9. september kaster de loss. Første stopp er Hanstholm i Danmark. Dårlig vær, vil de helst unngå, og søker ly der et par dager. Derfra til Cowes i England. Litt sightseeing unner de seg.
Utenfor Vigo i Spania, får de propellaksling lekkasje. Båten må på land. Eieren Kenneth Bjørklund er utdannet maskinist og ordner med bestilling, flyr ned og gjør hele jobben selv. Måpende spanjoler ser på at rederen ikke er redd for skitne hender, og at han virkelig kan sine saker. Respekten er opprettet.
Derfra seilte de til vinteropplag på Lanzarote, Playa Blanca, Rubicon Marina. Bare Daniella skulle være alene igjen å stelle og passe båten til avreise tidlig vår 2020.
«Det var utrolig mye renhold. Sanden blåste fra Sahara, var rød og la seg overalt. Noen dager måtte jeg bare begynne forfra igjen. Båten er jo 25 meter lang! Ellers var jeg aldri redd. Alltid mye folk i marinaen, og et hyggelig svensk seilerpar skulle overvintre i sin båt, og de tok seg av meg».
Så kommer lockdown-en 15. mars. Marerittet.
– Jeg prøvde å komme ned tidlig, men det var håpløst. Utrolig flaks at Daniella var om bord i denne tiden. Jeg presset den spanske ambassaden i Oslo. De igjen prøvde å påvirke Madrid.
Men, ikke før 5. juni, kunne vi reise nedover. Og vi, det var Kaj Haagensen, Egil Kjetil Olsen og meg.
Kaj, er jo kjent nå. Egil er en erfaren regattaseiler. Meget praktisk anlagt, alltid blid og fornøyd og positiv. Kort sagt, en likandes kar, som alltid er klar til å ta i et tak. Daniella tok i mot oss. Vi var en glad gjeng som forlot havnen 10. juni. Men, vi var ikke kommet langt før autopiloten sa takk for seg. Å håndstyre hele veien hjem, var mildt sagt lite fristende.
Vi vendte tilbake. Med flaks fant agenten en lik pilot i Las Palmas. Og igjen måtte jeg til pers. Pussig at autopiloter monteres der det er trangest...
Dagen etter er vi underveis igjen. Vi seiler direkte til Vigo for å bunkre. Bare betalingskortet får en snartur i land.
Vi har lette vinder på turen, og motorseile er vi nødt til iblant. Men, med vår store dieselkapasitet, greier vi oss fint. Vi må jo ha karantenetiden (14 dager) om bord og kan ikke gå i land noe sted.
Vi seiler raskt over Biscaya, og går innaskjærs ved Guensey og Jersey. Fint med litt sightseeing også. Vi kan jo ikke komme til Norge før 14 dager er gått. Den engelske kystvakta har fulgt oss en stund og kaller oss opp iblant. De blir beroliget av at vi er et seilfartøy fra Norge.
Grå seil over Nordsjø seiler. Det er godt å se Færder Fyr. Nesten litt klump i halsen. Underveis har vi hatt doble vakter. En hovedvakt og en standby, men begge på dekk, ihvertfall i cockpit. Dessverre måtte vi håndstyre de siste dagene fra Dovers breddegrad. Maten underveis hadde Daniella laget før avreise og frosset ned. Jeg hadde gitt beskjed om mat til fire personer i fire uker. Vi kommer til å spise fra fryser’n i lang tid...
Ellers skal vi på slipp i Sandefjord. Båten ser jo ikke ut under vannlinja. Grovt sandpapir er vel en korrekt benevnelse.
Vi håper å seile Hollender’n i hvertfall. Kanskje dobbelhanded?
