En ting er helt sikkert, du blir ikke yngre. Og å planlegge fremtiden kan være fint å gjøre, før fremtiden gjør det for deg.

Paret Trine Lunde og Fredrik Rode, fra Oslo, har skjønt det. Etter å ha markert seg i slalåmløyper, skiskoler og ikke minst seiling i en mannsalder, har de innsett at nok er nok og tar det litt roligere. Vel, knær og hofter knirker og har nok visket til dem at kanskje tiden til å selge seilbåten er her akkurat nå? Før hofta ikke vil mer akkurat under jibben i Skagerrak?

Men salget av båten satt nok langt inne for Trine, arvelig belastet med bestefar med OL-gull fra Paris i 1924, far og mor i samme båt som vant OL-sølv i ‘52. Broren Peder kronet familie treenigheten med OL-gullet fra Napoli i 1960.

Men å gå i land kommer ikke på tale, for det aktive paret. Derfor ble seil byttet med motor. Og drømmebåten, Nimbus 300R Nova ble kjøpt.

Jeg overlater til dem som har hovedrollen og lar dem fortelle om sin første tur med «Fanny Adams».

«Vi sitter på vår nye sjøhytte i Husebukta på Hankø. Den nye Nimbus’en ligger i båsen sin på marinaen. Disse sjøhyttene skal være tilgjengelige for Hankø Hotell, når de trenger flere rom. Og fleksible som vi er, hjelper vi selvsagt til når det trengs. Det er faktisk en glede hjelpe Henning Forsberg, i takknemlighet over alt han har greid å realisere med utviklingen av øya Hankø.

Med vår nyinnkjøpte motorbåt, kunne vi flytte fra hytta et par uker og glede oss til vår første langtur.

Vi begynte, som vanlig, med værmeldingen og lette etter noen timer med havblikk. For én gangs skyld ville vi ikke ha mye vind. Sverige er utelukket, denne sommeren. Derfor satte vi kursen mot Skagen. Noen bølger ved Garnholmen justerte farten, men fra Søsterøyene var det blankt hav, og Fredrik la båten i marsjfart på 30 knop!

Veldig uvant for oss, som er vant til 6-7 knop. Jeg satte meg godt til rette akter i båten. Jeg følte at vi fløy. 3,5 timer senere tøffet vi rolig inn i den danske, populære havnen.

Jøye meg, er det mulig? Det hele var helt uvirkelig.

I Skagen var det glissent med båter. Bare 8, og 5 av dem var norske. Vi er jo vant med å måtte gå fra båt til båt, i denne havna.

Skagen er ikke vår yndlingshavn. Det er derimot Læsø, litt lenger syd/øst. Værmeldingen var på vår side dagen etter også, og vi suste ned dit på én time.

Vi har gjort det til vår tradisjon å feire fødselsdagen til døperen Johannes nettopp her. Og slik ble det for 21. gang også. Vi var spente på om vår «faste» plass var ledig. Den inne i svingen.

Med bare 20 båter i havna, var ikke det noe problem, heller.

Restauranten til Annika Sæland åpnet til tross for få mennesker, og de fleste valgte å spise der under oppholdet for å støtte henne. Det var veldig hyggelig, det hele.

Vi har vært heldige med været alltid når vi har vært på Læsø, eller er det slik at godværet ankrer opp der? Stranden lå der innbydende, fiskehandleren stilte med ferske skalldyr hver morgen. Alt var som før. Men, vi var nesten alene. Veldig rar følelse….

10 dager var vi der. Strålende sol, god mat og hygge. Etter nok en overnatting i Skagen, studerte vi værkartet. Vi så raskt at en kuling var på vei, den hadde tenkt å være der en uke. Trossene ble raskt kastet og kursen mot Hankø satt. Værkartet laget en slalåmløype mellom lavtrykkene, og med svarte skyer på alle kanter, suste vi på flatt vann og ankom Hankø etter 3 timer og 20 minutter.

Vi rakk akkurat å få på plass presenningen, før det bøttet ned.

Etterord: Vi har hatt fantastiske år i seilbåt, men vi får nye og andre muligheter i motorbåten. Tenk bare, frokost i Skagen-lunsj på Hankø og middag i Oslo. Alt på samme dag. Faktisk helt reelt. Vi gjør det beste ut av vår situasjon. Vi gleder oss til neste tur. Vi gleder oss til Læsø neste år.