Åretak for en god sak
Robåten heter «Silje», oppkalt etter datteren som omkom i en motorsykkelulykke bare 20 år gammel. Så kanskje gir roingen mening på mange plan. Det gir tid til kontemplering og ettertanke. Tid til å tenke på livet, og på døden. Slik de sikkert også gjorde de som rodde fordi de måtte – barske mannfolk som utfordret havet i små farkoster. Bare tynne trebord skilte liv fra død, og det var ikke alltid det gikk bra. De måtte ro, om ikke ble det ikke mat på bordet – det ble ikke sild til potetene. Slik er det ikke i dag. De fleste ror fordi de vil, fordi de liker det – fordi roing er rekreasjon. Noen ror mer enn andre; Bjarte Vestøl ror mest av alle, men hans åretak er også for en sak.
– Jeg ror for Stine Sofies Stiftelse. Det er en organisasjon som arbeider forebyggende for barn og unge som har vært utsatt for vold og overgrep. – De gjør en fantastisk jobb. Jeg har min pensjon, så alle pengene jeg samler inn går uavkortet til stiftelsen og deres arbeid, sier 66-åringen fra Kristiansand. Den ideelle organisasjon ble opprettet etter Baneheia-saken i 2000, og jobber for å forebygge og avdekke vold og overgrep mot barn og unge.
Store opplevelser i liten båt
Men Bjarte brenner også for noe annet; den klinkbygde tradisjonsbåten.
– Jeg vil at flere skal få ta del i opplevelsen av å være i en tradisjonell trebåt, oppleve det enkle båtliv; komme tett på naturen og elementene, forteller Bjarte. Han tror ikke folk flest er klar over hvor allsidig en slik båt er. – En båt av denne typen kan roes, seiles eller ha en liten påhengsmotor. Den veier ikke mer enn at et par stykker kan få den på en henger – man kan ha den i havnen eller i hagen. Man kan man dra på tur nesten hvor som helst, og når som helst. Det kan være korte turer med store opplevelser, eller lengre turer – en liten ettermiddagstur på fjorden, eller helgetur med telt og sovepose. Ja, hele norskekysten for den saks skyld.
– Det å ha robåt, det er som å ha hund; det er kontaktskapende. Hver gang man kommer til land er det noen som vil slå av en prat, sier Bjarte. Han legger til at mange er urolige for båtpussen når det er snakk om trebåt. – Jeg bruker ikke mer enn ti timer i året, forteller han. Bjarte håper han kan bidra til å få opp interessen for robåten, for den tradisjonelle bruksbåten som nærmest alle langs kysten en gang i tiden hadde. Folk må kjøpe robåter for at båtbyggere skal ha noe å gjøre, for at det skal ansettes båtbyggere og lærlinger.
– Hadde flere folk visst hvor god en slik båt er i sjøen, da ville det vært mer arbeid til båtbyggerne langs kysten, slår ro-entusiasten fast. Han legger til at turene han har gjennomført neppe hadde latt seg gjennomføre i en moderne plastbåt i samme størrelse.
Helt på grensen
I 2024 rodde Bjarte Vestøl fra Svenskegrensen til Grense Jakobselv, helt oppe ved grensen til Russland. I 2020 rodde han fra hjemstedet Kristiansand til Nordkapp. Det var egentlig da ro-eventyret begynte. Året før hadde han syklet fra Nordkapp til Lindesnes. Sykkelturen brukte han tre uker på, men følte han ikke fikk sett nok av kysten. Så han bestemte seg for å ro motsatt vei, fra sør til nord.
– Syklingen ble mer en fysisk greie enn en turopplevelse, en kamp mot klokken. Roturen ble en tur med maksimale naturopplevelser, men også en test på egen styrke og motivasjon. I 2021 Rodde han Skandinavia rundt, fra Norge via Sverige til Danmark og tilbake. Året etter ble det to turer til Oslo, fra Kristiansand. I slutten av mars 2023 startet han fra Kristiansand, rodde langs norskekysten og ned langs Bohuslen-kysten, langs vestkysten, nordover langs østkysten og så over Østersjøen til Hurppu i sørøstlige Finland, helt mot grensen til Russland. I julen samme året rodde han for øvrig til Sverige en tur. Det i et skikkelig, ufyselig vintervær.
Norges nasjonalbåt
På sin ferd langs norskekysten var Bjarte selvfølgelig innom Oselvarverkstaden på Osøyro ved Bergen. Her hadde Jørgen og Lars Tøsdal på midten av 1700-tallet båtverksted ved utløpet av Oselva. De laget en båt som etter hvert fikk navnet etter opphavsstedet, slik det var ganske vanlig før. Opprinnelig var den en bruksbåt til frakt og til fiske, den lå fint på sjøen, og den var rask – like god å seile som å ro. Oselveren ble etter hvert en ettertraktet bruksbåt – til og med eksportert til Shetland og Orknøyene. I nyere tid på verdensarvlisten og utropt til Norges nasjonalbåt. Og det er nettopp på Os vi treffer Bjarte for første gang.
– Det er stas å ro innom Oselvarverkstaden, og å hilse på båtbyggerne der, sier Vestøl nesten andektig. Båten «Silje» ble bygget for 20 år siden av Nils Olav Solbakken, en legendarisk båtbygger fra distriktet. Han har pensjonert seg, men på Oselvarverkstaden skaper dyktige båtbyggere de flotteste robåter, slik det er gjort i hundrevis av år. Verktøyet er fremdeles øks, høvel og kniv. – Det er fint å ro en båt med det fine håndverket, sier Vestøl. Hvorfor det er en oselver som ble Bjartes farkost er likevel litt tilfeldig.
– Jeg har gode minner fra barndommen da vi besøkte familie i Ny Hellesund. De hadde en liten oselver jeg fikk låne, og jeg rodde rundt blant øyer og holmer. Det var en god robåt, lett og rask. Jeg bestemte meg for at det måtte bli en oselver eller en geitbåt. Så fikk jeg tak i denne oselver-færingen som Solbakken hadde bygget. At det er en færing, vil si at det er en åpen robåt med to par årer. Det finnes færinger av alle robåttypene fra Rogaland til Finnmark. Geitbåt er en båttype fra Nordmøre og Romsdal, ikke ulik oselveren.
Gambler ikke med sikkerheten
I løpet av de siste årene har Bjarte lagt flere millioner åretak bak seg. Kanskje så mange som tre millioner åretak og han har rodd rundt 10 tusen kilometer, etter roerens egne utregninger. – Det blir god tid til mange finurlige regnestykker underveis, ler han. Båten er hovedsakelig akkurat slik den ble bygget for 20 år siden, men Bjarte har gjort noen modifiseringer. Blant annet har han montert rullesete, slik konkurranse-padlerne bruker, og på spennbrettet har han skrudd fast et par gamle joggesko. Selv om Bjarte er en skikkelig tøffing, og nok mange vil se på ham som en Våghals, så gambler han ikke med sikkerheten. Med i båten har han det som trengs av sikkerhetsutstyr lett tilgjengelig; tørrdrakt, nødpeilesender, raketter, kniv, lykt, vann og proviant og så videre. Og solkrem med høy faktor og krem for såre never. For det kan bli lange dager bak årene.
Barske Barentshavet
Bjarte Vestøl forteller at han hadde satt av seks måneder til årets tur langs hele norskekysten. Men det gikk adskillig raskere enn han hadde beregnet, nærmere bestemt greide han det på fire måneder og 13 dager. Lørdag 13. juli ankom han Grense Jakobselv, den lille grensebygden i Sør-Varanger. Da steg han i land ved Kobbholmen Båtforening – Norges østligste båtforening. Underveis hadde det vært krevende værforhold, med stiv kuling og snø noen dager. Andre dager bød på sol og vindstille. Temperaturen om nettene variert fra minus 14 grader til rundt 20 varmegrader.
– Regn og snø gjør meg ingen ting, men blåser det motvind blir det slitsomt, forklarer Bjarte. På en gjennomsnittlig dagsetappe rodde Vestøl mellom 30 og 40 kilometer. De aller lengste etappene har vært på 70 kilometer. De korteste bare noen få kilometer, eller ingen ting på grunn av landligge. For under en tur langs norskekysten blir det naturligvis en del venting på været. For eksempel rundt Stad. Og ikke minst i Finnmark, hvor det kan være særdeles tøffe forhold og hvor det ofte er lite som beskytter mot storhavet – det barske Barentshavet.
Ekstra tøft ble turen rundt Nordkinn. Mellom Skjøtningberg og Mehamn ble han møtt av opptil fem meter høye bølger, et iskaldt hav som sto i opprør og ingen steder å søke ly. Han ble advart mot å gå ut, men mente han skulle greie seg før været ble for ruskete. Men slik gikk det ikke, og det ble en tøff tørn. – Skal jeg ro flere ganger, da gir jeg meg ved Nordkapp – Øst-Finnmark blir for heftig og farlig, sier han.
Sjøslag mellom himmel og hav
Nå er det slett ikke første gang roeren roter seg opp i uvær. Bjarte forteller om roturen mellom Hirtshals og Brekkestø i 2021, da han skulle fra København og hjem til Kristiansand. Tidlig på turen hadde han en fantastisk opplevelse med en diger hval som kastet seg høyt opp i luften og landet med et kjempeplask.
– Det var en utrolig fin opplevelse. Men han hadde ikke kommet langt før en kald vind slo innover, himmelen ble svart, det kom lyn og et voldsomt regnvær. På kort tid sto havet i kok. – Aldri, verken før eller siden, har jeg sett sjøen grave seg opp så raskt, til et inferno – et sjøslag mellom himmel og hav. Jeg hadde mer enn nok med å holde baugen opp mot vinden, samtidig som han måtte prøve å øse, forteller Vestøl. Men han sto han av, han greide seg denne gangen. Det var ikke så lenge det voldsomme uværet sto på, en halvtime eller en time, kanskje 40 minutter forteller Bjarte. Han kom frem til Brekkestø, etter 60 timer på havet.
Båten er liten, havet er stort
Mot elementene blir mennesket fryktelig liten, i en åpen robåt enda mindre. Naturens luner må man ha respekt for. Bjarte forteller at når det kommer til risikovurdering, har han lært mye av de aktivitetene han har bedrevet.
– Både ekstremsport og roing over havstrekninger krever mye planlegging, både rent praktisk og mentalt. For uforutsette ting kan skje, og da må man ha en plan for hva man skal gjøre – hvilke grep man må ta for å berge seg. Man må adressere frykt, finne ut hva man er redd for og hvordan man skal håndtere farene. Man kan være redd for å bli kastet ut av båten. At vind og sjø kan komme på og fylle båten, og kanskje velte den. Det er avgjørende å samle mest mulig informasjon om vind, bølger, strøm og slikt, forklarer Vestøl. Man må gjøre seg kjent med forholdene, men like viktig er det å kjenne seg selv – vite hva man selv behersker.
– Det er ikke risikoen som tiltrekker meg, ikke adrenalinkicket heller. Det handler om tilfredsstillelsen ved å få ting til, sier han ettertenksomt. Han legger til et det er mye med roing som man ikke finner i de andre alternativene. Roing behøver heller ikke å gjøres farlig, det kan gjøres trygt.
Gode folk og fine fugler
Han innrømmer at utfordringer og søken etter spenning fortsatt driver ham, men det han virkelig setter pris på er de unike naturopplevelsene. Vestøl forteller om en dag han spiste frokost i båten og noen terner satte seg ned på båtripen. Han snakker om lyden av krykkje, om at havsulen er den mest elegante av alle sjøfugler. Havsulen lever sitt liv som Bjarte selv; trives på det åpne havet, men søker mot land når de må. Han er betatt av de store hvalene han har møtt underveis, både den på turen til Brekkestø og den svære Knølhvalen ved reisens slutt. Bjarte tenker på alle menneskene han har møtt på sine ferder – gode stunder med gode folk. Folk som har stilt på kaien med mat og tilbud om overnatting.
– Å oppleve landet på denne måten har vært en stor del av en fantastisk reise, sier han ettertenksomt.
Heldigvis for Bjarte Vestøl slapp han å ro hjem til Kristiansand. Havila Kystruten bød på lugar og forpleining fra Kirkenes til Bergen, og «Silje» fikk følge med som gods.
For å støtte Bjartes arbeid for Stine Sofies Stiftelse, kan vippse til 510599
