummere som var kommet for å se på. En betydelig og ansvarsfull jobb.

Det eneste som var litt leit, er at slusene stenger hver dag klokken 18. Etter det, kan man altså ikke komme seg videre, og det er litt for tidlig i lyse sommerdager, synes nå jeg. Ingen kan sluse før kl. 9 heller – så tålmodighet behøves for å komme seg igjennom.

190809MNFPT186

Turistfartøy og fritidsbåter

Vi møtte mange, ikke for mange, båter på turen vår. Noen veldig store i flere etasjer, som også fraktet turister over flere dager – og disse båtene går inn i slusene på millimeterne. På midten er kanalen maks 2,8 meter dypt, så her er det på hengende håret at det går. De fleste vi møtte, eller kjørte forbi, var båter på 30-50 fot som hadde gode, late dager på vei øst eller vest. Mange tyskere og dansker – ingen nordmenn eller norske flagg som vi møtte. Alle vinket og var hyggelige, og det kunne virke som at mange synes det var veldig ok å få vist fram båten sin på veien. Med solhatt og fine seilklær var det gode dager langs det svenske innlandet – mens vi misunte dem nettopp det å kunne ta et steg ned til en liten kahytt, madrass og et lite tilholdssted om bord. De så på oss, ristet på hodet – og synes nok at dette var tøft gjort. Hva større båter betaler for gjennomfart, er jeg ikke sikker på. Men man betaler etter størrelse og antall passasjerer.

Etter fem netter, så ankom vi den lille byen Søderkøping – som ligger kun 5 km fra Østersjøen. Denne byen er vel egentlig den eneste byen man passerer, utenom Motala. De andre stedene man passerer, er mer tettsteder. I Søderkøping oppdaget vi en perle av et sted – og at denne lille byen hadde vært hovedstad for en del hundre år siden, hadde vi ingen anelse om. Den lå fint forskanset mellom noen åser og vannet – og klart fint egnet for å skjerme seg mot overfall av fremmede makter.

En slags stavkirke fant vi der også, og gamle hus – der Astrid Lindgrens bøker hadde blitt til film. Der oste det av sjarm og velvære. Vi ble sittende i mange timer på kafe på Rådhustorget mens vi funderte og analyserte hva disse utrolige dagene hadde inneholdt.

190809MNFPT339

Etter noen timer liggende langs uteterrassen der, kunne vi triumfere de siste kilometerne ned til Mem. Bilen sto der den, slik den skulle – mens vi måtte forsikre oss om at vannet under Zodiac’en var salt etter den siste slusen. Det var salt – så vidt det var i brakkvannet, såpass langt innerst i fjorden.

19 mil var unnagjort. Vi er begge to mange opplevelser rikere – et minne og eventyr som vil vare livet ut.

190810MNFPT228

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2019, og er skrevet av Carl O. Nordengen

Endret: 22.05.2020
Tagger: Kanalferie