- I soloppgangen etter en fuktig kveld inngikk vi en pakt om at vi skulle legge ut på langtur. Vi tenkte at vi skulle slå de gutta, og krysse Atlanteren. Valget falt da på Karibien, sier de.
Jobbet iherdig for å finansiere turen
Det var først etter fullført videregående at planleggingen virkelig skjøt fart. Guttene sjonglerte flere jobber, som seiltrenere, servitører og vikarer rundt omkring, for å tjene seg mest mulig penger som skulle finansiere turen.
- Opprinnelig var vi tre som skulle seile, men tredjemann droppet ut i januar 2018 i det momentet vi skulle kjøpe båt, sier Bror og Eilert, noe som var et tilbakeslag for prosjektet. De forteller om en påfølgende stressende tid for å få prosjektet tilbake på beina.
- Tidlig i februar hadde vi endelig fått kjøpt båten, en Malø 32 fot fra 1976 med en Volvo Penta-motor fra 1991 som hadde 5000 motortimer. Vi måtte jobbe helt fram til uken før avreise for å få inn nok penger til ekspedisjonen. Den siste uka sa vi opp jobbene for å kunne fokusere 100% på å få skuta klar. Vi jobbet som gale en hel uke, sier guttene.
Selv om turen krevde sin planlegging, mener de likevel at de viste litt mer ungdommelig freidighet, og tok det hele litt mer med ro, enn mange andre ville gjort.
- Sammenlignet med andre eldre og litt mer stressede langturseilere, som gjerne planlegger i årevis og aldri kommer seg av gårde, vil jeg si vi tok ting litt mer på sparket. Vi brukte èn uke på å klargjøre båten, og hadde heller ikke satt noen rute på forhånd. Vi skulle sørover og dreie styrbord når smøret smeltet. Seile kunne vi, og vår mentalitet var at alt kan læres underveis. Vår tanke var at så lenge vi kommer oss ut fjorden vil vi alltid kunne seile til havn, og alt kan fikses med hjelp av google. Denne planen fikk oss tross alt rundt hele veien, sier de to Oslo-guttene.
Fikk motortrøbbel på vei ut Frognerkilen
24. juli 2018 la guttene fra kai i «Valkyrien» fra Dronningen på Bygdøy. Nå hadde de over ett år foran seg på havet, med den 32 fot lange seilbåten som sin bopel. Da var det selvsagt alt annet enn et godt tegn når det oppstod motortrøbbel allerede på vei ut av Frognerkilen. De var da på vei til målet på den første etappen - Kosterøyene i Sverige.
- Motoren døde etter 40 sekunder på grunn av en defekt slange. Men vi heiste seil og kom oss ut fjorden, smiler Bror og Eilert, før de forteller om en rekke tekniske utfordringer som forfulgte dem underveis.
- Vi hadde utallige motorsvikter, seil som revnet, elektronikk som gikk i stykker, skroggjennomføringer som sprakk opp i limet osv. Men med ungt pågangsmot og «gjør det selv»-mentalitet, fikk vi haltet oss gjennom med en litt sliten skute, sier Bror og Eilert, og legger til at det meste av andre nødvendige forsyninger som trengs på en slik tur ikke var noe problem.
- Mat var overhodet ikke komplisert, dette ble jo kjøpt inn underveis. I Las Palmas satte vi oss ned og lagde en liste med mat for to måneder og regnet ut vannbehov. Folk stresser alt for tidlig med slike ting etter vår mening. Det finnes butikker som selger verktøy, mat og utstyr overalt, samt hyggelige seilere som gjerne hjelper til, påpeker guttene.
Satellitt-telefon pga. stressede mødre
Om bord i seilbåten hadde de installert nye litium-batterier og solcellepaneler.
- Rigg, seil og autopilot var splitter nytt fra den forrige båteieren, som måtte selge midt i refit grunnet ryggproblemer. I tillegg kjøpte vi ny EPIRB (nødpeilesender journ.anm), redningsflåte og satellitt-telefon. Det siste delvis støttet av stressa mødre, gliser guttene.
VHF-sertfikat ble også tatt.
-Etter noen dager med teknisk fiksing på Koster fortsatte vi seilasen sørover langs østkysten av Danmark, gjennom Kiel-kanalen i Tyskland, og faktisk i kanaler gjennom nesten hele Nederland, såkalte «stande-mast-route», grunnet dårlig vær. Så gikk det videre fra Amsterdam til Brest og videre over Biscaya, ned til
Portugal, inn i Middelhavet via Gibraltar og hele veien opp til Barcelona, forteller de unge seilerne.
Deretter seilte de veien ut av Gibraltar igjen, gjorde noen stopp i Marokko, før de havnet på Kanariøyene og Las Palmas.
- Fra Las Palmas seilte vi tvers over Atlanteren og til Bequia i Saint-Vincent-og Grenadinene. Deretter fulgte vi hele perlerekka i Karibien, fra Grenada i sør til de britiske Jomfruøyene i nord. Så gikk ferden fra St. Marteen til Azorene, og videre hjemover over Atlanteren til Falmouth i Cornwall, Storbritannia. Til slutt seilte vi til Dover, etterfulgt av Thyborøn i Danmark, og helt tilbake til KNS, forteller de videre.
Fryktet ikke verken pirater eller Bermuda-triangelet
Værforholdene var relativt gode gjennom hele turen, og vinden kom aldri over 20 m/s.
- Vi hadde selvfølgelig en utfordring på vei tilbake over Atlanteren med store stillebelter og tidvis mye vind, men ingenting utenfor det vi var komfortable med egentlig. Verst var faktisk utenfor Belgias sandbanker, hvor nordvesten slo inn med rundt 20 sekundmeter og presset oss mot land, men vi kom oss heldigvis ut. Passaten var god og sterk til Karibien, forteller seilerne.
De fleste har med frykt og fascinasjon hørt diverse historier om det beryktede Bermuda-triangelet. Dette var ifølge guttene ikke til bekymring for dem.
- Teknisk sett var vi så vidt utenfor Bermuda-triangelet, men nei, etter å ha krysset hav med «Valkyrien», som ofte var en nervepirrende opplevelse, var det i grunn lite ved triangelet som kunne skremme oss, understreker de.
Det er imidlertid nok av hindringer og risiko forbundet med en slik seilas, alt fra flytende containere som har falt av lasteskip, til pirater eller andre folk på sjøen med uærlige hensikter. Heller ikke dette var scenarioer som skremte de tøffe guttene.
- Vi holdt på å kjøre inn i en død hval en gang, og sneiet den med 20 meters avstand. Flytende containere er det umulig å se. Pirater er det ingenting å gjøre med dersom de først kommer. Det er umulig å planlegge for uærlige personer eller flytende objekter i vannet. Skjer det så skjer det, man må bare tilpasse seg situasjonen best mulig. Men vi hadde en opplevelse der vi ble ranet i Karibien. Da er det bare å gi fra seg det du har, så lar de deg være i fred etterpå. Man får generelt sett være i fred så lenge man oppfører seg respektfullt, mener de to seilerne.
Gammel, bunnsolid seilbåt
Bortsett fra de nevnte tekniske problemene var guttene fornøyde med selve båten, og hvordan den taklet den lange seilasen.
- Båten i seg selv er en bunnsolid og sjødyktig båt. Den er langkjølet, og cockpiten er svært beskyttet. Det største problemet er vel at motor og elektrisk utstyr etc. sviktet mye grunnet alder. I tillegg er det veldig lite plass ombord sammenlignet med nye båter. Men alt i alt var vi veldig fornøyd med valget av båt. Vi bestemte oss først for båttypen, og deretter så vi på flere typer Maløer av samme modell. Vi var veldig fornøyd med blant annet hvordan hun tok sjøen. Vi hadde jo et svært begrenset budsjett, og det er neppe mange som ville trivdes/overlevd i en så liten båt, men vi hadde ikke store behov etter komfort eller luksus, sier Bror og Eilert.
Avansert førstehjelpsskrin om bord
Helsemessige utfordringer eller sykdomstilfeller slapp de to guttene stort sett unna.
- Vi var friske hele veien på sjøen, men på land hadde vi episoder med infeksjoner grunnet kråkeboller, giftige edderkoppstikk og andre småproblemer. Ombord hadde vi ett ganske avansert førstehjelpsskrin, flere typer antibiotika, brannsalver, sterke smertestillende samt flere bøker om førstehjelp osv, sier de.
I tillegg hadde de to unge seilerne arrangert telefonisk kontakt via satellitt-telefon med et familiemedlem som er lege, slik at de kunne motta nødvendige medisinske råd til sjøs dersom det oppstod behov.
På spørsmål om hva som var finest i løpet av turen, svarer Oslo-guttene følgende;
- Skilpaddene på Tobago Cayes, og seierspilsen etter å ha krysset Atlanteren! Og ikke minst alle de fantastiske gjestene vi hadde om bord, og selvsagt familien som tok imot oss på brygga når vi hadde kommet hjem igjen. Det er helt klart noe av det fineste turen hadde å tilby. Er jo en million fine minner å tenke tilbake på, og alle har sin unike sjarm.
Kald hermetikk og rå poteter i 18 dager
De får selvsagt også spørsmål om hva som var den verste opplevelsen, og som de kanskje aller helst vil glemme.
- Vi kan vel ikke akkurat si at vi har lyst å glemme det, men på vei tilbake over Atlanteren viste det seg at selskapet som skulle gi oss to fulle gassflasker hadde gitt oss to som var omtrent tomme. På dag fem gikk vi tomme for gass, men bestemte oss for å fortsette likevel. Så det ble 18 dager med kald hermetikk og rå poteter, smiler guttene. I tillegg opplevde de at motoren sviktet dem 4-5 ganger på samme tur, og tre dager unna Azorene begynte de også å ta inn vann.
- Da var vi en sliten duo som kom i land, men det er jo de historiene man blir sterkere av, sier Bror og Eilert selvsikkert.
Helt til slutt har de en oppfordring til alle som drømmer om eller planlegger å dra av sted på langtur;
- Bare gjør det! Vi er kanskje ett litt ekstremt eksempel, men man blir aldri ferdig med å planlegge, til slutt må man kappe trossene å dra. Hvis vi klarte det med vår båt og vårt budsjett klarer du det også. Det er en fantastisk verden der ute som få mennesker får se. Har du muligheten - gjør alt i din makt for å gjøre det til en realitet!
FAKTA
Seilt: Oslo-Karibien t/r
Tid: 1 år og 3 dager
Båt: «Valkyrie» (Malø 40h, 32 fot, 1976-modell)
Hjemmehavn: KNS
Mannskap: Bror Robin Brådalen Sonne (født 1999) og Eilert Reine Assmann (født 1998), begge fra Oslo
