Vi må spole tilbake til forrige århundre. Til 1958. Det skjedde mye det året. Hør bare:
- Borrelåsen blir patentert...
- Cubakrisen starter
- Gatwick flyplass i London åpner
- Tynset måler -44 gr C
- Nasser blir president i Egypt
- Sovjet skyter opp «Sputnik 3»
- USS «Nautilus» passer Nordpolen under vann
Men den viktigste hendelsen, for denne saken, finnes ikke på Wikipedia. Hovedrolle-innehaverne, Marit og Erich, får samme etternavn.
Jeg sitter i den lune stua deres på Jar utenfor Oslo. Huset, fornuftig bygget, har både åpen peis og kraftig jernovn. Ikke overdådig eller prangende, men koselig og nøkternt.
– Ja, året 1958 var viktig for Erich og meg.
Marit ser på meg med kloke og aldrende øyne over brillene.
– Vi bygget dette huset og giftet oss så fort det sto ferdig. Vel, ikke så å forstå at huset ble lettvint satt opp. Erich var trygg på meg, og han er så nøye.
– Jeg har gjort mange fornuftige grep i livet.
Erich vil gjerne være med i samtalen.
– Men, litt flaks skal vi vel ha også. Eller å gripe sjansen da den byr seg. Jeg så kvaliteten i den fjellgeita fra vestlandet. Vi møttes hos felles kjente. Vi fant fort ut at vi hadde felles interesser. Skigåing, fjellturer og friluftsliv. Det har vi mødrene våre å takke for.
– Ja, det er helt sikkert, Mor inspirerte meg til å utforske den vestlandske fjellheimen.
Erich smiler. Med tysk far, som uten ski-erfaring omfavnet alle trær han møtte, overlot skigåing til mor, som jeg sammen med hadde mange flotte turer. Så stor takk til dem. Flaks også med familie med egen skog. Tømmer ble sendt ned fra Elverum og skåret til kraftige bord. Og slik ble huset en realitet. Og det står like støtt i dag, etter 63 år, sammen med vårt ekteskap.
Jeg har aldri fått så mye kjeft noen gang som på regattabanen
Slik gikk flere år. Tre sønner så dagens lys, og ekteparet Kuhle ble fristet til å utvide friluftslivet om sommeren til sjøs. Nåja, litt forsiktig kanskje. En 16 fots Selco med påhengs ble første møtet. Og det ga mersmak. Antagelig skal KNS’ legendariske og karismatiske Kristian Hansen ha en del av æren for at de ferske båteierne forble båteiere.
– Kristian tok imot oss ferskingene på en fantastisk måte. Brettet sine vinger om oss. Fikk oss virkelig til å føle oss velkomne. Han introduserte oss for de riktige medlemmene. Den gang var motorbåtmiljøet i KNS stort, og vi ble med på Sverige-treff. Da hadde vi byttet oss opp til en weekender. 32 motorbåter var vi på tur. Helt fantastisk lagt opp.
Guttene vokste til, og begynte å seile joller i Bærum Seilforening. De hadde den gang større junioravdeling enn KNS. Nok en gang byttet vi til større båt. Denne siste gang til en Ali-Craft 31. Guttene ville gjerne på tur med venner, og da er det naturlig å spørre om å få låne båten.
Vi (Marit) mente den var for stor og med for kraftig motor. Vi besluttet å prøve familieseilbåt.
En Mamba 31 ble kjøpt. Vi ble bitt av både slangen og basillen. For en opplevelse. Vi angret aldri. Og guttene seilte frie og glade på tur. I 1985 så vi en annonse i SEILAS. En båt, tegnet av Leif Ängermark, Cenit 33. Den falt vi for. Båten skulle være utstillerbåt på Navigare, på Ekeberg. Den kjøpte vi, og den svenske agenten bodde hjemme hos oss, den uken utstillingen varte. Marit debuterte som selger, og jammen solgte hun tre båter.
Med den båten seilte vi mange Færderseilaser, men måletallet var vrient å seile opp. Desto bedre gjorde vi det på alle Sommercruisene og Viking-treffene som turseilings-komiteen i KNS arrangerte. Her traff vi utrolig mange hyggelige mennesker. Det sosiale var i fokus, selv om vi knivet litt underveis.
Det synes vi det har vært i alle år i KNS. Ja, det sosiale, altså. Vi har alltid gledet oss til hver 1.mandag i hver måned, til turseilermøtene. Å bli møtt med vaffel og kaffelukt langt ute på parkeringen er alltid en god begynnelse.
Etter hvert ble vi involvert mer i KNS-komiteer og arrangementer. Marit i regattakomiteen, og vi begge ble opptatt med dommerkurs. Jeg har aldri fått så mye kjeft noen gang som på regattabanen. Det er forståelig, tempo er høyt, adrenalinet enda høyere. Og, for å være helt ærlig, jeg har tatt feil.
Vi har dømt diverse NM og Nordisk, Færderseilasen og Hollenderseilasen. Under lag-NM dømmer vi på banen, og det er der vi har mest kjeft. Marit ble etterhvert innvalgt i styret i OAS. Der satt hun i 10 år. Erich i dommerlauget.
– Seiling og miljøet har gitt oss utrolig mye. Venner, hygge og turer. Da er det ekstra fint å kunne bidra med noe tilbake.
Som da vi ble spurt av KNS om vi ville være Shore-managers under VM for 8mR på Hankø i 2008. Det var et digert arrangement, mange møter gjennom 15 måneder. Vi var nervøse om vi ville klare jobben. Alt gikk fint, takket være mange dyktige medarbeidere. Sportsånden ble synliggjort da en av de utenlandske deltagerne brakk masten. Kong Harald sendte umiddelbart bud etter sin reservemast i Oslo og tilbød den uheldige. Vår Konge er et forbilde på mange måter.
Men, selvsagt har vi ikke bare vært opptatt av seiling. Mange er de fotturene vi har hatt sammen. Da er turene til Østerrike og de ville fjellene noe vi synes best om. Blomstringen der kan norske fjell ikke vise maken til. Hvor mange fjellstøvler vi har slitt ut? Men, alt har en slutt, det kan være fornuftig å innse det. De siste årene har jeg hatt forbud mot å bevege meg på fordekket. Der har fjell-geita vært helt sjef. Det er utrolige dyr som finner fotfeste på selv et skrånende båt-dekk....
Det året Erich fylte 85 år, bestemte ekteparet å selge den siste seilbåten, en Dufour 34 Performance. Det var i 2017(!).
– Det var med tungt hjerte, men helt nødvendig. Nå sitter jeg helst i armkroken. Her er det trygt. Marit ser kjærlig på Erich.
De har hatt et eventyrlig liv sammen, Marit og Erich. Opplevd sammen, levd sammen i foreløpig 63 år. De trenger ikke poleringsmiddel til rekkestøttene heller. For de har ikke behov for syrefast. Gammel kjærlighet ruster ikke.
