I vårt moderne samfunn må vi liksom gjøre noe nyttig hele tiden.
Line ser ut av vinduet. Det snør nesten ikke i det hele tatt, og den lille snøen som har lagt seg er knapt synlig.
– Er det virkelig nødvendig? spør hun.
– Det har jo nesten ikke snødd.
Fem minutter senere sitter jeg i bilen, på vei til båten, på vei til min egen lille redningsbøye, mitt fristed. I det jeg parkerer og tar mine første skritt ut på bryggen kjenner jeg at jeg slapper av. Skuldrene senker seg. Hver celle i kroppen går i hvilemodus.
Jeg ser på kalesjen. Ikke et eneste snøkorn har lagt seg på den. Line hadde rett. Det var overhodet ikke nødvendig å dra ned hit for å måke snø av båten. Det visste jeg vel egentlig selv også. Likevel tok jeg turen.
Ingen unnskyldning for liten
For det er ikke så mye som skal til for at jeg «bare må rett ned i båten en tur». Båten min er en Askeladden P76 Weekend 2019-modell med 200 HK Suzuki påhengs, så det er ikke en særlig vedlikeholdskrevende båt. Likevel er det gjerne småting som må fikses. Noen knapper som må ordnes, rengjøring og andre småting. De oppgavene gyver jeg gjerne løs på. Da er jeg for meg selv, sysler på, ingen avbrytelser, ingen hastverk.
Vi trenger ro innimellom
Professor på Institutt for samfunnspsykologi ved UiB, Torill Christine Lindstrøm, sier at de fleste av oss hare behov for slike fristeder innimellom.
– Det er viktig med sånne frirom, som for eksempel båten er for mange. Det er godt å være litt alene, samle seg rundt sine egne assosiasjoner og sine egne tanker, sier Lindstrøm og fortsetter: – Det er avslappende å ikke alltid måtte snakke, eller svare, eller ta stilling til noe. Vi overøses av lyder, av mas og tull hele tiden. Vi blir overstimulert. Da trengs det ro innimellom.
Hun forteller videre at forskning har dokumentert godt at for eksempel meditasjon er bra for oss mennesker. Selv mediterer hun hver dag.
– På en måte er en tur ned i båten og ha sine enkle gjøremål der også en form for meditasjon. Man bare sitter i båten, er til stede i nuet, uten noen hensikt og formål. Det er godt for sinnet, sier Lindstrøm.
Bare en liten tur utpå
Det blåser og sludder, hvor deilig er det ikke å gå inn i kahytten, sette på dieselvarmeren og ta seg en liten runde innaskjærs når jeg først er her? Jo, jeg gjør det! Egentlig burde jeg returnert med en gang. Hjemme venter en stor haug med klesvask, kjøkkenet burde vært ryddet og gulvene støvsugd. Barna sitter også sikkert og spiller Fortnite på Playstation altfor lenge. Jeg burde dratt hjem og stoppet dem, fått dem til å gå ut og leke i stedet, slik vi gjorde før i tiden, men det frister ikke. Jeg gir blaffen i et rotete kjøkken, hauger med skitne klær og melkeflekker på gulvet. Vil heller unne meg en tur, under påskudd av å måtte måke snø.
Det er det som er så godt - å få litt fri fra hverdagen innimellom. Fri fra fulltidsjobb, kjøring til fotballtrening, turn og Taekwondo, være klassekontakt, FAU-representant og you name it. Legg til forventningene om å holde seg oppdatert i nyhetsbildet, ha et hus på stell, biler som er i orden. Jøsses, man kan bli sliten av bare tanken. Det er mye å rekke over.
– I vårt moderne samfunn må vi liksom gjøre noe nyttig hele tiden, sier Lindstrøm.
– Vi kan snakke om likestilling, men selv i unge parforhold er det ofte kvinnen som tar de fleste huslige sysler. I et hjem er det alltid noe som burde blitt gjort, mens båten er kanskje mannens domene. For å komme i likevekt i forhold til kravene, så sier man kanskje at man må «fikse noe» i båten. Vi må liksom gjøre noe fornuftig hele tiden.
En ufornuftig, glimrende båttur
Jeg starter motoren og går rolig utover sundet. Sjøen skvulper langs båten som vugger rolig fra side til side. Så kommer jeg til Lysevågen, et naturlig havnebasseng vi elsker å besøke om sommeren. Da kaster vi anker midt i vågen, bader, spiser og soler oss. Barna hopper fra padlebrett. Det er bar overkropp, sol og høy himmel. Nå er det mørkt og et sørpelag dekker halve havnebassenget. Svaberget er grått. Furutrærne tunge. Men det er fint å se Lysevågen om vinteren også. Oppleve stedet gjennom ulike årstider.
Jeg finner en gammel boks med pulverkaffe i ene skuffen. Pulveret har klumpet seg, men hva gjør vel det? Varmer opp noe vann og vips har jeg den deiligste luksus. Jeg ville ikke byttet den kaffen mot den hippeste soya latte-kaffen på Espresso House fra beste vestkant. Båtkaffen min er perfekt! Ute sludder det, vinden tar seg opp, men her jeg ligger innaskjærs gjør det ingenting.
Burde jeg ringt hjem og sagt jeg blir litt sen? At det var mye snø på kalesjen og tar litt tid? Nei, jeg ringer ikke, for der er det jammen meg en liten skrue på skuffen som er løs...
Den må jeg jo fikse!
