Uvår

Generelt

Uvår er utposten i havgapet ytterst i Trysfjorden, og er en del av Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde. Øyene ligger værhardt til, men på Indre Uvår finnes en god naturhavn.Navnet «Uvår» kommer av «Utvær». Uvårkilen er blitt kalt Sørlandets eneste fiskevær. Det sies at søgnebønder dro hit for å slippe unna strenge kjerringblikk! Folk bodde ikke fast her ute, men fra ca. 1850 ble øygruppa brukt som fiskevær for oppsitterne inne på gården Stausland. De små bygningene ble brukt i forbindelse med sesongfiske etter hummer, makrell og laks. Sau, og til dels også hester, beitet på Uvår. Gresset ble slått og fraktet med robåt inn til fastlandet. På gården Stausland er det fremdeles utskilt egne områder til tørking av høy fra Uvår. En stor del av øygruppa er offentlig friluftsområde, og Uvår innbyr virkelig til oppdagelsestur. Losvarden på Ramdalsheia ligger 43,5 moh. Nord for varden, rett under den bratte heia, er det en heller, «Borjestova». Her søkte loser og fiskere ly for natta. På sørenden av øya ligger utkikkspunktet Storesteinen på 38 moh. Det går stier på kryss og tvers. Fra Hobde til Storesteinen, og derfra opp til Ramdalsheia, er det 3 km. En tur med jolla eller kajakken i Kilen er også en nydelig tur. Mange diktere har fått sin inspirasjon fra dette området. Gabriel Scott skriver om Tore Vehus som rodde fra Brekkestø til Uvår for å drive fiske. Vilhelm Krag skrev «Dansen på Uvår» i 1918. Senere ble den tonesatt av Johan Halvorsen og innspilt av brødrene Bøksle. Slettane på Uvaar som det refereres til i visen, er et flatt område innerst i Uvårkilen, også kalt Gonnårshavn-reet.