I storhetstiden på 1920- og 30-tallet kunne det ligge mer enn fire hundre fiskebåter her, og man kunne gå tørrskodd over sundet. Etter krigen endret lofotfisket seg, og en langsom avfolking begynte på Risvær. Utover 1970- og 80-tallet gikk det raskt nedover, men butikk og postkontor holdt stand helt til 1995.
Da pakket de siste sammen og flyttet til Svolvær. I dag er det kommet én, kanskje to fastboende til Risvær, som holder øye med brygger og bygninger til sommerbefolkningen vender tilbake. For om sommeren er det liv her. Da er det folk i hus og rorbuer, og på den tidligere hovedbrygga er det servering av både vått og tørt.
De har tradisjoner for slikt her, i en periode var Risvær det ene av bare to steder i hele regionen der det ble solgt brennevin. Eneste alternativ for de tørste var Hanøy i Vesterålen.
Det er veier og stier på begge øyene, der vi kan se oss om og ane stemningen fra gamle dager. Langs Keila er mange av bygningene bevart, så vi kan prøve å late som vi er lofotfiskere før krigen, bare mindre frosne og utslitte. Den gamle fiskehjellen, reisverket der fisken ble hengt til tørking, står her enda. På Risvær er den laget av jernbaneskinner, så den blir nok stående en stund.
Havnen ligger i sundet Risværkeila mellom Borterøya og Heimøya, vest i øygruppen Svællingan. Den lange flytebryggen helt nordøst i sundet, på Heimøya, er gjestebrygge. Her fortøyes longside.
