The Chosen Island

Året var 1774 da Captain James Cook som første europeer satte sine bein på Tanna, en vulkanøy sør i øyriket Vanuatu i Stillehavet. Bukta han stevnet inn i ble oppkalt etter skipet hans og heter den dag i dag «Port Resolution».

Vi har seilt i hans kjølvann og 250 år senere er det vår tur til å ankre opp i skyggen av vulkanen. Sammen med Samson, en av byens eldste og en levende historiebok, står vi på stranda og lytter til fortellingene hans. «When Captain Cook came here, he called Tanna the chosen Island». Hvorfor? Det har vi forstått for lenge siden. Hvor vi enn går omringes vi av smilende ansikter og eksotiske frukter.

Det krystallklare vannet yrer av liv, samtidig som en frisk pålandsvind letter på den uutholdelige tropeheten. Som om ikke det var nok, huser øya en av verdens mest aktive vulkaner, hvis sprutende lava farger skyene på nattehimmelen rosa-oransje. Da vi kastet anker her i fjor bestemte vi oss brått for å bruke mer tid enn de planlagte tre ukene, og dro i gang et frivillig engasjement i den lokale barneskolen. Herfra la vi ut på eventyr for å utforske dette magiske landet.

001
Et historisk postkort som illustrerer Captain Cooks ankomst på Tanna i 1774.

Hvor man enn går omringes man av smilende ansikter og eksotiske frukter på alle kanter.

Mayday fra Amanda-Trabanthea

En ettermiddag var Paul på land og skulle vise båten til noen turister han hadde truffet da det gikk opp for ham at noe manglet – vår «Amanda-Trabanthea» var som sunket i havet. Etter at vinden dreide fra nord til sør for så å øke i styrke, dro båten med seg ankeret ut av bukta. Linn Charlotte var ombord, men holdt på å legge kabler under dekk og fikk ikke med seg at «Amanda» var på avveie før i seneste laget.

Da Paul kom fram med jolla hadde hun allerede drevet ut av bukta og ble slengt rundt av to meter høye dønninger. En annen seiler hadde kommet oss til unnsetning og joinet Linn Charlotte i forsøket på å få opp ankeret som hadde festet seg bak ett rev. Da det omsider var oppe kom to lokale fiskebåter som hadde fått nyss i saken etter et desperat telefonanrop fra Linn Charlotte til en bekjent av høvdingen. Motoren vår var ødelagt og siden vinden blåste rett ut av bukta måtte vi sette vår lit til fiskerne. Etter to timer felles innsats, svette og blod fikk de slepet Amanda på plass gjennom sundet. Vi satt igjen med en stor lettelse og et stygt kutt i foten til Paul som skulle sette ham ut av spill i ukene framover. Snakk om hell i uhell! Hadde vinden kommet fra en hvilken som helst annen retning hadde vi enten strandet på revet eller kollidert med klippene vis-à-vis og båten hadde vært fillebiter…

003
Det finnes vel ikke noe bedre bevis på at guden din lever enn et fotografi. Prinsen har fått en rituell treklubbe som han lot seg fotografere med og sendte bildet tilbake til Yaonahnen.

Prince Philip kommer fra Tanna

Vi tok turen til landsbyen Yaohnanen, der innbyggerne muligens har verdens merkeligste religion. De tror at selveste Prince Philip av England er en gud, nærmere sagt reinkarnasjonen av en ånd som steg ut av fjellet før det fantes folk på Tanna. Åndens navn er hemmelig, men et profeti sier at den én dag ville stige ned fra himmelen, reise langt avgårde og gifte seg med en mektig kvinne. De lokale har jevnlig brevvekslet med Buckingham Palace og venter nå bare på at Prince Philip kommer tilbake til sitt rette hjem, Yaonahnen på Tanna. For dem som er interessert har Elvebakk og Bergland laget en podcast som ligger ute på nett; «Hva er greia med cargo cults».

Skipperen trengte hjelp med reparasjoner ombord, så vi ble adotivmannskap for en ukes tid.

006

Monster på kroken

Vi hadde satt seil igjen, denne gangen med selskap av to venner som hadde tatt turen fra Norge. Klokka var halv fem på morgenen, det begynte så vidt å lysne på horisonten og vi hadde kurs mot Vanuatus største øy Espiritu Santo. Paul hadde nattvakt og hadde ikke før funnet en behagelig stilling i lesekroken i cockpiten da det smalt i bakrekka. I blant får vi ikke med oss at vi har fisk på kroken før vi sjekker lina, så dette måtte være turens fangst. På et blunk var alle våkne og hjalp til å få ned seil for å senke farten. Lina var stram som aldri før og alle tvilte på at vi ville lykkes med å få beistet ombord. Det skortet imidlertid ikke på fiskelykken, og etter en times kamp halte vi inn en diger tunfisk som så vidt fikk plass på benken i cockpiten. Da skinn, hode og bein ble dedikert til haimat satt vi igjen med nok filét til fire personer fire dager til ende – frokost, lunsj så vel som middag.

004
Med en dugelig innsats berget vi vår kjære «Amanda-Trabanthea tilbake til ankerplassen.
Annonse
580×400320×250

Fortryllende nattehimmel

Vi hadde tilbrakt noen fine dager sammen med vårt ekstramannskap på Santo, hvor vi hadde besøkt grotter, laguner og bortgjemte landsbyer og deltatt i seremonier med høvdingen. Nå satt vennene våre på flyet mot Norge, mens vi hadde oppgaven å seile «Amanda» tilbake til Port Vila, noe som innebar hard motvindsseilas og krappe som tok på både båt og mannskap. På halvveien, mellom øyene Malekula og Ambrym skulle vi få belønning for strevet.

Vinden hadde løyet og i skyggen av øyene var det heller ingen bølger som brøt den fredelige monotonien. Klokka viste ti på kvelden og tunge skyer kamuflerte stjernehimmelen – perfekte kulisser for oppvisningen vi hadde i vente. Ambrym har ikke bare én, men to ytterst aktive vulkaner som får nattehimmelen til å gløde på mils avstand. I tillegg var vi omringet av en herskare tordenbyger på alle kanter, vel å merke på god avstand. «Amanda-Trabanthea» befant seg stadig i lynets rampelys, mens baugen pekte mot gjenskinnet av vulkanen i øst og danset behagelig i det rolige vannet. Det er øyeblikk som dette man drar på jordomseiling for.

Skipperen trengte hjelp med reparasjoner ombord, så vi ble adotivmannskap for en ukes tid

Kjendisbåt/ Flaskepost fra Stillehavet

Vel framme i hovedstaden traff vi en båt som nylig har vært arena for en norsk kjendisfamilie. «Infinity» var hjemmet til Ivys familie i andre sesong av «Flaskepost fra Stillehavet». Skipperen trengte hjelp med reparasjoner ombord, så vi ble adotivmannskap for en ukes tid – glade for en pause fra våre egne prosjekter. Som takk for innsatsen skulle «Infinity’s» filmteam følge oss neste gang vi kastet loss på en ettermiddagsseilas med «Amanda».

Mens en båt med kameramannen sirkulerte rundt oss og en drone surret rundt på himmelen var vi opptatt med å heise seil, stramme inn på skjøyter og holde tunga rett i munnen. Det var stas å bli filmet og knipset fra 360° perspektiv mens vi vekslet seilgarderobe og lekte oss. Etter endt seilas fikk vi lov å tøye opp inntil selveste «Infinity». Selv om vi følte oss ganske så små var vi en smule stolte av å ha krysset samme hav som dette 120 fots monsteret av en seilbåt som vi senere skulle få komme til å knytte nærmere kontakt med.

Artikkelen sto på trykk i Båtens Verden i 2018, og er skrevet av Linn Charlotte Klund

Endret: 21.05.2020
Tagger: Amanda