Hverdagseventyret venter
Det kribler i magen og jeg føler meg allerede mer oppstemt. Tanken på at et lite hverdagseventyr venter gleder meg. Jeg skal nemlig overnatte i båten min, en Askeladden P76 Weekend, til neste morgen, og så dra rett på jobb. Det er avtalt med Line på forhånd. Alt er ok, men jeg føler likevel at jeg gjør noe litt ulovlig. Bare dra ut med båten og overnatte en helt vanlig hverdag? Bryte hverdagsrutinene på den måten? Går det virkelig an?
– God tur, roper Line i det jeg spinner ut døren, og guttene rekker så vidt å gi meg en farvel-klem.
Et rutinepreget liv
Livet mitt er preget av rutiner. Det hjelper meg å holde orden i en hektisk hverdag. Jeg står opp klokken 06.30, lager morgenkaffe, hører på NRK Nyhetene på vei til jobben. Alltid NRK Nyhetene. Jeg har en stor tavle hjemme med ukedager og aktiviteter. Alt til samme tid – hver uke. Fotballtrening, piano, friidrett. Vi handler matvarer inn for en hel uke hver fredag. Fredagstacoen trenger jeg vel ikke nevne.
Vi trenger forutsigbarhet
Professor på Institutt for samfunnspsykologi ved UiB, Torill Christine Lindstrøm, sier rutiner skaper orden og forutsigbarhet i hverdagen.
– Det er smart å ha rutiner. Det å ha fast vaskedag på en fredag gjør for eksempel at man da slipper å lure på om man gidder å vaske huset eller ikke. Man bare gjør det i ren rutine, sier Lindstrøm da jeg tar en prat om henne om nettopp rutiner – og det å bryte dem. For jeg elsker jo alle rutinene i hverdagen min, men av og til trenger jeg å bryte hverdagsrutinene. Oppleve noe annet! Det er derfor jeg er på vei til båten nå. Jeg trenger en timeout fra hverdagen!
– Det er viktig å bryte ut av rutinene innimellom. Å ikke gå for mye på autopilot. Man må utfordre seg selv både mentalt og fysisk innimellom. Det å bryte med hverdagen er en fin ting. Det er de annerledes opplevelsene som skaper minner, sier Lindstrøm.
Eventyret er i gang
Med ivrige skritt trakker jeg bortover bryggen. Nå har jeg hele ettermiddagen, kvelden og natten foran meg. Herlig! De store eventyrerne er bortreist i uker, måneder, år. For meg holder det med en natt. Solen står lavt i det jeg legger fra kai. Det er lite vind, klar og skarp luft. Telefonen legges vekk. Skal ikke sjekke mail, ikke sjekke VG.no og Teams-appen er satt på Ikke forstyrr, men jeg har lyden på telefonen i tilfelle familien min hjemme vil ha tak i meg. Jeg gleder meg til å kjenne på stillhet. Kjenne på alenetid.
Dreggen som fløy
Jeg humrer godt for meg selv da jeg ankommer Ervikane, et populært friluftsområde i Os i Bjørnafjorden kommune, for jeg kommer plutselig på en gang jeg var her for ca ti år siden. Den gang hadde jeg en skjærgårdsjeep og da jeg skulle kaste dreggen uti sjøen kastet jeg den til himmels av all min kraft! Det var første tur for sesongen og dreggen fløy som en rakett gjennom luften. Oppover og oppover! Det ville liksom ingen ende ta... Til slutt landet den i sjøen – uten tau! Jeg hadde altså klart å glemme å binde tauet på dreggen! For en erketabbe! Jeg rister på hodet for meg i det jeg rolig senker Bruce-ankeret i sjøen. Jeg blir småflau den dag gi dag når jeg tenker på tabben, men gjett om min samboer Line fikk seg en god latter den gangen ja.
Ønsket om at ingenting skal skje
Klokken viser 17.03 og det er allerede bekmørkt. Båten vugger rolig i den rolige viken. Jeg ser fire hodelykter dukke opp borte ved stranden og hører noen ivrige barnestemmer og trygge voksne. De tenner et bål og setter seg rundt det, slik mennesker har gjort i tusenvis av år. Nettopp å stirre inn i bålet er det som er naturlig for oss mennesker, ikke skjermen. Jeg hører latter og småprat. Det får meg til å tenke på familien min hjemme. Hva gjør de nå? Har guttene fått gjort leksene sine? Jeg kjenner at jeg savner de litt allerede, men jeg har jo dratt hit for en grunn. Være alene. Være i naturen. Så jeg kler på meg en tykk ullgenser, tenner hodelykten og går en kveldstur. De første stjerne har allerede tittet frem. Kjeglen fra lommelykten lyser opp turstien, rundt er det tett med trær. Noen måker letter fra sjøen, ellers er det stille. Jeg stopper opp etter en stund, ser utover sjøen.
Ingenting skjer. Absolutt ingenting.
Akkurat hva jeg ønsket.
Ta deg en timeout fra hverdagen
En evig strøm av oppdateringer i sosiale medier, avisenes intense oppdateringsjag, krigsfonter på dagsbladet.no uansett tema. Haiangrep: - Sjokk og vantro, Ni tegn på tidlig demens, Slik blir du ekstremt attraktiv. Vi bombarderes med inntrykk, muligheter og tema vi må ta stilling hele tiden. Telefonen piper, noen krever et svar. 15 minutter til neste Teams-møte.
Professor i psykologi, Torill Christine Lindstrøm, oppfordrer til innimellom å bryte ut av den intense stimuleringen vi får i samfunnet vårt, sette av tid til seg selv og ha stillhet.
– Ta deg en timeout fra alt. Kjenn på lukten av sjøen, hør på lyden av sjøen, se på sjøfuglene, føl vinden på ansiktet. Gi deg tid til å studere ting rundt deg. Bare sitt der og glo. En slik tur kan rense sinnet og berolige deg. Det finnes mye dokumentasjon på at stillhet gjør godt for oss, sier Lindstrøm.
Jeg elsker jo alle rutinene i hverdagen min, men av og til trenger jeg å bryte hverdagsrutinene. Oppleve noe annet!
Pålogget naturen
Telefonen plinger. Jeg er blitt innhentet av det jeg har flyktet fra denne kvelden: Samfunnet. Det er et Spond-varsel som popper opp på skjermen. Hei! Supert om du kan svare på arrangementet jeg har sendt deg! står det i varselet. Jeg har tydeligvis glemt å svare på om Lyder (9) skal på friidrettstreningen dagen etter. Jeg trykker Delta og legger telefonen i lommen. Alle disse avbrytelsene, purringene, påminnelsene. De kan selvsagt være gode å ha innimellom, men akkurat nå, og ganske ofte ellers også, er de veldig forstyrrende. Jeg tar opp telefonen igjen. Setter den på lydløs.
Avlogget mobil. Pålogget natur.
– Det å ta omgivelsene inn, å finne tid til det, er viktig, sier Lindstrøm og fortsetter: – Man kommer inn i «et rom» som er helt annerledes. Det blir en boble av en annen verden. Å være i naturen kan ikke prises for høyt.
Da jeg kommer tilbake til båten har det begynt å dryppe ned fra skyene. Jeg legger meg dypt ned i soveposen og hører regnet tromle på båten. En trygg og god lyd som jeg ikke hører hjemme i vårt byggeteknisk forskriftsmessige TEK 10-bygget hus med dobbel isolering i veggene. Der hjemme hører jeg faktisk nesten aldri regnet gjennom de tykke veggene.
Jeg merker jeg savner det.
Nye perspektiver
Neste dag våkner jeg 06.30. Trenger ikke ringeklokke. Rutinen er så innarbeidet at kroppen våkner av seg selv. Morgenkaffe-rutinen beholder jeg og setter på en kaffe. Ute er det lavt skydekke og noen ærfugler som svømmer ved båten. Tro om de har rutiner de også? Sikkert, men de reflekterer nok ikke over det. De bare lever i nuet. Jeg setter kurs mot hjemmehavnen, ikke mer enn en liten halvtime unna. Båten går rolig forbi ulike hus. Noen bor det familier i, noen bor alene. Vi fører alle ulike liv, har ulike ønsker og behov. Mens jeg prøver å tilkjempe meg litt etterlengtet alenetid, føler kanskje andre at de har for mye av det. Men én ting har vi trolig felles, og det er rutinene og hverdagene – og kanskje behovet for å bryte ut av de av og til. Kjenne på noe annet. Kjenne på savn, kjenne på samhold, kanskje på glede, trøst eller mening. Få noen nye tanker, kanskje ett nytt perspektiv på livet man lever.
Men akkurat nå begynner jeg å få dårlig tid. Klokken er alt blitt 07.10 og jeg må komme meg av gårde på jobb. En travel dag venter. Det var ikke så stort eventyr dette her egentlig. Jeg har bare vært borte en natt, men likevel føler jeg meg oppladet og glad. Turen gjorde godt! Nå er jeg klar for å dra på jobb og gjøre ferdig handlingsplan og budsjett 2022!
