Vi har sett mye her i verden - men "makan" til steder!
Vi ville i prinsippet utsette turen på grunn av været. Og det plasket ned på vei nordover – men etter Vik i Sogn, sa regnet stopp hele uka. Arnafjorden fristet på kartet, så vi dro dit og fant en liten hytte helt nede i fjæra.
Bak oss fra hytteveggen hadde vi syv «brudeslør» av vann som kastet seg ut mot fjorden mens de kjempet en hard kamp om å komme først ned fra sine stup. Vi blåste opp skuta i sol dagen etter, og for en dag det skulle bli! Ut Arnafjorden, litt vestover, så sør – ned Finnafjorden. Blikk stille, magisk. Ord blir fattige.
Fjorden snevret seg inn ved Finnegården – der Synnøve Finden bodde. Så en liten sving rundt odden der, før fjorden åpner seg igjen, nederst. Stupbratte fjell ned på alle sider. Et naturlig mirakel. Høytidstemning i skuta vår.
Det står en bygning der, med brygge, som Vik Gamle Trevaren fortalte oss skulle bli hotell. Uten bilvei. Så kom RIBen fra Vik Gamle Trevaren dundrende, med turister i gule redningsvester. De tok en tur innom, sakket av noe, før de dro raskt videre. Og vi var igjen alene – omringet av naturens ufattelige vidunder.
Jeg repeterte inni meg hele tiden – Calle: Ikke bare la disse timene forsvinne inni deg, ikke la dem passere som så mye annet – men ta dette til deg. Få det med deg, klistre det på innsiden i hjerte og hjerne. Dette er akkurat det vi lever for og skal huske resten av livet – disse timene – uten andre forstyrrende elementer som opptar så mye. Det blir bare ikke bedre.
Greide jeg det? Nå som jeg sitter her i det første snøkaoset denne høsten… ? Greide jeg å klistre minnene på de rette stedene inni meg? Det har gått tre måneder – og vi prøver som best vi kan å vise fram bilder av noe som betyr så mye for oss… Håper vi lykkes.
Turen tilbake til hytta, foregikk taust i sakte fart. Vi var overveldet. Det er slike dager som gjør livet verdt å leve – verdt planleggingen og, egentlig alt. Vi dro tilbake dagen etter…
Forundringen er der, om hvorfor vi ikke ser flere fritidsbåter i Sognefjorden? Beste sommermåneden på Vestlandet, ferietid, sommer i nord – lange dager. Men nei da, så vi mer enn totalt ti båter, så var det maksimalt. Dette snakket vi mye om på forrige Sognefjordtur også. Helt greit for oss som tar turen dit for å komme «unna», men tenke seg til hva folk går glipp av!
Per og jeg skulle videre et par dager etter. Vi pakket ned båt og redningsvester, årer og bensinkanner – for å besøke Jostedalen. Min familie – på farssiden – kommer fra en sidedal av Jostedalen som heter Vigdal. Etter proviantkjøp og hyggelig besøk i Gaupne, så klatret den tunge firhjulingen omtrent loddrett opp mot toppen av Vigdal, hvor familiehytta ventet i strålende solskinn.
Noen år hadde gått siden jeg hadde vært der, så jeg gledet meg til gjensynet og nettopp det å vise fram dette paradiset til Per. Med Vigdøla durende rett utenfor døra, så er det ikke rart at hytta heter Duren. Nå ble påhengsmotor byttet ut med fjellstøvler og fiskestang innover mot Jostedalsbreen. For varmt i sola, men det skal vi neppe klage på. Vi satt i skyggen med de beste minner og den beste natur man bare kan drømme om.
Regnværet møtte oss i Hemsedal på hjemveien, og ekstremregnet skulle komme uka etterpå. Med flom i dalførene og tragedier.
Noen ganger lykkes bare alt på en ekspedisjon. Vi planlegger retur mot nabolandet med skuta vår neste sommer. Følg med, følg med!
Jeg ser ut på snøkaoset, og blunker mot skjærene som leker i epletreet.
