Det var det da heller ikke under åpningen da festivalen lot Redningsselskapet og president Nicolai Jarlsby ta rorkulten, i året de kan se tilbake på 125 års aktivt arbeid til sjøs. Spennet fra skøyta Risør 2 til dagens Uni Kragerø og Inge Steensland (alle var tilstede) er stort, for ikke å glemme «siste mann ut», RS Einar staff Sr. som representerer morgendagens båttype for redningsoppdrag i nære kystfarvann.
For å håndtere mye båter og mange skuelystne krevs mye forarbeid. En spesiell honnør og anerkjennelse vil vi gi til det ”fotarbeidet” som ble utført av de frivillige havnemannskapene, som loset inn likt og ulikt til brygge og kai under alle festivaldagene. Båteiere er som andre interessegrupper heller ikke feilfrie, og med mer smidighet og stil kan det vanskelig gjøres! 500 frivillige skal ha vært i full vigør under festivaldagene. Det høres mye ut, men viste seg i praksis å være nødvendig for å få alt til å gli.
Plastbåter er nærmest bannlyst på indre havn under festivalen og ble henvist til gjesteplasser noe lenger ut. På Dampskipsbrygga, utenfor Risør Hotel, var det plass til hvalbåten Southern Actor og det velkjente dampskipet Børøysund, noe som både breddet og krydret festivalens trefokus. For vår del, men her snakker vi selvsagt om ankringsplass, ville det nok også vært ekstra hyggelig med besøk av seilskutene, som et kompliment til alle de flotte treskøytene som deltok i regattasammenheng under festivalen. En logistikkutfordring jeg tror vi trygt kan la gå videre til «havnegutta»...
Klassiske linjer til dyst
SÅ var de igjen samlet til dyst. De klassiske meterbåtene, som etter å ha prøvd ut et konsept med Sandefjord som arena, fikk vist seg fram på regattaer alle tre festivaldagene. VIM, en av de utvilsomt mest legendariske båtene i 12 metter klassens historie, bet godt fra seg og vakte stor interesse blant 12 av de store meterbåtene som lå til kai på steinmoloen.
Danske Patrick Howaldt (bilde), som har management-ansvaret for tre av de danske meterbåtene, VIM, Vanity V og Thea, uttrykte stor tilfredshet over å være tilstede i Risør. Howaldt, som er leder for Nord-Europas avdeling av International Twelve meter association (ITMA), sier at interessen for de klassiske meterbåtene igjen er på vei opp. Særlig i Tyskland som nå har hele 21 seilende i vintage-klassen. Selv har han sin VIM registrert i Kiel i Tyskland, men hjemmehavn er Skovshoved nord for København.
Den nesten 22 meter lange treseileren er imidlertid utstyrt med amerikansk flagg fordi det meste av båtens historie hører hjemme «over there». Den ble designet i 1939 av Sparkman & Stephens og var eid av Harold S. Vanderbilt, den siste vinneren av America`s Cup før krigen med J-båten Ranger. VIM var forløperen for de moderne 12 meterne og var en av de første regattabåtene som ble utstyrt med aluminiumsmast. Fra 1951 til 1964 var VIM eid av John N. Matthews og deltok i uttagningsseilasene til America`s Cup i 1958 med Bus Mosbacher som skipper. Båten fulgte den nye Columbia helt til døren og tapte den siste uttagningsseilasen med 12 sekunder! Columbia vant senere America`s Cup overlegent. Seinere var VIM i australsk og italiensk eie for Howaldt overtok båten i 2014. Båtens lengde er 21.18 meter, den er 3.66 meter bred og stikker 2.67 meter.
Sammen med Erna Signe, Vema III og alle de andre båtene ble det et fantastisk skue for de av oss som hadde anledning til å følge seilasene. Aller best var det vel fredag da det etter en vindflau torsdag, dro på med vind slik at vi fikk se de store skutesidene med mannskap sittende på rekka i fri dressur. Likeså ble det noe majestetisk over det da spinnakerne ble heist og foldet seg ut med den mest varierte dekor - vi har sett på lenge….
Maud – eldst med motor
På en av festivalens flytebrygger på indre havn lå den der, Maud, Norges eldste motorbåt. Vakte unektlig oppsikt med sine linjer og overbygg. Det har den også gjort siden den første gang deltok på trebåtfestivalen i 1997, etter tre år med oppussing. Maud fikk nemlig restaureringsprisen på festivalen året etter med betegnelsen; finere enn ny! I 2010 ble Maud tildelt publikumsprisen.
Båten, som ble bygget i 1895 i USA, ble bestilt av Fredric Croft med stor interesse for båter. Båten skulle gå ved Frierfjorden nær Porsgrunn og fikk betegnelsen «Naftabåten». Båten er 7.80 meter lang og bredden er på 1.97 meter. Eier er Bjørn U. Jansen.
Ekte Spjærøykryssere på Risør-tur
Mange av de stolte båteierne på festivalen tilhører en eller annen forening eller sammenslutning. Seks av dem vi møtte på en av våre bryggerunder, var medlem av Spjærøykrysser-klubben. Eiere av båter som enten er bygget i Kjellvika eller på Dypedal på Spjærøy i Hvaler, Østfold.
– Vi er her bare for kosen og deltakelsen skyld. Moro at klubben kunne stille med såpass mange av sine rundt 20 medlemmer, sier Trond Andersen og Sidsel Hagberg Andersen om bord på Fant. Klubben ble offisielt startet i 2014 og alle som har en ekte krysser kan bli medlem. Og det betyr i klartekst at du må eie en av 275 Spjærøykryssere som ble bygget på båtbyggeriet hos Brødrene Olsen i Kjellvika eller som en blant de 19 som ble bygget noen hundre meter lenger nord, hos Spjærøy båtbyggeri i Skjelsbosund på Spjærøy.
Spjærøykrysseren ble bygget i fra 22- og opp til 42 fot – de fleste til bruk som fiskebåt. Klubben har nå dokumentasjon på ca. 100 av byggenummerne. Det finnes noen kopier av båttypen og for å styre unna disse kan du se etter; de fire øverste bordgangene er klinket, resten er slettbygd. Nagling er gjort i underkant av bordet.
Og, klubben har tilgang til ordrebøkene fra begge båtbyggeriene, så om det skulle være tvil, er det bare å sjekke der. Originalitet er avgjørende, for dette er snakk om livsstil og følelser, får vi vite av alle de hyggelig klubbmedlemmene som slo av en prat med Båtens Verden på Risørdagene.
